GRÅDIG -; forsluken; glupsk: spiste, forsyne seg grådig / være grådig (ɔ: begjærlig) etter noe; (fam., som forsterkende adv.): det var grådig kaldt

Vampyrer, Vivag og voldtekt

Posted in Film/TV, Helse by Imelda on november 20, 2009
Vodpod-videoer er ikke lenger tilgjengelig.

Noe sier meg at frk. Stackhouse vil måtte gå en tur innom apoteket for å gå til innkjøp av Vivag etter gårsdagens gravlundserotikk på NRK3. Skittent. Han kunne da i det minste vasket seg i skrittet?
Vivag og aller helst en voldtektsundersøkelse på legevakten. For helt hypotetisk, om man ufrivillig blir bitt av sin vampyrkjæreste under samleie, går vel relasjonen over i voldtekt? Med tanke på mørketallene i voldtektsstatistikken er det nok heller trolig at samleiet blir kategorisert som «uheldig» fremfor «ufrivillig». Så da får vi håpe Sookie i det minste tar hånd om den garanterte soppinfeksjonen hun står overfor imorgen.

GRÅDIG prøver rosa-blogging

Posted in Bonus, Fashion, Helse by Imelda on oktober 24, 2009

pink-glitter-heartForleden ble jeg fortalt av en ung og fremadstormende fyr at de (eneste) som tjener penger på blogging er unge jenter som skriver produktomtale. Dette heter visst «rosa-blogging» på fagspråket. Rosa = jenter og sånn = sminke og greier. Selvskrevent. Dermed må jeg jo prøve. Hvem vet, kanskje det blir jeg som får holde foredrag for næringslivstopper og trendforskningsbyråer til våren? Kanskje det blir meg. Jeg vet at det finnes mange slike blogger, men på et underlig vis har jeg klart å unngå å lese dem, det nærmeste jeg har kommet er kanskje denne, uten at jeg vet noe om innteksgrunnlaget der. Men ja, produktomtale, altså. Best å ta noe som er friskt i minnet.

Jan Thomas hjerter Max Factor, har jeg skjønt. Og han føles som et perfekt sted å starte. Det som slår meg er dog at jeg ikke hadde stolt på mannen til å sminke meg. Det blir litt som å la en frisør style deg, ikkesant? (…) Skomaker, bli ved din lest, og alt det der. Var ikke Jan Thomas skuespiller i utgangspunktet? Det er lett å drive vekk fra produktet, skjønner jeg nå. Vi prøver igjen.

Kvinna, venninna og, vel, venninna og noen fler har snakket om mineralpudder en stund nå. Og jeg har observert stadig flere referanser til «mineraler» i fjernsynsreklamen. Hvilke mineraler som det refereres til vet jeg ikke. Kan det være svovel? Magnesium? Fluor? Ikke vet jeg. Men tanken er vel at siden de er bra for kroppen, så er de bra for huden. Og er det noe vi er ute etter, så er det jo fin hud. Kroppens største organ og alt det der (og for de som stadig får organer fjernet, er det jo stadig viktigere å ta vare på de som er igjen). Jeg fikk låne et slikt dyrt mineralpudder av en søt pike en gang, det var faktisk ganske stas. Men på veien til å kjøpe mitt eget ble jeg forhindret av en av de pene damene i hvit frakk på Glasmagasinet. Mineralpudder var ikke noe for meg, ble det hevdet. Make-up pudder med mineraler, derimot! Dét var bra. Da jeg snublet ut derfra en halvtime senere for å møte en av de tidligere nevnte venninnene, kjente jeg at ansiktet kjempet for å komme seg fri fra pudderlaget. Det var rett og slett litt vanskelig å smile. Men venninna mente at jeg så veldig pen ut. Så da var det kanskje verdt det. Dagene gikk og jeg brukte pengene som skulle byttes inn i mineralpudder på brokkoli og prosecco. Men praten om dette mineralpudderet gikk fortsatt. Helt til en dag da Kvinna satt i stuen min og sminket seg for å male byen rød, som det heter. Da dukket det plutselig opp et mineralpudder. Og det er her Jan Thomas kommer inn. Det var nemlig pudderet han bruker. Det må man vel kunne forvente av makeup-ansvarlig, ikke sant? Samtalen som fulgte gikk omtrent slik:

Max factor Mineral foundationVenninna: Å! Har du kjøpt deg mineralpudder?
Kvinna: Ja, eller, det er hvertfall mineraler i det.
Venninna: Hvilke?
Kvinna: Vet ikke. Det er den billige typen. Eller, det var ikke så billig. 250 spenn? 150? Jeg husker ikke. Det skal visst være bra for huden.
Venninna: Hvertfall ikke dårlig, da.
Kvinna: Nettopp. Men jeg er ikke så fornøyd.
Venninna: Er det dårlig?
Kvinna: Altså, det dekker veldig bra. man blir jo fin.
Venninna: Ja, du er dritfin nå! Men du har jo alltid fin hud, da.
Kvinna: Du har ikke sett meg på et par uker. Jeg har vært nervøs for å gå på jobben fordi jeg har hatt så mye kviser.
Venninna: Shit!
Kvinna: Ja, det må være pudderet sin skyld. Det er helt sjukt.
Venninna: Æsj. Så nå er du kvisetryne, liksom? Pga. Jan Thomas.
Kvinna: Ja, jævla drittsekk.
Venninna: Jævla kvisetryne! Haha. Det skal jeg kalle deg fra nå av.

Så. Pudderet er dritt. Ingen vil være kvisetryne, tross alt.

Barbienytt 3.0 – Rase/kjønn/alder-edition!

Posted in Bonus, Fashion, Filosofi, Helse, Limbo by Imelda on oktober 23, 2009

Italienske Vogue plasserte Barbie på coveret av sitt svarte nummer i sommer. Perfekt timing, for rase og Barbie-dukker er hett debattert om dagen. Til tross for å ha latt denne saken ligge i et par uker, mye pga. mengden Barbie-stoff i det siste, må den opp nå. Jeg kan ikke unngå den lenger. Og i samme slengen kan vi ta litt kjapp raserelatert Barbie-historie. BlackBarbie1980

I 1967 skjønte Mattel at det fantes et marked utenfor den hvite middelklassen. Dermed lanserte de «Black Francie,» et parti Barbie-dukker med litt ekstra kulør i bøtta. Godt tenkt, dårlig gjennomført. Ved å bruke samme hodeform (som i pepperkakeform) som hvite Francie gjenspeilet ikke svarte Francie afrikansk-amerikanske kvinner i det hele tatt, kanskje bare hvite jenter som solte seg for mye. Dermed blir Christie (1968) gjerne ansett som den første svarte Barbie-dukken. Etter henne har det vært mange. Men de har stort sett alle hatt karakteristiske hvite ansiktstrekk. Selv Black Barbie (se bilde) som ble lansert i 1980, kom fra samme form som de andre, ikke-etnisk-orienterte dukkene (men merk håret!). De siste 30 årene har de fleste Barbie-dukker blitt lansert med en svart søsterdukke, som stort sett kun har hatt brunere hud, og mørkere hår. (Som barn på 80-tallet var jeg heldigst i klassen med en mor som reiste til Amerika jevnlig. Resultatet var at jeg hadde hele to svarte Barbier, hvorav den ene var svart søsterdukke til den i norske butikker. STOR stas.)  Blant de større raseblødmene fra Mattel er Oreo-Barbie fra 1997 et minneverdig eksempel. Afrikansk-amerikanske studier var kanskje fortsatt et ungt fag innen akademia, og trendforskningsbyråene var muligens kun i oppstartsfasen, men markedsføringavdelingen burde hatt bedre kontroll på gatespråket blant målgruppen. (Om du ikke tok den; Oreo – svart utenpå, hvit inni…)

stacey-mcbride-irby

Den noe betente raserelaterte Barbie-dukke-debatten omhandler i år en nylansering fra Mattel: So In Style Barbie. Dukker som er designet av en svart kvinne for svarte jenter. Stacy McBride-Irby ønsket seg en Barbie-dukke som datteren kunne kjenne seg igjen i. Dermed kom Grace, Kara og Trichelle på markedet. Ja, Trichelle. For det er det afrikansk-amerikanske jenter heter. I det minste de som var gjester hos Ricki Lake på 90-tallet. Alle tre lanseres med en lillesøster, som Barbie også drasser på til tider. Jeg må si meg overrasket over at ingen har tatt opp «welfare-mom» kategorien på disse ennå. Props.

Dukkene har fått en blandet mottagelse, på den ene siden har de ansiktstrekk som muligens er ett skritt nærmere normen for svarte kvinner, på den andre siden er de fortsatt langt unna. Det er den samme kranglingen om igjen, S.I.S-dukkene er ment å gjenspeile unge jenters virkelighet, men kommer til kort. TrichelleNoen hevder de kun gjenspeiler en ny etnisk blandet virkelighet, dukkene er rett og slett ikke brune nok til å være svarte. De kan være et alternativ for etnisk blandete barn? Dukkene har også dratt opp igjen kanskje det såreste punktet ved populærkultur for mange afrikansk-amerikanske kvinner, nemlig håret deres. Uten å gå i dybden på dette, har svart hår lenge vært noe kvinner ikke har kunnet prate om offentlig. Da Tyra Banks stilte opp uten løshår på sitt eget talkshow i høst, gjorde hun et stort nummer av at svarte kvinners hår ER vakkert. Det at dette var første gang hun noensinne stilte opp offentlig med kun sitt eget hår, sier sitt. Og S.I.S-dukkene har rett hår (i motsetning til Black Barbie, som kom ut av disco-æraen med afroen sin i behold). Faktisk leveres en utgave av dukkene med sin egen skjønnhetssalongstol, ekstra hår og hårspray som krøller håret. Den påtatte urbane og hip hop-relaterte  identiteten (merk flytting fra Malibu til Chicago, store øredobber, tunge sølvkjeder og urbane beats på barbie.com) disse dukkene er belagt med problematiserer dem utover at de ikke har svart nok hud eller brune nok øyne. For hvorfor kunne ikke denne nye linjen med afrikansk-amerikanske Barbier være astronauter eller veterinærer? Samtidig er spørsmålet om vi har blitt for overfølsomme for stereotyper. Men valget i dette tilfellet er enten en alenemor (dvs. storesøster med lillesøster på slep) eller en frisør. Absurditeten når nye høyder.

Påstand: Alle kvinner som har et nært forhold til Barbie har også et ambivalent forhold til henne. Kjærligheten vi hadde til henne i barndommen gled i visse øyeblikk over til hat, kanskje for så å bli til kjærlighet igjen. Dette er trolig gjennomdiskutert på de fleste hold. Barbie representerer et uoppnåelig ideal, men også grenseløse muligheter for jenter. Vi skal oppdras til å tro at vi kan gjøre alt, og i minst én av sine inkarnasjoner har trolig Barbie gjort akkurat det du drømte om. For noen innebærer disse potensielle livsvalgene utdannelse, karriere, mødring og/eller selvutvikling, for andre betyr det å legge inn en halvkilo saltvann i hvert bryst og fjerne de nederste ribbeina. Uansett. Måten vi tolker Barbie som rollemodell sier endel om hva vi vektlegger. Barbie fylte 50 i år. Det betyr om ikke annet at kvinner i et halvt århundre har lekt med et ideal de aldri vil kunne oppnå, men som de på sitt vis har strebet etter. Hun har aldri lignet på meg og jeg har forlengst mistet lysten til å se ut som henne. Men med alle de erfaringene Barbie har samlet, ser jeg mer og mer på henne som en tante midt i et levd liv. En tante – en venninne – med historier nok til å underholde enhver. Barbie er den samlede betegnelsen på alle dukkene Mattel har produsert siden 1959. Jeg kan ikke komme på noen med bredere livserfaring. Vi kan vel sette pris på det?

barbie-at50

Steinrøysa nedi magen

Posted in BOA, Helse by Imelda on juli 26, 2009

Jeg tar dette som første tegn på at jeg vil ende opp som en gammel tante. Min mors gamle tanter hadde gallesteinene sine i glass på kaminen. Noe må man jo pynte med.

Kunsten å sove godt

Posted in Helse by Imelda on april 27, 2009

nyquil
Med all denne fokusen på svineinfluensa for tiden blir man kjapt nervøs når vårforkjølelsen tetter igjen alle hull i hodet. Man kan tross alt ikke se på CNN uten å tro at hele verden er iferd med å dø. Tamifluen vi har  på lagret etter siste runde pandemihysteri funker jo ikke lenger, dette viruset har dna fra alle tenkelige dyrearter. Fremtidens superinfluensa er over oss igjen. Jeg har helt sikkert fått den. Sikkert etter den calzonen jeg tygget på da jeg satt på Robinet på fredag. På dager som disse er det godt å søke trøst i Amerika. Bortgjemt i kjøleskapsdøren står nemlig Nyquilen min bror forærte meg etter siste amerikatur. En slurk og du er hekta. Musklene slapper allerede av, og døsigheten glir inn som et deilig mykt teppe. Sov godt.

Bondeangeren vender tilbake

Posted in Film/TV, Helse by Imelda on mars 11, 2009

paradise_hotel_-_69205216x9

Siden TV3 smeller til med tidenes vårprogramskjema, er det på tide å besøke Paradise Hotel igjen. Rett og slett en oppdatert på minnelse om hvorfor dette er must-see-TV!

Virkelighets-TV har aldri vært så virkelig. Der Farmen, Robinsonekspedisjonen og Prosjekt X kommer med diverse selvutviklende påskudd for at «vanlige folk» blir smelt sammen i en uvanlig setting, er Paradise Hotel et fyrtårn av ærlighet. Som en journalistvenninne av meg påpekte ifjor, det som gjør Paradise Hotel så fantastisk er at de har kuttet vekk alt det unødvendige. Ingen kjedelige og langdryge konkurranser, ingen moralske pekefingre. For når man sender (i skrivende stund) fem menn, hvorav mesteparten er ballevoksede bartendere, og seks kvinner, hvorav de fleste er en eller annen form for glamourmodell til Mexico på ubestemt tid (opptil flere måneder), er faktisk den eneste vettuge grunnen at de skal pule. Selv skandaløse Temptation Island hadde i sin tid en «legitim» betydning, selvom å utsette forholdet sitt for et par uker med halvnakne modeller av det annet kjønn kanskje ikke er den beste strategien for å sjekke hvor sterk kjærligheten er (er det noen andre enn meg som fortsatt husker finaleepisoden av den amerikanske versjonen, der en deltager sa til sin elskede: «every time I stepped into the water, I felt your soul around me». Ja, jeg gråt, ok??). De elleve deltagerne på Paradise Hotel er der utelukkende for å drikke seg fulle (til gangs!) og ha seg med hverandre til alle ender opp med herpes.

Paradise Hotel er realityprogrammet som er umulig å forutsi (sett bortifra det at alle er fulle og kåte og vil angre på deltagelsen i fremtiden). Når Kevin i premiereepisoden uttaler at han tror den beste strategien er å «være seg selv», forøvrig den mest velkjente og meningsløse realitystrategien, betyr det absolutt ingenting, annet enn at han er lite kreativ. Det er nemlig umulig å si hvordan man vinner. Det vil alltid dukke opp et brev til frokosten/lunsjen/middagen/hotellfesten/på sengen med nye spilleregler. Det er ikke tvil om at disse ungdommene er målrettede. Rent bortsett fra Mats og Lene, som etter to programmer ser ut til å trives best med fingerpuling, vil alle vinne. Spørsmålet er bare hva de vinner. Premien er kun beskrevet som «stor». Javel. Så ingen vet hvordan man vinner den «store» premien av ukjent art (kan det være et års forbruk av intimsåpe?). Tilbake står vi med utgangspunktet. Halvnakne tjueåringer som drikker for mye = sex på TV. Typisk spekulativ reality, liksom. Men på et vis er ikke Paradise Hotel spekulativt, det er helt ærlig. Norske tjueåringer drikker for mye og de puler rundt. I de neste par ukene gjør de det på TV.

trianaiglesias_691814iÅrets norske produksjon lover godt. Triana Iglesias gjør seg flott som programleder, mye bedre enn sin danske kollega fra fjoråret, som stort sett stod og trutet med munnen mens hun mumlet noe uforståelig ekstremt sakte (det var jo tross alt dansk), og langt langt bedre enn de amerikanske vertinnene, som er mest minneverdige for sine fabelaktige, struttende kroppsholdninger. Det må være en interessant posisjon å være i for Iglesias, da det er helt tydelig at opptil flere av årets kvinnelige deltagere sikter mot samme karriere som henne, dvs. ikke som programleder på TV3. Bare sjekk ut Yvonnes fabelaktige horny-pose i gårsdagens episode (!).

Det er mye man kunne sagt om deltagerne allerede etter to programmer. Vi lar det holde med å påpeke at Petter minner skremmende mye om vår yndlings partyprins Sverre Goldenheim. Hvorvidt han fortjener den sammenligningen vil bare tiden vise. Elleve nordmenn har tilbragt altfor mye tid på et hotell i Mexico med åpen bar. Hjemme snør det slaps og oslofolk tilbringer altfor mye tid på kunståpninger med åpen (eller numere bongbasert) bar.

Strengt tatt håper jeg at Paradise Hotel vil få virkelige konsekvenser. Med alle de nye realitystjernene dette programmet genererer (minst 30-40 stk, trolig?), vil det ikke være noe som helst problem å åpne et par av de stengte barene i Rosenkrantzgate igjen. Og vips! Syden i Oslo. Det har vi savnet.

Riktig rattgrep

Posted in Filosofi, Fortiden, Helse by Imelda on januar 9, 2009

Da jeg begynte å ta kjøretimer som tenåring, fikk jeg stadig kjeft for at jeg holdt rattet for hardt. Jeg følte nok at jeg hadde bedre kontroll når jeg tok tak i rattet med et beinhardt grep, og ikke slapp taket før vi var i en grøft på Lillestrøm. Det gikk seg til etterhvert, og til tross for at min eldste bror stadig klager på kjøringen min, og stort sett nekter å la meg kjøre, selvom han selv girer som en pensjonist, kjører jeg nå ganske bra. Jeg har bare vært i én ulykke, og det var da jeg, med mormor i forsetet og grandtante og onkel i baksetet ble påkjørt av en pensjonist i Smestadkrysset en jul. Han var beinhard på at han hadde grønt lys, noe han nesten hadde rett i, da det lyste grønn pil, noe som ikke hjalp stort når man skal kjøre rett frem. Uansett. Ingen ble skadet, bortsett fra samvittigheten min, da pensjonisten kjørte sine to pensjonistvenninner, hvorav en skjelte meg ut fordi hun hadde osteoporose. Det var kanskje ikke min skyld, akkurat det der, men det føltes som det i øyeblikket. 

Det viser seg at dette ikke er uvanlig, å holde rattet unødvendig hardt. Det jeg ikke var klar over, var at jeg benytter samme teknikk når jeg skal lære med å bruke andre redskaper også (ratt = redskap). For en knapp uke siden gikk jeg hjemmefra og bort til Hegdehaugsveien for å kjøpe XboX i den fine spillbutikken nederst der. Det kom frem at min bror hadde lurt meg, da jeg pakket opp en lysvekkerklokke på julaften. Dermed måtte jeg jo ta saken i egne hender. Nå har jeg ikke spist ordentlig på snart en uke, men jeg har spilt XboX! Masse XboX. Så mye XboX at jeg dag 2 ikke kunne spille i det hele tatt, da tomlene mine var blodrøde og omtrent dobbel størrelse etter jomfruturen. Krise. Istedet for å føre spakene mot høyre, presser jeg nemlig hele kontrollen mot høyre, noe som fører til at håndleddet også er litt ømt for tiden. Etter en dags pause ble det dog noe bedre, og nå tar jeg selvpåførte pauser kontinuerlig. En dag vil jeg kanskje klare å slappe av såpass at jeg ikke får sterke fysiske reaksjoner på tvspill, men mens jeg venter på den samme kontrollen over kontrollen som jeg har over rattet, går jeg ut og treffer folk mellom brettene. Det hadde jo vært for ille om jeg hadde endt opp med … osteoporose?

Ps. Jeg rundet Beautiful Katamari på 4 dager (minus 1 sykedag). Nå skal jeg bare rulle bonusrunder. 

katamari

Budeieanger

Posted in Helse by Imelda on desember 23, 2008

Siden det er desember er det mye prat om alkohol, både på bar og utenfor bar. Vi er bekymret for hverandres rusforbruk, faktisk ble det diskutert senest igår over et par-tre pils. Julebordsesongen setter kanskje sitt preg på byen, men denne uken er det nok juleangsten (evt. finanskrisa, som alle bruker som unnskyldning for alt) som står for mesteparten av smertelindringen i væskeform. Mannen skjelver og svetter, mens kvinna holder tritt så godt hun kan og svaier ved hans side. Uansett hvilken grunn du har til å drikke for tiden, viser det seg at det stadig har nye konsekvenser. Eller, det har kanskje alltid hatt konsekvenser, forskningsmidlene har bare ikke strukket til før nå. Dette med å forske på kvinnehelse er jo ganske nytt, tross alt.

Kanadiske forskere har, som kanadiske forskere flest, forsket på noe nytt (men samtidig gammelt), og kommet frem til at kvinner som drikker mister evnen til å gjenkjenne symmetriske ansiktstrekk i edru tilstand!

beer-goggles

When sober, these women are worse at judging facial symmetry, and therefore may find less attractive men more attractive. Given that symmetry is associated with attractiveness of faces, my study does suggest the possibility that alcohol intoxication may decrease facial symmetry perception, and make people look more attractive. – Dr Kirsten Oinonen

Det tilsier at det er en naturlig (om enn sykelig) forklaring på hvorfor så mange pene kvinner er sammen med mindre pene menn. Det er ikke fordi de har penger. Det er ikke fordi de har makt. Det er ikke fordi de har stort lem. Det er fordi kvinnen drikker (som nevnt tidligere), og faktisk ser personligheten fremfor utseende. Eller så tror kvinna bare at mannen er digg. (Dette motbeviser vel også visse uttalelser i norske medier i år om kvinners seksuelle kynisme?) Uansett. Kvinna er kanskje mere utsatt for å gå på en smell, da. Typisk.

Drita Brita

Posted in Helse by Imelda on desember 15, 2008

drunk_woman

Kvinna drikker mer. Dette er ikke så sjokkerende for oss, egentlig. Men det er visst bekymringsfullt. Alkoholisme suger ganske hardt og vi ikke kan anbefale det på noe som helst vis.

New York Magazine har mer om dette veldig lite overraskende fenomenet.

drunk_woman_vomits

satc1

Har Mannen lurt oss med ildvann på samme måte som Han lurte indianerne?

naked-drunk-woman

Bereiste burgere

Posted in Helse, Mat/Drikke by Imelda on desember 9, 2008

burgerturNår man får besøk langveisfra vil de fleste ønske å fremstå som gode verter, kanskje tilby en lokal omvisning, kanskje en matbit. Det få trolig forventer er å få servert mat av de besøkende. Spennende, kanskje. Å oppleve nye kulturer på hjemmebane. Utforske verden på sitt eget gårdstun. Den mest utbredte maten, kanskje bortsett fra ris, må være burgere. McDonald’s har over 30.000, og Burger King har over 11.000 restauranter over hele verden, så man skulle vel tro at behovet for burgere var dekket. Men dengang ei. Burger King har nemlig satt ut på en ekspedisjon for å spre burgergospelet til de dypeste avkroker, legitimert av en «genial» reklameidé om å finne ut, en gang for alle, om Big Mac eller Whopper er best. Hvordan finner man ut det, tenker du kanskje (eller: Hvem bryr seg? som jeg tenkte). Vel, man tar med seg hamburgere til steder der folk ikke har blitt eksponert for Amerikas fremste eksport; «kjøtt» i brød og fritert potet. Vanligvis hadde trolig ingen trodd på Burger Kings siste fremstøt i burgerkrigen. Men de har «covered all their bases» (som det heter) ved å rekruttere kredible forskere, og ikke minst Stacy Peralta, tidligere Dogtown-skater og dokumentarfilmregissør som står bak Dogtown and Z-boys og nå nylig, Made in America. Han tar imot den «fascinerende» utfordringen og tar med seg crewet til Thailand, Romania og Grønland for å spre matgleden.

Vodpod-videoer er ikke lenger tilgjengelig.

Selvsagt foretrekker folk Whopper, men det er egentlig ikke det interessante her. Burger King-gjengen står der, i en landsby i et avsides strøk i Romania, med en spesiallaget Burger King-grill og serverer burgere, og alt jeg klarer å tenke er: HVORFOR? Er det én ting disse folka ikke trenger, så er det å få smaken på fast food. Med tilhørende overvekt, hjerte-karsykdommer og ikke minst, kynisk kulturkapitalisme. Det kjipeste er kanskje når filmcrewet får servert lokal mat og syns det er såååååå godt, for deretter å sammenligne matkulturene. Med så mye fantastisk mat som finnes i USA, så er det Whopperen (evt. Big Macen, den ene er høy, den andre er bred, liksom) folk forbinder med amerikansk mat. Om disse selskapene representerer noen type kultur, er det ikke matkultur, det er kapitalisme.

Sykdomsformelen

Posted in Bonus, Helse by Imelda on desember 2, 2008

Kvinna sier:
jeg er jo faenmeg syk hele tiden
Kvinna sier:
helvete
Kvinna sier:
jeg spiste jo masse grønnsaker i forrige uke
Kvinna sier:
dette kan ikke stemme
Kvinna 2 sier:
alkohol
Kvinna 2 sier:
hvis litt skral
Kvinna 2 sier:
så er du fucked med alkohol
Kvinna 2 sier:
det bryter ned massivt
Kvinna 2 sier:
og mensen
Kvinna 2 sier:
mensen og alkohol
Kvinna sier:
jeg hadde jo mensen i forrige uke? hadde jeg ikke?
Kvinna sier:
åååååååååååååååå
Kvinna sier:
faen
Kvinna 2 sier:
ja, der ser du
Kvinna 2 sier:
mensen, så fylla i november/ desember = syk
Kvinna sier:
haha
Kvinna 2 sier:
dette er bra kvantitativ analyse ass
Kvinna 2 sier:
sikker på at det er korrekt

Englevakt

Posted in Film/TV, Filosofi, Helse by Imelda on desember 1, 2008

1. desember er verdens AIDS-dag. Det fortjener en markering. Angels in America av Tony Kushner er et fabelaktig teaterstykke, og en vakker miniserie. Den var forøvrig på billigsalg på Platekompaniet sist jeg var innom der.

Abort! Abort!

Posted in Filosofi, Helse by Imelda on november 25, 2008

abort-tattoo

Typisk om hun her er sykepleier/resepsjonist på ditt lokale legekontor.

Minkminner

Posted in Filosofi, Helse, Musikk by Imelda on november 19, 2008

Ikke alle omfavner grådigheten vi liker å opplyse om/hausse opp/elske å hate. Vi kan kalle dem idealister, selvom jeg liker ordet entusiast bedre. Entusiaster! Noen av dere så kanskje Dokument 2: «Et skinn av velferd» i forrige uke om norsk pelsindustri? Ble du like deppa som meg? Du visste kanskje ikke helt hva du gikk til da du glemte å bytte kanal? Uansett, Nettverk for Dyrs Frihet er relativt nystartet, og har gjort en fabelaktig jobb med å relansere forbud av pels som kampsak. Det er for lenge siden sist pelsbutikken ble vandalisert, spør du meg. For hva skal man egentlig med pels?

Min mormor hadde en vakker minkkåpe, som jeg har følelsesladde minner knyttet til, en kåpe jeg klappet på hver vinter på vei til julemesse med mormor. En kåpe som ga meg en trygghetsfølelse. En kåpe visstnok min mor har arvet. Sist hun og jeg gikk gjennom mormors lass med bilder fra ungdommen, så vi bilder av kåpen da den var i Amerika. Den har fartet rundt, den kåpen der. Og den var sikkert varm. Og den er helt klart vakker. Men det er på tross av dens grufulle historie. Om dyr som ble mishandlet og drept. Jeg er usikker på hva jeg vil gjøre med mormors minkpels om jeg en dag arver den. Jeg skulle aller helst ønske at den aldri hadde eksistert i utgangspunktet. At mine juleminner med mormor ikke var knyttet til fullstendig unødvendig dyremishandling. At minken som ble min mormors kåpe forlengst var døde av naturlige årsaker. Dengang ei. Vi har en pels i familien. På lik linje med et svart får i søskenflokken (trolig meg selv), og hemmelig korrespondanse som blir brent. Det skjer i de beste familier, sies det.

Men tilbake til entusiastene. På http://www.forbypels.no/ kan du se mer om norsk pelsdrift. Og skrive under på oppropet for å forby pels, fordi, la oss være ærlige, hva i all verden skal du med?! Det er nok døde dyr i dine foreldres og besteforeldres skap. Og de støvlettene med pelskant er rett og slett stygge. Fashionista meg i rævva.

Ved siden av å dokumentere hvor kjipe norske pelsfarmer er, gjør Nettverk for Dyrs Frihet artigere ting også. Disse kan du lese om her: http://www.dyrsfrihet.no/zine. Jeg anbefaler nettradioen, hvor de ikke bare spiller et bra utvalg av klassisk hardcore, men trekker (til tider helt kokko) paralleller mellom dyremishandling og ditt dagligliv (involverer ofte nazisme – kudos!). Kvalitetsunderholdning for en god sak.

Få litt poppers’a

Posted in Film/TV, Helse by Imelda on oktober 20, 2008

Vi har observert en skarp økning i omtale på poppers i det siste. Her trodde man at helvetet var over for mange herrans år siden, men det er mer og mer tydelig for meg at ja, dette er faktisk Kali Yuga. Senest på lørdag satt ungdommen og fantaserte om poppers på løkka. Og vår nye helt, Trey Songz, har visstnok poppers like doctors. Dansk afrodisikum, alkylnitritt, hjertemedisin, uansett hvilke referanser du har på det, syns jeg dette klippet beskriver realiteten ganske kjekt. Igjen, fra Cruising, sommerens store vinner på dvd-fronten:

Sterk nasjonalfølelse og New Jersey-dancemoves er altså resultatet, unger. Bedre å chante hare krishna, isåfall.

Selvskading

Posted in Filosofi, Helse, Mat/Drikke by Imelda on oktober 2, 2008

Konsumprisindeksen økte 4,5% fra august 2007 til august 2008. Det er dyrere å leve. Jeg føler det på kroppen. Når forelegg og husleie er betalt, sitter man knapt nok igjen med nok kroner til å fylle opp barskapet før neste videokveld (er det Boyz n the Hood som er neste gang?). Det er kun et svar på misæren: Svenskegrensen. Et deprimerende prospekt i seg selv. På Systembolaget i Strömstad fyller joggebuksekledde østfoldinger opp kurven til helgens strabaser. Utvalget er preget av prisobservante nordmenn, det er tomt for alle de billigste vinsortene. På en helt vanlig onsdag. Norske ungdommer skriker ut «HÆ? Jeg ser bare rosévin, jeg nå. Skukke vi ha rød?» mens de kjapper seg så godt de kan, fryseposer varer ikke for evig, tross alt. Da det andre bolaget åpnet litt utenfor Strömstad sentrum, trakk trolig lokalbefolkningen et lettelsens sukk. Nå kunne i alle fall noen av de kjærkomne besøkende snu og kjøre hjem igjen før de var passert utkanten av byen. Og det gjorde vi. Snudde, og kjørte rett til Nordbysenteret.
Rett inn på Gottebiten. Hvor barn får angstanfall og dåner av for mange inntrykk. Hvor E-stoffene flyter fritt rett inn i blodårene dine. Hvor kvalmen tar overhånd, hvis ikke krampa tar deg først. Akk, Gottebiten. Der Svinesund sjarmerer med Norges største pornobutikk, og potatismos med grillkrydder, kveler Nordbysenteret deg med alle butikkene du ikke hadde trengt å handle i. Et kjøpesenter i ingenmannsland, hvis største salgsvare er kyllingfilet, tobakk og smågodt i løsvekt.

Mismotet som omfavner en idet man forlater byggeplassen, hvor enda et kjøpesenteret er under oppføring, resulterer i en livstretthet som er enten a) konsumentsamfunnets endelige løsning, den eneste måten å unngå konsum av unødvendige produkter er tross alt døden, eller b) en bivirkning av en sukkeroverdose på hell. Uansett sitter man igjen med en tom følelse på slutten av dagen. Tanken på menneskets overforbruk av søppel er såpass nærliggende at den letteste løsningen som vanlig er rus. Man må drikke opp kvoten for å glemme Systembolagets klamme berøring. Misantropien. Det er høst.

Crazy Monkey Sex

Posted in Helse, Musikk by Imelda on oktober 2, 2008

Ja, denne skiva har vært ute en stund. Men vi måper fortsatt.

It’s like a jungle atmosphere/And we’re two monkeys baby
It’s like we’re on a vine/The way we’re swinging it baby
See, you’re a tiger girl/The way you’re scratching me
I’m a lion/In this jungle I’m a king
Girl, I got you so wet/It’s like a rain forest
Like Jurassic Park/Except I’m your sex-a-saurus baby
You and me hopping/Like two kangaroos
Rattling and moaning/Out here in these woods

OOO-OOO-OOO-OOO-AAA-AAA-AAA-AAA

Nettopp. (more…)

Mannsrollen igjen

Posted in Helse, Limbo, Musikk by snilleper on september 16, 2008

 Jeg husker da mannsrollen ikke var i krise og menn fortsatt fikk lov til å gråte. Under spesifikke omstendigheter, selvfølgelig. Drøft.


Pæreformede folk

Posted in Helse by snilleper on juli 1, 2008

I løpet av de siste årene har jeg opplevd en tiltagende dragning mot pæreformede menn, og jeg har undret meg over hva årsaken til denne dragningen mot det pæreformede kan komme av. Etter intens og langvarig selvransakelse har jeg kommet opp med to mulige årsaker.

  1. Det første er konnotasjonene denne pæreformen bringer med seg. En pæreformet mann er glad i det gode liv. Han liker øl og fotball. Han liker å spise mat. Han liker å hygge seg.
  2. Det andre er at jeg rett og slett har utviklet adaptive preferanser. Jeg har justert mine forventinger etter hva jeg kan oppnå. Mange menn på min alder har pæreform og derfor liker jeg det.

Her om dagen satt jeg og googlet pear shaped men. Helt sant! Gleden stod i taket da jeg fant denne artikkelen i New York Times. Her står det svart på hvitt at mine preferanser er hensiktsmessig rent genetisk sett også.

«Fat cells in the upper part of the body appear to have different qualities from those found in the lower parts. In fact, studies suggest a higher risk for diabetes in people with the «apple shape» and lower risk in those who are «pear shaped.»

Hurra! Min fremtidige mann vil forhåpentligvis ikke være disponert for diabetes.

Promp og pupp

Posted in Helse by Imelda on juni 16, 2008

Typisk kvinna. Å prompe. Å ha diaré. Jammen godt legemiddelfirmaene har ryggen vår.
Bind, bleier og shampoo-reklamene på TV har i det siste blitt stadig oftere byttet ut med legemiddelreklamer. En del av kommersialiseringen av helsesystemet, kanskje. Videre bevis på kapitalismens inngripen i virkelighetsforståelsen vår, muligens. Amerikanisering? Litt av alt, sannsynligvis.

Men plutselig blir man, til alle døgnets tider, minnet på prompen. Og at diaré ødelegger dagen fullstendig. Som om man ikke vet det allerede, når man sitter på ramma for niende gang på én time. Men du kan altså unngå alle disse livsødeleggende problemene ved å holde deg såpass lenge at du rekker ned på apoteket for å kjøpe Imogas og Imodium comp. Dagen er reddet! Kvinna kan endelig frigjøre seg fra fordøyelsesproblemene sine.

(more…)