Gangstarap i rommet
Star Trek-hypen har kanskje lagt seg noe nå, men jeg har ennå ikke vært på kino, så jeg klamrer meg til tilfeldige videoklipp jeg finner på internets. Jimmy Fallon er kanskje ikke sånn dritmorsom i utgangspunktet. Men dette her er mat for mor. Når du har The Roots som husband blir det så mye lettere å rappe, også!
Natt til første mai
Når man holder seg hjemme på kvelder tradisjonelt satt av til store mengder alkohol, skjer det ting mens man sover.
[01:52] Nigga whaat nigga who? Bustin ya crew! Bitch!
[02:00] Bitches all fuck in this place. Nigga bitches whatta fucck!
Judge-memento
For de som har en forkjærlighet for NYHC dukket det for kort tid siden opp et legendarisk videoklipp på internets. Dokumentaren om Judge, min første kjærlighet i hardcore, kom aldri, men den usynka uferdige versjonen ble med ett tilgjengelig! Fantastisk materiale, Mike Judge i Thompkins Sq Park. Nydelig. Det er nesten så vakkert at tårene presser seg frem i øyenkroken.
Judge – What was said … and where it went
Via Double Cross
Kunsten å sove godt
Med all denne fokusen på svineinfluensa for tiden blir man kjapt nervøs når vårforkjølelsen tetter igjen alle hull i hodet. Man kan tross alt ikke se på CNN uten å tro at hele verden er iferd med å dø. Tamifluen vi har på lagret etter siste runde pandemihysteri funker jo ikke lenger, dette viruset har dna fra alle tenkelige dyrearter. Fremtidens superinfluensa er over oss igjen. Jeg har helt sikkert fått den. Sikkert etter den calzonen jeg tygget på da jeg satt på Robinet på fredag. På dager som disse er det godt å søke trøst i Amerika. Bortgjemt i kjøleskapsdøren står nemlig Nyquilen min bror forærte meg etter siste amerikatur. En slurk og du er hekta. Musklene slapper allerede av, og døsigheten glir inn som et deilig mykt teppe. Sov godt.
Er det MEG?
Nei. Det er DEG!
Klassisk eksistensialisme for tenåringer. Og voksne. For oss.
Følelser tar nemlig rotta på oss til hverdags, og kanskje spesielt til fest. Mark Hollis kan hjelpe deg gjennom gjørma. Mark Hollis kan lære deg å stille kritiske spørsmål til emosjonene som fosser frem i tide og utide. Og til de som iverksetter dem. Det er trolig dem det er noe galt med. Så i stedet for å spørre deg selv (og alle andre som kanskje sutter på cavan din) om det er DEG DET ER NOE GALT MED, kan du like gjerne spørre folk hva som er galt med dem. Kjekt og greit. Men husk en hyggelig tone, da. Ikke nødvendig å være uhøflig, liksom.
På kjøretur med Laffen
Når Laffen og jeg kjører bil, hører vi veldig ofte på denne sangen.
Men nå er Laffen lei av loppemarked. Så da må jeg stå for avspillingen selv.
Oslo 2.0
Det går inflasjon i alt. Spesielt trendkulturelle referanser. Oslo, pga. sin stilling som eksotisk for utlendinger, og hovedstad for nordmenn, er kult. Jf. kaffebaren “Oslo” i Williamsburg, Brooklyn (syns å huske at den numere er nedlagt?). Klubb-Oslo huskes kanskje best for utlendinger fra den tiden Skansen var en av Europas kuleste klubber, til tross for at The Villa trolig er det idag. Den typen listeplasseringer, sammen med hipsteri, resulterer i Oslo Records, drevet av Federico Molinari og Nekes, som vi har nevnt før. Nå er det slik med trendkulturelle begrep, at de ofte forandrer mening. De som blir utsatt/omtalt av dem tar begrepene tilbake, og gjør dem sine egne igjen. Dermed er det kanskje ikke overraskende at Oslo igjen = Oslo. Til tross for at den tyske tech house-labelen fortsatt er i live, har Oslo-entusiast (?) Chris Lee gitt ut skivene sine på, ja, du gjettet det, Oslo Records, “a Norwegian record label and music management company”. Lee og Molinari jobber dog i noe ulike sjangre, men dette er da ganske forvirrende? Oslo er kanskje ikke et trademark helt ennå, men gjelder ikke førstemann-til-mølla prinsippet på plateselskap såvel som på band?
Hva foretrekker du?
Oslo Records,
eller Oslo Records?
Craid David = GOAT?!
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har stor kjærlighet for Craig David, mer på tross av enn på grunn av tidligere ansiktshår/frisyre. Jeg husker fortsatt året Born to do it kom ut som et av de beste i livet så langt, med året Fre-skiva kom som en god runner-up. Men jeg trodde at vi som følte det slik, vi som hadde et så sterkt bånd til Craig var få. Nå viser det seg at det er helt feil. Vi er mange, vi er sterke, og vi stemmer visst også. MTV har kåret de beste skivene siden sin fødsel, og vår helt Craigs debutskive kommer på ANDREPLASS! Rett etter Michael Jacksons Thriller. Det har tydelig skapt endel … forvirring. Hvordan skjedde dette? Jeg skal ikke krangle, jeg syns skiva holder seg godt. Og ikke minst kjenner jeg solen skinne og en svak bris i håret når jeg hører på den.
La oss feire med den siste singelen hans i deilig funkyremiks.
Forøvrig, ifølge sikre kilder er Donaeo den nye Crazy Frog. Jeg mottar mer enn gjerne en ringetone derifra.
Vårrengjøring
Venninna: Er du kin på Karl?
Kvinna: Jeg vet ikke, jeg kan jo ikke være det. Men han er liksom den eneste som er igjen.
Verdensmester i isblogg
Nei, ikke den nye isen fra Hennig Olsen. Neinei. Verdensmesterskapet i kunstløp!! Overraskende (visstnok) vinner Evan Lysacek slo til i avslutningsgallaen og danset av hjertets lyst til den mest bloggete musikken i kunstløp (trolig) noensinne. Neonstriper på buksa har’n også. Og hvite hansker. Ikke at hvite hansker nødvendigvis er så bloggete. Uansett må dette blogges. Det starter rolig med kredibel indierocks største hit, går via franske bloggidoler og smeller til med den bloggeste figuren i verdenshistorien: Kanye West. Bestemødrene i paljettbesatte fleecejakker går amok. Stas.
Mediekjekling
Ingenting selger som en god krangel (bortsett fra sex, naturligvis). Media-Norge, som vi liker å referere til titt og ofte, overlever stort sett bare på at aktørene i bransjen kjekler seg imellom. Hittil i år har vi vært gjennom masse spennende greier i kulturjournalistikken, f.eks om hvorvidt “indie” er et relevant begrep og at Mira Craig hater Spirit. Ifjor kranglet vi om musikkanmeldere. Spennende, altså.
Da Aftenpostens Mala Wang-Naveen anmeldte det nye gratisbladet til Magnus S. Rønningen, Massiv, tente Rønningen på alle plugger. Kjøtt på beinet for Christian Strand, det der. Stas, rett og slett. Men hva var det de kranglet om?
Christian Strand begynner på kjent vis med å forklare at Wang-Naveen anklager Rønningens blad for å være “gratis og sjelløst”. Nuvel. Vi kan vel alle være enige om at Massiv er gratis, kan vi ikke? Bommert, Christian. Ikke at det er poenget mitt. Poenget mitt er hvordan Wang-Naveens kritikk av Massiv, som ser ut til å gå ut på at det rett og slett er uinteressant i dagens mediehverdag, ble mottatt. Når Wang-Naveen trekker frem coveret på førsteutgaven av Conde Nasts Love med Beth Ditto i evas drakt, parerer Rønningen med at ingen vil ha det. Han har fått massiv (!) respons fra lesere og annonsører, bladet er en suksess, det tjener penger!! Props. Han mener nakenbildet av Ditto er kynisk, Love utgis tross alt av et grådig (!) medieimperie, mens han ene og alene står imot presset om å være annerledes, han vil lage blad for oss, for folket! Hurra. Redd oss fra den kyniske og spekulative medievirkeligheten. Redd oss, Luke, redd oss! Uansett (beklager Star Wars-ref der), Loves første utgave er også en dundrende suksess såvidt jeg har fått med meg, såpass at bladet har måttet trykke opp mange flere eksemplarer enn forventet. Rett og slett vellykket. Kanskje de tjener penger, de også? Og, så folk vil ha det Love tilbyr også, om vi skal snakke enkelt språk, folk vil ha tjukke, rusa (i Rønningens ord usunne) damer nakne også. Det er jo faktisk litt mer underholdende, er det ikke? Noe nytt, hvertfall?
Rønningen har brukt Massiv-bloggen til å fortsette kjeklingen. Han tilbyr Wang-Naveen forsida på neste nummer av Massiv, om hun stiller naken. Han bruker (inntil nylig) Facebook for å hausse opp leserne på at Wang-Naveen (eller Navlelo som Rønningen syns var passende) er stygg og dum (om enn mellom linjene). Haha, liksom.
Her er greia, Massiv ser pent ut, det ER pent. Det har kjendisintervjuer, det er lettlest, det er artig. Men er det interessant? Og er vi virkelig tjent med det? Jeg betviler ikke at Rønningen søker å underholde, ikke å drive folkeopplysning. Spørsmålet er om vi burde kreve at han vil det. Mest av alt syns jeg vi kan kreve at han kan ta kritikk på en ordentlig måte. Om han føler Wang-Naveen slo under beltestedet, ja, da kan han si det, og gå videre med inntjeningen sin. Han og hun har i mitt øye helt ulike agendaer. Wang-Naveen setter fingeren på noe vi trenger å snakke om (til tross for faktaslurv). Hva er blader verdt om de ikke gir oss noe? Tankeløs underholdning har vi tross alt nok av. Hvorfor bruker man ikke muligheten, når man har den, til å si noe viktig? Rønningen har brukt medieinteressen for kjeklingen til å påpeke at kritikeren hans er uproff og usikker på seg selv.
Massiv er ifølge seg selv Norges største livsstilsmagasin. Hvems livsstil handler det om? Hva er livsstil? Rønningen er, og påpeker selv, at han er ærlig. Men ærlighet i seg selv er ikke en dyd. Det holder ikke å være ærlig når du er slem. Ja, 2009 handler om å bygge opp. Kan vi ikke bygge noe verdig å la stå? Noe som ikke gjentar feilene som endte i den økonomisk og sosiale krisen vi er i nå?
Baklengs inn i våren
Når våren banker på, blir kanskje behovet for å drikke pils utendørs ekstremt påtrengende for noen. For min del resulterer de første vårtegnene ofte i nedtrukne persienner og nattlige selverkjennelser. Som igjen resulterer i ødelagt utstyr og seig britisk musikk som var mest populært på 90-tallet.
Fortiden er fremtiden
Det er bare én episode igjen av Battlestar Galactica. Gjør plass for Caprica! Kommer i 2010, årstallet i seg selv høres sykt sci-fi ut. Det virker som om Ron Moore & co vil fortsette kampen for å gjøre science fiction tilgjengelig for vanlige folk, folk som syns aliens og superkrefter rett og slett blir for dumt. Noen kaller det allerede One Tree Hill på en annen planet. Jeg syns dette lover bra. Dette er verdt å vente på. Jeg <3 TV.
Kvantitet kvalitet
Etter den første uken med Paradise Hotel, og en helg med Star Trek-film (TNG), kan jeg endelig formulere hvorfor disse seirer i sine respektive sjangre. Jeg mener begge innehar udiskutable kvaliteter. De er, i min verden, kvalitetsstemplet. Paradise Hotel pga sin uforskammethet og rene trash-TV form, Star Trek for sin fantastiske humanoptimisme (ord?). Forskjellen på disse to, vi kaller dem “universene” (som strengt tatt ikke har noe til felles med hverandre i utgangspunktet), og de universer de gjerne blir sammenlignet med (dvs. Temptation Island, og Star Wars), er ikke nødvendigvis kvaliteten, til tross for at kvaliteten på visse av disse universene burde trekkes under tvil. Det er kvantiteten.
Der Temptation Island inviterte oss til sitt sydhavsparadis én gang i uken, inviterer Paradise Hotel oss inn fire ganger i uken. Der Star Wars hjalp oss å utforske universet sitt gjennom seks filmer og en animert serie, tar Star Trek oss med ut i rommet gjennom (snart) elleve kinofilmer, fem ulike serier med i alt tjueåtte(!) sesonger (hvordan Deep Space 9 klarte å overleve i syv sesonger når Enterprise ble kansellert etter fire, vil forbli et mysterium for meg), OG en animert serie. Rett og slett skyhøy kvantitet (riktig bruk av ordet?).
Kvantitet vil aldri vinne over kvalitet. Dette gjelder både venner og fiktive (eller “virkelige”) universer. Men når kvalitet og kvantitet slås sammen, da, er det ingen over, og ingen ved siden. Jeg feirer herved resonnementet mitt med den siste Star Trek-traileren! Hurra!
Rewind selectah!
Noen låter dør ikke, de bare får en makeover. I urbant britisk musikkliv gjøres alle de største 2step-låtene fra årtusenskiftet om til basslinelåter for tiden. Denne her f.eks.
En av de store UKG-låtene. Helt fuckings fantastisk. Hvorvidt basslineversjonen er på nivå, kan man kanskje diskutere, men at låter som dette får nytt liv og blir introdusert til neste generasjon klubbgåere, er utelukkende positivt. Hurra!
Bondeangeren vender tilbake
Siden TV3 smeller til med tidenes vårprogramskjema, er det på tide å besøke Paradise Hotel igjen. Rett og slett en oppdatert på minnelse om hvorfor dette er must-see-TV!
Virkelighets-TV har aldri vært så virkelig. Der Farmen, Robinsonekspedisjonen og Prosjekt X kommer med diverse selvutviklende påskudd for at “vanlige folk” blir smelt sammen i en uvanlig setting, er Paradise Hotel et fyrtårn av ærlighet. Som en journalistvenninne av meg påpekte ifjor, det som gjør Paradise Hotel så fantastisk er at de har kuttet vekk alt det unødvendige. Ingen kjedelige og langdryge konkurranser, ingen moralske pekefingre. For når man sender (i skrivende stund) fem menn, hvorav mesteparten er ballevoksede bartendere, og seks kvinner, hvorav de fleste er en eller annen form for glamourmodell til Mexico på ubestemt tid (opptil flere måneder), er faktisk den eneste vettuge grunnen at de skal pule. Selv skandaløse Temptation Island hadde i sin tid en “legitim” betydning, selvom å utsette forholdet sitt for et par uker med halvnakne modeller av det annet kjønn kanskje ikke er den beste strategien for å sjekke hvor sterk kjærligheten er (er det noen andre enn meg som fortsatt husker finaleepisoden av den amerikanske versjonen, der en deltager sa til sin elskede: “every time I stepped into the water, I felt your soul around me”. Ja, jeg gråt, ok??). De elleve deltagerne på Paradise Hotel er der utelukkende for å drikke seg fulle (til gangs!) og ha seg med hverandre til alle ender opp med herpes.
Paradise Hotel er realityprogrammet som er umulig å forutsi (sett bortifra det at alle er fulle og kåte og vil angre på deltagelsen i fremtiden). Når Kevin i premiereepisoden uttaler at han tror den beste strategien er å “være seg selv”, forøvrig den mest velkjente og meningsløse realitystrategien, betyr det absolutt ingenting, annet enn at han er lite kreativ. Det er nemlig umulig å si hvordan man vinner. Det vil alltid dukke opp et brev til frokosten/lunsjen/middagen/hotellfesten/på sengen med nye spilleregler. Det er ikke tvil om at disse ungdommene er målrettede. Rent bortsett fra Mats og Lene, som etter to programmer ser ut til å trives best med fingerpuling, vil alle vinne. Spørsmålet er bare hva de vinner. Premien er kun beskrevet som “stor”. Javel. Så ingen vet hvordan man vinner den “store” premien av ukjent art (kan det være et års forbruk av intimsåpe?). Tilbake står vi med utgangspunktet. Halvnakne tjueåringer som drikker for mye = sex på TV. Typisk spekulativ reality, liksom. Men på et vis er ikke Paradise Hotel spekulativt, det er helt ærlig. Norske tjueåringer drikker for mye og de puler rundt. I de neste par ukene gjør de det på TV.
Årets norske produksjon lover godt. Triana Iglesias gjør seg flott som programleder, mye bedre enn sin danske kollega fra fjoråret, som stort sett stod og trutet med munnen mens hun mumlet noe uforståelig ekstremt sakte (det var jo tross alt dansk), og langt langt bedre enn de amerikanske vertinnene, som er mest minneverdige for sine fabelaktige, struttende kroppsholdninger. Det må være en interessant posisjon å være i for Iglesias, da det er helt tydelig at opptil flere av årets kvinnelige deltagere sikter mot samme karriere som henne, dvs. ikke som programleder på TV3. Bare sjekk ut Yvonnes fabelaktige horny-pose i gårsdagens episode (!).
Det er mye man kunne sagt om deltagerne allerede etter to programmer. Vi lar det holde med å påpeke at Petter minner skremmende mye om vår yndlings partyprins Sverre Goldenheim. Hvorvidt han fortjener den sammenligningen vil bare tiden vise. Elleve nordmenn har tilbragt altfor mye tid på et hotell i Mexico med åpen bar. Hjemme snør det slaps og oslofolk tilbringer altfor mye tid på kunståpninger med åpen (eller numere bongbasert) bar.
Strengt tatt håper jeg at Paradise Hotel vil få virkelige konsekvenser. Med alle de nye realitystjernene dette programmet genererer (minst 30-40 stk, trolig?), vil det ikke være noe som helst problem å åpne et par av de stengte barene i Rosenkrantzgate igjen. Og vips! Syden i Oslo. Det har vi savnet.
Bokhandel i krise?
Vampyrer går tydelig alle i næringa, ikke bare faktiske folk (og dyr). Ungdommelig melodrama innbyr kanskje til leserglede? Men det ser, etter bildet å dømme, ut til at vi er ferdige med bok 1 og 2 (kremt) og skal begynne på 3 og 4 nå (kremt igjen). Den noe uerfarne mannen bak disken innrømmet at han hadde inntrykket av at Stephanie Meyers bøker var alt han solgte for tiden. I kassen ved siden av stod en fortvilet mor som måtte ha Evighetens Kyss med riktig coverart. Skuespillere på omslaget er tydelig ikke kredibelt hos ungdommen. Right on. Boka er alltid best. Og såfremt man har det riktige omslaget kan man jo slå i bordet med at man leste bøkene før filmen kom. Det har jeg ingen planer om å hevde. Egentlig er jeg bare interessert i én ting. Er du på Team Edward eller Team Jacob?
Trubaduren
Nils Bech er Oslos favorittentertainer. Siden han i oktober 2007 klatret opp på en boks i det store hvite huset nederst i Bogstadveien og sang for en gjeng overberusete, men tidvis moteriktige folk, har Nils vært oslotrubaduren over noen. Han har spilt på omtrent alle kunståpninger i byen siden, det har til tider vært helt umulig å unngå ham (ikke at vi noensinne har vurdert tanken). Nesten like fast inventar som fattigfransene som gjennomsøker byen på jakt etter gratis drikke hver torsdag.
Fortsatt uten platekontrakt har han nå laget sin første video, en video hvor bildet og stemmen faktisk komplementerer hverandre. Det er sjelsettende greier. Samme hvor mange artikler mannen generer i pressen, samme hvor mye du eventuelt misliker kunst “happenings” og pretensiøse gjenger med oslofolk, må du høre stemmen for å forstå hvorfor vi har lagt vår elsk på Nils.
