GRÅDIG -; forsluken; glupsk: spiste, forsyne seg grådig / være grådig (ɔ: begjærlig) etter noe; (fam., som forsterkende adv.): det var grådig kaldt

Språklig kulturkræsj

Posted in Fortiden, Fremtiden, Limbo by Imelda on november 26, 2009

Sport er rare greier. For oss ikke-så-spesielt-interesserte blir idrett som oftest ignorert, inntil sportsnyhetene plutselig slår til med en nyhet som belyse andre problemstillinger i samfunnet enn de statistiske. Hvorvidt Norge ligger på medaljetoppen i neste OL er trolig ikke det mest presserende problemet vi har idag. Når skøytesporten da smeller til med å sparke landslagstreneren etter anklager om seksuell trakassering, frigjør det mye undertrykket sportsdebatt. For her er jo en sak som gjelder den norske moralske standard! Peter Mueller har ifølge nyhetsmedia trakassert opptil flere andre tidligere skøytetalenter. Og Maren Haugli fremstår mer og mer som et noe ufrivillig offerlam, og som et eksempel til etterfølgelse.

Det er en selvfølge for oss at seksuell trakassering ikke skal forekomme innen idretten. Det står i strid med idrettens verdier. Og Haugli fortjener offentlig oppløfting, å fremme påstander om seksuell trakassering innen mannsdominerte miljøer tar massivt mot. Men denne saken belyser en annen sak, noe vi ofte overser i vår glød etter å fremstå som en respektfull likestilt nasjon (vi med). Vi overser at Müller er amerikaner. Til tross for sine år i den norske idrettsnasjons tjeneste, er han fortsatt amerikaner. Og amerikanere banner. Det gjør de fleste, faktisk, kanskje bortsett fra indianerne og japanerne (sånn i utgangspunktet). Men amerikanere banner ordentlig stygt. Hvorfor kalle dette en «sak»? Svekker dette på noe vis Skøyteforbundets avgjørelse om å sparke landslagstreneren? Nei. For all del, seksuell trakassering kan ikke unnskyldes på noe vis. Men når obskønt språkbruk innen idretten (både på og utenfor banen) dukker opp i media slår det undertegnede at våre obskøniteter ikke er alles. Og at andres ikke er våre. Uten sammenligning med Hauglis opplevelser forøvrig er obskøn språkbruk i treningsøyemed ikke noe nytt. Amerikanske trenere, på profesjonelt- og skolenivå banner så det ljomer i tinnitusen. De må kanskje unnskylde seg offentlig om de kommer borti en mikrofon, men stort sett er dette en vanlig del av trening. Når da Rikke Jeppson kaster seg på trakasseringstoget og forteller at hun ble skjelt ut av Mueller, er det om enn trist, ubehagelig og beklagelig, ikke samme sak som Haugli fremmer. Det kan faktisk rett og slett være et eksempel på språklig kulturkræsj.

Ifølge språkhistoriker Geoffrey Hughes ( se f.eks. An Encyclopedia of Swearing) har banning i det engelske språket, spesifikt amerikansk gått gjennom et skifte fra at religiøse banneord (av typen «hell» og «damn») har blitt på mange måter ufarliggjort, og hvor tabuet omkring bruken av kroppslig- og seksuelt relaterte obskøniteter, som «shit», «mother-fucker», «cocksucker» og ikke minst «cunt» og «fuck» etterhvert har blitt mindre. Den nye kategorien tabu er etnisk relaterte ord som «nigger», «kike», «wetback», «towelhead» og lignende. Utropsord for fremtiden, detta.

Dette tilsier selvsagt ikke at vi må omfavne språkbruken til Mueller. At utøvere bryter sammen og føler seg respektløst behandlet kan ikke unnskyldes. Men det kan kanskje forklares. Hertillands banner vi nok fortsatt mest med Gud. «Faen», «helvete», «jævla» osv. Men du har nok hørt det komme forlengst. «Fitte», «pikk», og la oss ikke glemme den nordnorske favoritten «hæstkuk». Når en setter sammen den i norsk sammenheng eksplosive kombinasjonen av amerikansk coaching-tradisjon og obskøniteter, da synes kulturforskjellene mellom USA og Norge plutselig store. Vi drukner daglig i amerikansk populærkultur, nesten til det punkt hvor vi ikke lenger ser andre forskjeller enn de politiske og kanskje religiøse. Hvordan kan vi ha så ulike sportslige og språklige tradisjoner?

Sport er rare greier. Plutselig setter Sportsrevyen fingeren på noe vi forlengst har glemt å tenke over. For samme hvor mange amerikansk fotball-lag vi får i Norge, vil idrettskulturen her forbli totalt ulik den i USA. Norge vil aldri vinne World Series i baseball. Og Drillo vil vel aldri kalle John Carew for en «homofitte»? Vil han?

Reklamer

Barbienytt 3.0 – Rase/kjønn/alder-edition!

Posted in Bonus, Fashion, Filosofi, Helse, Limbo by Imelda on oktober 23, 2009

Italienske Vogue plasserte Barbie på coveret av sitt svarte nummer i sommer. Perfekt timing, for rase og Barbie-dukker er hett debattert om dagen. Til tross for å ha latt denne saken ligge i et par uker, mye pga. mengden Barbie-stoff i det siste, må den opp nå. Jeg kan ikke unngå den lenger. Og i samme slengen kan vi ta litt kjapp raserelatert Barbie-historie. BlackBarbie1980

I 1967 skjønte Mattel at det fantes et marked utenfor den hvite middelklassen. Dermed lanserte de «Black Francie,» et parti Barbie-dukker med litt ekstra kulør i bøtta. Godt tenkt, dårlig gjennomført. Ved å bruke samme hodeform (som i pepperkakeform) som hvite Francie gjenspeilet ikke svarte Francie afrikansk-amerikanske kvinner i det hele tatt, kanskje bare hvite jenter som solte seg for mye. Dermed blir Christie (1968) gjerne ansett som den første svarte Barbie-dukken. Etter henne har det vært mange. Men de har stort sett alle hatt karakteristiske hvite ansiktstrekk. Selv Black Barbie (se bilde) som ble lansert i 1980, kom fra samme form som de andre, ikke-etnisk-orienterte dukkene (men merk håret!). De siste 30 årene har de fleste Barbie-dukker blitt lansert med en svart søsterdukke, som stort sett kun har hatt brunere hud, og mørkere hår. (Som barn på 80-tallet var jeg heldigst i klassen med en mor som reiste til Amerika jevnlig. Resultatet var at jeg hadde hele to svarte Barbier, hvorav den ene var svart søsterdukke til den i norske butikker. STOR stas.)  Blant de større raseblødmene fra Mattel er Oreo-Barbie fra 1997 et minneverdig eksempel. Afrikansk-amerikanske studier var kanskje fortsatt et ungt fag innen akademia, og trendforskningsbyråene var muligens kun i oppstartsfasen, men markedsføringavdelingen burde hatt bedre kontroll på gatespråket blant målgruppen. (Om du ikke tok den; Oreo – svart utenpå, hvit inni…)

stacey-mcbride-irby

Den noe betente raserelaterte Barbie-dukke-debatten omhandler i år en nylansering fra Mattel: So In Style Barbie. Dukker som er designet av en svart kvinne for svarte jenter. Stacy McBride-Irby ønsket seg en Barbie-dukke som datteren kunne kjenne seg igjen i. Dermed kom Grace, Kara og Trichelle på markedet. Ja, Trichelle. For det er det afrikansk-amerikanske jenter heter. I det minste de som var gjester hos Ricki Lake på 90-tallet. Alle tre lanseres med en lillesøster, som Barbie også drasser på til tider. Jeg må si meg overrasket over at ingen har tatt opp «welfare-mom» kategorien på disse ennå. Props.

Dukkene har fått en blandet mottagelse, på den ene siden har de ansiktstrekk som muligens er ett skritt nærmere normen for svarte kvinner, på den andre siden er de fortsatt langt unna. Det er den samme kranglingen om igjen, S.I.S-dukkene er ment å gjenspeile unge jenters virkelighet, men kommer til kort. TrichelleNoen hevder de kun gjenspeiler en ny etnisk blandet virkelighet, dukkene er rett og slett ikke brune nok til å være svarte. De kan være et alternativ for etnisk blandete barn? Dukkene har også dratt opp igjen kanskje det såreste punktet ved populærkultur for mange afrikansk-amerikanske kvinner, nemlig håret deres. Uten å gå i dybden på dette, har svart hår lenge vært noe kvinner ikke har kunnet prate om offentlig. Da Tyra Banks stilte opp uten løshår på sitt eget talkshow i høst, gjorde hun et stort nummer av at svarte kvinners hår ER vakkert. Det at dette var første gang hun noensinne stilte opp offentlig med kun sitt eget hår, sier sitt. Og S.I.S-dukkene har rett hår (i motsetning til Black Barbie, som kom ut av disco-æraen med afroen sin i behold). Faktisk leveres en utgave av dukkene med sin egen skjønnhetssalongstol, ekstra hår og hårspray som krøller håret. Den påtatte urbane og hip hop-relaterte  identiteten (merk flytting fra Malibu til Chicago, store øredobber, tunge sølvkjeder og urbane beats på barbie.com) disse dukkene er belagt med problematiserer dem utover at de ikke har svart nok hud eller brune nok øyne. For hvorfor kunne ikke denne nye linjen med afrikansk-amerikanske Barbier være astronauter eller veterinærer? Samtidig er spørsmålet om vi har blitt for overfølsomme for stereotyper. Men valget i dette tilfellet er enten en alenemor (dvs. storesøster med lillesøster på slep) eller en frisør. Absurditeten når nye høyder.

Påstand: Alle kvinner som har et nært forhold til Barbie har også et ambivalent forhold til henne. Kjærligheten vi hadde til henne i barndommen gled i visse øyeblikk over til hat, kanskje for så å bli til kjærlighet igjen. Dette er trolig gjennomdiskutert på de fleste hold. Barbie representerer et uoppnåelig ideal, men også grenseløse muligheter for jenter. Vi skal oppdras til å tro at vi kan gjøre alt, og i minst én av sine inkarnasjoner har trolig Barbie gjort akkurat det du drømte om. For noen innebærer disse potensielle livsvalgene utdannelse, karriere, mødring og/eller selvutvikling, for andre betyr det å legge inn en halvkilo saltvann i hvert bryst og fjerne de nederste ribbeina. Uansett. Måten vi tolker Barbie som rollemodell sier endel om hva vi vektlegger. Barbie fylte 50 i år. Det betyr om ikke annet at kvinner i et halvt århundre har lekt med et ideal de aldri vil kunne oppnå, men som de på sitt vis har strebet etter. Hun har aldri lignet på meg og jeg har forlengst mistet lysten til å se ut som henne. Men med alle de erfaringene Barbie har samlet, ser jeg mer og mer på henne som en tante midt i et levd liv. En tante – en venninne – med historier nok til å underholde enhver. Barbie er den samlede betegnelsen på alle dukkene Mattel har produsert siden 1959. Jeg kan ikke komme på noen med bredere livserfaring. Vi kan vel sette pris på det?

barbie-at50

Grønn

Posted in Filosofi, Fremtiden, Limbo by Imelda on september 14, 2009

Jeg har i månedsvis forsøkt å komme meg på fjellet. På fjellet ligger en hytte uten innlagt vann, uten fjernsyn og med en urgammel utedo som trolig må graves opp iløpet av de neste par årene. På fjellet er det sauer som vekker deg med lett breking utenfor vinduet, og fuktig myrgrunn som omfavner tærne dine når du går barbeint bort til bekken. Det har ikke lykkes meg å dra på fjellet i år. Jeg innser at det trolig er et resultat av labert initiativ fra min side. Jeg kunne faktisk sittet på fjellet nå. Men da hadde jeg sittet på fjellet alene. Istedet sitter jeg i byen alene, omringet av allsang fra festligere leiligheter enn min egen. Værmeldingen meldte snø i fjellet denne uken. Det betyr at min fjellsesong går mot slutten. Jeg trives best i fjellet om sommeren. Nok et år uten at håret mitt ble svidd av parafinlampen.

Det nærmeste jeg har vært natur så langt i år er
a) å sitte i bikini på en strand på Hovedøya under sommerstormen, mens regnet forsøkte å drukne meg og Venninna. Det skal sies at Venninna viste stort mot og ikke minst naturlig kløkt ved å holde sjalet sitt over oss for å tenne en røyk. Desverre regnet det så mye at tobakken falt av filteret før noen fikk tatt seg et trekk.
b) å plukke frukt i min mors hage. En hage som er dømt til en tilværelse uten tett tilsyn. En hage som, med få unntak, har fått vokse fritt de siste 25 årene. Det er plommeår i år, for de som ikke visste det. Jeg har en bærepose plommer på kjøkkenet jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Eplene måtte få henge i fred en stund til, jeg holder ennå på håpet om at noen skal grave frem min farmors eplemosoppskrift i tide til de er modne.
c) å spille FarmVille på Facebook.
farmville

I et tidsperspektiv har jeg nok tilbragt mer tid på den virtuelle gården min enn på hytta de siste ti årene. Det gjør meg blek, både innvendig og utvendig – jeg ble aldri ordentlig brun i år.

Hvorfor denne ustrukturerte masingen om natur i diverse former, spør du kanskje? Vel, kvinnene i mitt liv har gjort meg oppmerksom på, og interessert i, den voksende politiske grønne bølgen. Uten at jeg har latt meg forlede til et liv i partipolitisk aktivitet ennå har jeg latt meg fascinere av partiet vi forventer og håper vil svelle i den neste politiske perioden. Miljøpartiet De Grønne har hverken en fullstendig politisk plattform eller en egen kolonne på meningsmålingene. Men den lengselen jeg kjenner, som har vokst opp i et ikke-ruralt miljø, er jeg ikke alene om. Uansett hvilken farge du maler deg selv politisk tør jeg påstå at alle vil male seg grønne en dag om ikke så lenge. Noe annet er smålig.

Kanskje det ikke er tilfeldig at fargen som overtok som min yndlingsfarge etter en barndom med rosa vegger, er grønt. Kanskje vil jeg male meg grønn allerede ved neste omgang ved stemmeurnen. Den hviskende stemmen i øret som lokker meg til fjells er kanskje den samme stemmen som frustreres over akademisk angst i det offentlige rom, det er kanskje den samme stemmen som setter pris på at noe av de månedlige utbetalingene går til de vi skylder vår økonomiske fremgang til. Det er ennå en stund til neste valg.

Mannsrollen igjen

Posted in Helse, Limbo, Musikk by snilleper on september 16, 2008

 Jeg husker da mannsrollen ikke var i krise og menn fortsatt fikk lov til å gråte. Under spesifikke omstendigheter, selvfølgelig. Drøft.


Tilbake i Limbo

Posted in Limbo by Imelda on september 8, 2008

Usikkerheten gnager. Det er på tide å akseptere at man igjen sitter fast i limbo.

Shalla-Bal

Posted in Limbo by Imelda on september 2, 2008

De fleste jentene jeg kjenner har vært gjennom en fase med inderlig fascinasjon for skatere, surfere og andre hasjrøykende mannfolk. De har hengt på trappa utenfor Rådhuset, de har sittet på toppen av skaterampen, de har stukket tærne sine ned i sanden mens mannen de lystet etter var ute i bølgene. De har beundret menn på brett.

Dette gjelder ikke bare mine virkelige venninner, men også de fiktive. Dvs. de som ikke kommer på fest, men blir dratt ut av bokhylla når festen er over. En av dem har gitt sitt hjerte til Norrin Radd. 
Da deres utopiske hjemverden Zenn-La ble truet av skumle skumle Galactus, gav Shalla-Bals elskede Norrin bort sitt liv for å redde sin kjære. Han blir til Silver Surfer (kanskje en av Marvel-universets aller, aller dølleste superhelter), nekter å ta med seg fruen ut i universet, og tar første og beste solvind ut. Da han en dag når jorden, blir han låst til vår planet, uten noe håp om å nå sin elskede igjen. Imens piner Shalla-Bal etter surferen sin hjemme på Zenn-La, mens Silver Surfer hviler i stratosfæren og lengter etter hennes myke berøring. Vi snakker seriøs hjerte og smerte. Til tross for å stadig gjenfores med Norrin, bli dratt fra ham igjen, dø, gjenopplives og diverse andre dramaturgiske grep, er Shalla-Bal dømt til for alltid å være fra Norrin.

Denne går ut til vår venninne Shalla-Bal, som aldri klarte å gi slipp på surferen sin. Hun har nok et par åndsvenninner på en strand på Bali, skal du se.

Props til kvinnekongen. Alltid ett skritt foran.

Welcome to the dogshow

Posted in Limbo by honghu on juni 16, 2008

Hva mer kan man si?
Forfengelighet er vel 1 av 7!?

(more…)

You have 1 pending request

Posted in Limbo by Imelda on juni 11, 2008

Mads LarsenKjære Mads Larsen,

jeg kan ikke svare på friend requesten din på facebook idag da jeg er opptatt med å transcendere kjønnet. Kommer tilbake til saken straks kjønnet er ufarliggjort.

Luftslottet

Posted in BOA, Limbo by Imelda on mai 11, 2008

Luftslott
Eiendomsmarkedet er den definitive instans av diskriminering mot den enslige:

2-roms i 2. etasje et sted mellom St.Hanshaugen og Gamlebyen med sydvestvendt balkong og sentralfyring.

Ingen par på visning.

Ingen budrunde.

1,2 mill.

Saklig.

Hverdagslig avbrekk i høyfjellet

Posted in Filosofi, Limbo by honghu on april 8, 2008

skitur
Var ikke hyttetur og fjell ett avbrekk fra hverdagen?
Leve litt enkelt ett par dager. Gå på ski. Være med familie og venner, i fjellet og kose seg med snø, gjerne bli litt brent på nesa.

Hvilken rik grinebiter fant seg lei på å få snø på Landrovern? Hvilken stormannsgal finansmann bygde «hytte» på 1000kvm? Hvilken hjemmeværende kone klarte overbevise sin ektemann at han trengte (more…)

Endelig! Løsningen.

Posted in Fremtiden, Helse, Limbo by Imelda on april 6, 2008

Vi har alle problemer, små eller store. Men når det ser som mørkest ut, når du har gitt fullstendig opp, da er det godt å vite at det finnes noen som kan hjelpe. Da jeg var mindre, trodde jeg at det var the A-Team. Mr. T var jo glad i barn, ikke sant? (Opptatt av å respektere moren sin var han også.) Men etter et visst antall skuffende opplevelser uten besøk av herr T og venner, hadde jeg mistet litt håpet. Inntil jeg fant Mr. Hero.

Hjelpen er nær! Lettelsen brer seg over Oslo, jeg føler det.

Reserven

Posted in Film/TV, Limbo by Imelda on februar 29, 2008

Reserven kalles alltid inn når alle andre har driti seg ut eller bare gitt faen. Også står reserven der, da. Som den reserven reserven er. Og plukker opp bitene så godt som reserven kan. Problemet med reserven er at reserven blir sendt tilbake på reservebenken straks andre kommer tilbake og/eller blir friske i kropp/sinn. Egentlig er det reserven som ruler. Så veit du det.

(more…)

Check yo self!

Posted in Bonus, Limbo by Imelda on februar 25, 2008

 

Siden det snart er mars, og derav ikke lenger Black History Month (igår så jeg Chris Rock på nattfilmen, snakk om positiv rollemodell for minoritetsgrupper!), er det kanskje på tide å se seg selv i speilet og tenke, «hvem er jeg?»
Er du bleik, kan du kanskje finne svaret her. Stuff White People Like. Også tips og råd for minoritetsgrupper om hvordan best forholde seg til bleikfiser. Progressivt.

Velkommen til Limbo

Posted in Limbo, Reprise by Imelda on januar 31, 2008

Kjære fremtiden, jeg skjønner ikke helt hvor du vil. Jeg mottar en masse blandede signaler fra omtrent alle hold, og trenger hjelp til å tyde dem. Skriv gjerne tilbake og klargjør hva du mener. Hvorfor bølger veggene seg når jeg tenker på deg?

(more…)