GRÅDIG -; forsluken; glupsk: spiste, forsyne seg grådig / være grådig (ɔ: begjærlig) etter noe; (fam., som forsterkende adv.): det var grådig kaldt

Ukens dansescene

Posted in Film/TV, Musikk by Imelda on oktober 25, 2009

Den amerikanske TV-kanalen CW’s nye serie, «The Vampire Diaries,» basert på, du gjettet det, en serie ungdomsromanseromaner, har ikke gjort seg bemerket med å være av høy kvalitet. Hverken skuespillet eller manus kan anklages for å være spesielt bra. I dette klippet, fra ukens episode, ser vi dog seriens beste skuespiller – Ian Somerhalder – uten at det gjør saken spesielt mye bedre. Konseptet «sexy drittsekk-vampyr (som drikker sprit fra flaska?!) og tenåringsjente (i trusa) leker seg med rus, vandalisme og hverandre» (som egentlig ikke er problemet her, hadde det bare vært gjennomført bedre), er akkompagnert av tidenes mest grusomme cover av Depeche Modes «Enjoy the Silence.» Æsj. Det er vel det her det går i for tiden, eller? Props for produktplasseringen fra Apple og en påminnelse om at kjærligheten suger («painful, pointless and overrated»). Det er en ungdomsserie, tross alt.

Reklamer

Sherlock

Posted in Musikk by Imelda on september 26, 2009

Jeg har tidligere nevnt at hip hop var best før ’95. Det er en typisk ting å si for folk som liker å hevde seg litt, og som føler de har over gjennomsnittet kunnskap og interesse for musikk. Det er rett og slett en ganske pretensiøs påstand. Og strengt tatt stemmer det ikke helt. Det finnes utallige eksempler på bra hip hop post-95. I min bevissthet lyser en skive opp: Sherlocks Made to Measure fra 1997. Den gangen svensk hip hop eksploderte over hele Skandinavia. Petters Mitt Sjätte Sinne kom i ’98, og overskygget nok det meste for det pan-skandinaviske publikummet. Da hadde jeg allerede blitt prakket på Sherlock-skiva. Og forelsket meg i den, og trolig Thomas Rusiak såpass mye at jeg uten problemer gikk ut og kjøpte Magic Villa i 2000.

Det er utvilsomt 90-talls, betongromantiserende og knusktørt.

Sherlock, no doubt.

Det svenske ungdomsprogrammet Bullen intervjuet Sherlock om døden (merk Rusiak i hot Wu-Tang longsleeve). Det er helt nydelig. Sherlock liker blomster!!

Crewet Natural Bond dominerte svensk hip hop på 90-tallet. Det var en fin tid. Rusiak (nå i hippie-skjorte) er som alltid høytflyvende og inderlig i traileren til dokumentaren om de som kickstartet den svenske hip hop-bølgen. Kos deg.

Desverre har mitt eksemplar av Made to Measure forsvunnet på veien, akkurat som Madonnas Erotica, som heller ikke er å oppdrive i haugen av gamle skiver i mine foreldres kjellerstue. Og jeg har ikke lykkes i å få fatt på et nytt eksemplar. Alt som er igjen er en opptakskassett jeg spiller i bilen når jeg vil føle meg ekstra tøff. Men det gjør jeg også, tilgangs.

Forøvrig skal det sies at Sherlock hadde reunion-show ifjor. Ikke at jeg var, men om du var, vil jeg gjerne høre om det!

This just in: svenske medier opplyser at Natural Bond stod på samme scene for kun et par uker siden, og at videre samarbeid er forventet. Om du lurte, altså.

Hakket og skrudd

Posted in Musikk by Imelda on juli 14, 2009

Jeg var aldri noe særlig fan av DJ Screw, hostesaft og chopped and screwed-opplegget. Jeg har aldri vært no særlig fan av Texas i sin helhet, så å falle for en musikksjanger derfra ville vært noe søkt. Ikke at det ikke kan skje, jeg skal ikke avskrive det helt. Faktisk har jeg nesten ombestemt meg allerede. Via prancehall kom jeg nemlig over dette:

Det føles faktisk mere som sommer igjen. Vi prøver en til:

Ja, da skinner sola, da. Jeg skal bare blåse opp bademadrassen så kan vi slappe av ordentlig.

Messing

Posted in Musikk by Imelda on juli 14, 2009

Dengang jeg begynte i skolekorpset slo det meg aldri å prøve messingblåsere. Tuba, liksom? Nei takk. Jeg holdt meg til perkusjon, dvs en liten skarptromme jeg aldri øvde på, og en stortromme jeg var alene om å kunne bære i 17. mai-toget. Og selvom jeg den dag idag liker trommiser best, har jeg etterhvert fått øynene åpnet for de blåserekka også. Til tross for at jeg ikke kan fordra korpsmusikk. Det er noe med messingblåsere i popmusikk. De er rett og slett en hjørnesten i voksenpopen. Eller de var det.

Venninna har allerede sendt bekymringsmelding på undertegnede pga overstadig spilling av voksenpop. Det kan umulig love godt, det må være tegn på en ny type sammenbrudd, desillusjon pga. samfunnsordenen, eller evt. overstadig rusbruk. Noe er visst feil. Jeg er uenig. Når man nærmer seg de tredve er man vel voksen? Og da må det da være lov å høre på voksenpop? Case in point:

Ikke at det er sånn overdrevent mye messingblåsere hos Christopher Cross, det er desto mere synth, noe som kanskje er ennå bedre. Hva er de sier, I digress? Nettopp.

timNår det gjelder messing i popmusikk tenker jeg alltid på én mann, Tim Cappello. Han langhåra kompisen til Tina Turner. Jeg husker han fra da jeg var ung og uskyldig og så på Super Channel, da Tina Turner’s opptreden i Mad Max sådde saksofonpartier på MTV i beste sendetid. Personlig er jeg svak for solohit’en hans, «I Still Believe«. Jaja, den er klein og han drukner i babyolje, og hoftebevegelsene hans gir meg kalde frysninger nedover ryggraden.

timcappello

Men! Refrenget er mektig, og det er vel stadig det viktigste i voksenpop? Uansett. Han fortjener en bemerkning. Nummer to på saksofonlista er Candy Dulfer.

Ikke bare for «Lily Was Here», selvom jeg erindrer den som en av min barndoms favorittlåter, men også i Prince sin «Partyman» (og ikke minst Dulfers solohit «Sax A Go Go«). Det eneste som var bra med den Batmanfilmen var jo sountracket.

When I need trombone, my dog is Handy. But when I want sax, I call Candy.

Altså. Messingblåsere. Dagens mest storslåtte eksempel på hvor flott messingblåsere i voksenpop er, er fra artisten som skaper bekymringen fra Venninnas side, Phil Collins. Ikke skjønner jeg at det er noe galt i å høre på Phil Collins daglig, men hun mener nå det.

Gidameg, jeg elsker visst storband. Jeg låser meg inne enn så lenge, og gleder meg til middag med favorittsaksofonisten vår, Bendik Giske, som sammen med Nils Bech snart kommer med flere låter du burde sjekke ut. (Som ikke ligner på noe nevnt ovenfor)

Judge-memento

Posted in Film/TV, Musikk by Imelda on mai 2, 2009

For de som har en forkjærlighet for NYHC dukket det for kort tid siden opp et legendarisk videoklipp på internets. Dokumentaren om Judge, min første kjærlighet i hardcore, kom aldri, men den usynka uferdige versjonen ble med ett tilgjengelig! Fantastisk materiale, Mike Judge i Thompkins Sq Park. Nydelig. Det er nesten så vakkert at tårene presser seg frem i øyenkroken.

Judge – What was said … and where it went

Via Double Cross

Er det MEG?

Posted in Filosofi, Musikk by Imelda on april 20, 2009

Nei. Det er DEG!

Klassisk eksistensialisme for tenåringer. Og voksne. For oss.
Følelser tar nemlig rotta på oss til hverdags, og kanskje spesielt til fest. Mark Hollis kan hjelpe deg gjennom gjørma. Mark Hollis kan lære deg å stille kritiske spørsmål til emosjonene som fosser frem i tide og utide. Og til de som iverksetter dem. Det er trolig dem det er noe galt med. Så i stedet for å spørre deg selv (og alle andre som kanskje sutter på cavan din) om det er DEG DET ER NOE GALT MED, kan du like gjerne spørre folk hva som er galt med dem. Kjekt og greit. Men husk en hyggelig tone, da. Ikke nødvendig å være uhøflig, liksom.

På kjøretur med Laffen

Posted in Musikk by Imelda on april 20, 2009

Når Laffen og jeg kjører bil, hører vi veldig ofte på denne sangen.

Men nå er Laffen lei av loppemarked. Så da må jeg stå for avspillingen selv.

Tagged with: , ,

Oslo 2.0

Posted in Musikk by Imelda on april 14, 2009

Det går inflasjon i alt. Spesielt trendkulturelle referanser. Oslo, pga. sin stilling som eksotisk for utlendinger, og hovedstad for nordmenn, er kult. Jf. kaffebaren «Oslo» i Williamsburg, Brooklyn (syns å huske at den numere er nedlagt?). Klubb-Oslo huskes kanskje best for utlendinger fra den tiden Skansen var en av Europas kuleste klubber, til tross for at The Villa trolig er det idag. Den typen listeplasseringer, sammen med hipsteri, resulterer i Oslo Records, drevet av Federico Molinari og Nekes, som vi har nevnt før. Nå er det slik med trendkulturelle begrep, at de ofte forandrer mening. De som blir utsatt/omtalt av dem tar begrepene tilbake, og gjør dem sine egne igjen. Dermed er det kanskje ikke overraskende at Oslo igjen = Oslo. Til tross for at den tyske tech house-labelen fortsatt er i live, har Oslo-entusiast (?) Chris Lee gitt ut skivene sine på, ja, du gjettet det, Oslo Records, «a Norwegian record label and music management company». Lee og Molinari jobber dog i noe ulike sjangre, men dette er da ganske forvirrende? Oslo er kanskje ikke et trademark helt ennå, men gjelder ikke førstemann-til-mølla prinsippet på plateselskap såvel som på band? 

Hva foretrekker du?

Oslo Records,

eller Oslo Records?

Craid David = GOAT?!

Posted in Musikk by Imelda on april 14, 2009

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har stor kjærlighet for Craig David, mer på tross av enn på grunn av tidligere ansiktshår/frisyre. Jeg husker fortsatt året Born to do it kom ut som et av de beste i livet så langt, med året Fre-skiva kom som en god runner-up. Men jeg trodde at vi som følte det slik, vi som hadde et så sterkt bånd til Craig var få. Nå viser det seg at det er helt feil. Vi er mange, vi er sterke, og vi stemmer visst også. MTV har kåret de beste skivene siden sin fødsel, og vår helt Craigs debutskive kommer på ANDREPLASS! Rett etter Michael Jacksons Thriller. Det har tydelig skapt endel … forvirring. Hvordan skjedde dette? Jeg skal ikke krangle, jeg syns skiva holder seg godt. Og ikke minst kjenner jeg solen skinne og en svak bris i håret når jeg hører på den.

La oss feire med den siste singelen hans i deilig funkyremiks. 

Forøvrig, ifølge sikre kilder er Donaeo den nye Crazy Frog. Jeg mottar mer enn gjerne en ringetone derifra.

Baklengs inn i våren

Posted in Musikk by Imelda on mars 19, 2009

Når våren banker på, blir kanskje behovet for å drikke pils utendørs ekstremt påtrengende for noen. For min del resulterer de første vårtegnene ofte i nedtrukne persienner og nattlige selverkjennelser. Som igjen resulterer i ødelagt utstyr og seig britisk musikk som var mest populært på 90-tallet.

Rewind selectah!

Posted in Musikk by Imelda on mars 11, 2009

Noen låter dør ikke, de bare får en makeover. I urbant britisk musikkliv gjøres alle de største 2step-låtene fra årtusenskiftet om til basslinelåter for tiden. Denne her f.eks. 

En av de store UKG-låtene. Helt fuckings fantastisk. Hvorvidt basslineversjonen er på nivå, kan man kanskje diskutere, men at låter som dette får nytt liv og blir introdusert til neste generasjon klubbgåere, er utelukkende positivt. Hurra!

Trubaduren

Posted in Musikk by Imelda on februar 14, 2009

Nils BechNils Bech er Oslos favorittentertainer. Siden han i oktober 2007 klatret opp på en boks i det store hvite huset nederst i Bogstadveien og sang for en gjeng overberusete, men tidvis moteriktige folk, har Nils vært oslotrubaduren over noen. Han har spilt på omtrent alle kunståpninger i byen siden, det har til tider vært helt umulig å unngå ham (ikke at vi noensinne har vurdert tanken). Nesten like fast inventar som fattigfransene som gjennomsøker byen på jakt etter gratis drikke hver torsdag.

Fortsatt uten platekontrakt har han nå laget sin første video, en video hvor bildet og stemmen faktisk komplementerer hverandre. Det er sjelsettende greier. Samme hvor mange artikler mannen generer i pressen, samme hvor mye du eventuelt misliker kunst «happenings» og pretensiøse gjenger med oslofolk, må du høre stemmen for å forstå hvorfor vi har lagt vår elsk på Nils. 

Snart korpssesong

Posted in Musikk by Imelda on februar 13, 2009

Jeg bor ved siden av en barneskole. Nå, i februar, har jeg allerede begynt å grue meg til skolekorpsvåren. De vondeste minnene fra min egen skolegang var tross alt de gangene jeg måtte opp kl 5 for å vekke nabolaget på 17. mai, i regi av skolekorpset. Noe sier meg at jeg ikke vil være like mottagelig for tradisjonell søttendemaifeiring som foreldregenerasjonen jeg en gang vekket i grålysningen. Heldigvis (?) finnes det skolekorps også for de som ikke har en barneskole i nabolaget (jeg sikter ikke til Kampen Janitsjar), Skolekorps fra Sandnes for eksempel. De står kanskje ikke opp tidlig (?), men de er jammen munnrappe.

Jeg og meg

Posted in Musikk by Imelda on februar 10, 2009

Jeg glemte denne. Iløpet av gårsdagens sykebesøk fikk jeg satt den på, og fikk responsen jeg var ute etter. Denne låta er hjemme. Den føles som en varm, oppbyggende klem på en vond dag. 

Tagged with: , , , ,

LDN plukk

Posted in Musikk by Imelda on februar 5, 2009

Jeg plukket opp mye rart på den nevnte studieturen til UKG’s hovedstad forrige helg, mest av det med hjelp fra fabelaktige Damien på Uptown Records. Men denne flyeren fant jeg på egenhånd:
Retro Sonics
Den første kvinna som ankom var fra seg av glede. Settlisten for kvelden endte nemlig med å se slik ut:
Retro Sonics setlist
Liquid live? Vel, ikke akkurat live, som den andre kvinna kommenterte etter endt sett. Men! Med danser i smiley-bikini (hvorfor jeg ikke har bilder av dette kan jeg rett og slett ikke forklare). Uansett var det en fantastisk raving evening.

(more…)

Denne er litt funky bassy housy garagy liksom

Posted in Musikk by Imelda on januar 26, 2009

Istedet for hardcore-relatert forskning, som jeg egentlig driver med, har jeg brukt dagen på å utforske hva som skjer i England for tiden (se under). Denne typen undersøkelser går gjerne i rykk og napp, så det jeg rasker med meg er ofte noe tilfeldig, og gjerne mange måneder for sent ute. Men som en av mine «partners in crime» sa tidligere idag: «Det er mulig alle ler av oss, men jeg vet at vi har rett!» Nettopp. Og hva er det som er riktig nå? Et herlig sammensurium av sjangre, som til slutt resulterer i bakpek til 1992 eller noe i den duren. Om du ikke forstår hva jeg mener, skjønner jeg det. Det er litt komplisert. Uansett. Her er dagens fangst.

Den siste singelen til Shystie er bra. Veldig bra. Om du ikke allerede er fan, anbefaler jeg sterkt å sjekke ut debutskiva Diamond in the dirt, som på et underlig vis ikke gjorde kvinnen noe særlig mere kjent hertillands. Det kommer ny skive i 2009. Bare å glede seg.

DJ NG og Baby Katys låt «Tell Me What It Is» var visstnok stor på Ayia Napa ifjor. Dette vet jeg ingenting om, mest fordi jeg aldri har vært på Ayia Napa, og heller ikke har store planer om å dra dit. Clubbingferiestedene til briter er på en måte for alltid ødelagt av «Ibiza Uncovered«. Du husker vel den serien? Uansett, dette er funky, som i den britiske grime og garage-scenas forsøk på å lage US house. Etter første gjennomlytting skal jeg innrømme at jeg syns det til tider var enerverende, mye på grunn av at det minnet meg på altfor mange dårlige kvelder på upscale houseklubber. Solarium og silikonpupper, anyone? Men den setter seg etterhvert. Og plutselig, når du skrur opp bassen, er den fantastisk. Rare greier.

Min, og trolig din favoritt uk garagemann er Wookie. Debutalbumet hans er tross alt klassisk, rett og slett. Ikke overraskende har Wookie begynt å lage nettopp funky. Det ligger jo ganske tett opptil lydbildet hans i utgangspunktet. Instrumentalen «Gallium» med vokal ble til «Fallin’ Again», sunget av Ny. Jeg er solgt. 

For noen timer siden var jeg overbevist om at jeg skulle holde meg til bassline, avarten, eller nyversjonen, om du vil, av uk garage, at jeg igjen skulle gi fingeren til musikkjennerne som alltid hatet på ukg fordi det var for platt og lettvint, som nå muligens har omfavnet funky. Nå liker jeg, kjedelig nok, alt sammen. Med forbehold om en bra melodilinje, for det er stort sett det som skiller ut de beste låtene. Selv «Kinda Funky» har melodilinje, selvom den er av bass.

Lyden av gamle sko

Posted in Fashion, Musikk by Imelda on januar 26, 2009

Air Max 90

Dette kom jo akkurat i tide! Lyden av Air Max 90, lett på topp 5 lista av maxene, og med London-tips til UKG studieturen. Smooth.
Men, jeg trodde Maniac drev med eski, dette høres jo unektelig ut som eski? Om lyden av AM 90 er eski, hva hørtes de ut som før Wiley dukket opp? Jeg tror Nike prøver å lure meg igjen. Slue, slue Nike.


Låta er forøvrig Maniac ft Chipmunk «Mandem» fra Tinchy Stryder vs. Maniac mixtapen. Via HGMAG.

Gaga

Posted in Fashion, Musikk by Imelda on januar 25, 2009

For en stund tilbake ble jeg anbefalt av kvinna å høre en ekstra gang på Lady Gaga. Jeg blåste det av, med diverse referanser til at Akon synger på singelen. Da kan det vel ikke være noe bra? Men, nå, etter et par gjennomlyttinger er jeg imponert. Endelig en ærlig beskrivelse av hvordan det er å være kjempefull på en bra klubbkveld. Uten skam. Uten alvorlige konsekvenser. For, når man står der, uten nøkler, genser, mobiltelefon eller noen kjente, kan man faktisk like gjerne danse.

Selvom jeg for tiden begrenser denne typen oppførsel, oppfordrer jeg alle andre til å omfavne den.
En annen grunn til å merke seg Gaga: hun går jo aldri med bukser! (Ikke glem at «tights are not pants!) Det minner meg om da miniskjørtet kom tilbake rundt 2000, og ble referert til som «beltet», det som er artig med miniskjørt på vinteren er at det ikke synes under vinterjakken. «Haha, har du glemt å ta på deg buksa nå igjen!?», liksom.

Blå flekker

Posted in Musikk by Imelda on januar 16, 2009

Det er mange bevis på at tysk er et vakkert språk, altfor ofte avfeid som hardt og uvennlig. Xavier Naidoo er nok det beste eksempelet jeg kommer på. Det er rart med ikke-engelskspråklig popmusikk, at den stort sett aldri når oss. Vi er stuck med en og annen spanskspråklig J.LO-låt, eller evt Shakira i originalformat. Jeg vet ikke om jeg skulle ønsket meg VIVA i standardpakken fra Get, det er nok å overdrive en smule, men mere tilgang til Tysklands popliv hadde jeg satt pris på. Det hele blir vanskeliggjort av at jeg aldri lærte meg tysk spesielt godt, selvom jeg var bedre i tysk enn fransk. Da jeg for noen år tilbake fikk en mixtape av en tysk venn, forelsket jeg meg i denne låta. Min forkjærlighet for punkband frontet av kvinner gjorde saken biff, som det heter. MIA er for de fleste en britisk srilanker med artige accessoirer, men for meg er det et av Tysklands største band. Som jeg bare såvidt får med meg hva synger om. Men det er det som er så fint med musikk, teksten trenger ikke å være det viktigste.

Nytt år

Posted in Film/TV, Musikk by Imelda on januar 4, 2009

Endelig ny Star Trek-film. I ventetiden kan vi fundere over hvordan Zachary Quintos Spock blir, og hvorvidt han vil følge i Leonard Nimoys fotspor og gjøre festlige popsanger om fantasytematikk. Han er kjekk, ja. Men kan han synge?