GRÅDIG -; forsluken; glupsk: spiste, forsyne seg grådig / være grådig (ɔ: begjærlig) etter noe; (fam., som forsterkende adv.): det var grådig kaldt

Messing 2.0

Posted in Film/TV by Imelda on november 27, 2009

Her om dagen skulle jeg bytte en dvd på Platekompaniet. Helst i den nyeste BBC-tolkningen av Fornuft & Følelser. Den var utsolgt. Og jeg hadde uansett glemt dvd’en jeg skulle bytte. På vei hjemover gikk jeg forbi en annen filmforretning, og siden klokken var fem på stengetid gikk jeg innom for å se om ikke jeg kunne plukke opp litt britisk perioderomanse der istedet. Akk o ve. Jeg gikk ut derfra med St. Elmo’s Fire. 80-tallet produserte også store periodedramaer. Jane Austen introduserte aldri en antihelt som spiller saksofon.

Reklamer

Vampyrer, Vivag og voldtekt

Posted in Film/TV, Helse by Imelda on november 20, 2009
Vodpod-videoer er ikke lenger tilgjengelig.

Noe sier meg at frk. Stackhouse vil måtte gå en tur innom apoteket for å gå til innkjøp av Vivag etter gårsdagens gravlundserotikk på NRK3. Skittent. Han kunne da i det minste vasket seg i skrittet?
Vivag og aller helst en voldtektsundersøkelse på legevakten. For helt hypotetisk, om man ufrivillig blir bitt av sin vampyrkjæreste under samleie, går vel relasjonen over i voldtekt? Med tanke på mørketallene i voldtektsstatistikken er det nok heller trolig at samleiet blir kategorisert som «uheldig» fremfor «ufrivillig». Så da får vi håpe Sookie i det minste tar hånd om den garanterte soppinfeksjonen hun står overfor imorgen.

Ukens dansescene

Posted in Film/TV, Musikk by Imelda on oktober 25, 2009

Den amerikanske TV-kanalen CW’s nye serie, «The Vampire Diaries,» basert på, du gjettet det, en serie ungdomsromanseromaner, har ikke gjort seg bemerket med å være av høy kvalitet. Hverken skuespillet eller manus kan anklages for å være spesielt bra. I dette klippet, fra ukens episode, ser vi dog seriens beste skuespiller – Ian Somerhalder – uten at det gjør saken spesielt mye bedre. Konseptet «sexy drittsekk-vampyr (som drikker sprit fra flaska?!) og tenåringsjente (i trusa) leker seg med rus, vandalisme og hverandre» (som egentlig ikke er problemet her, hadde det bare vært gjennomført bedre), er akkompagnert av tidenes mest grusomme cover av Depeche Modes «Enjoy the Silence.» Æsj. Det er vel det her det går i for tiden, eller? Props for produktplasseringen fra Apple og en påminnelse om at kjærligheten suger («painful, pointless and overrated»). Det er en ungdomsserie, tross alt.

The Days of Our Lives: 3142

Posted in Film/TV by Imelda on oktober 21, 2009

Sykemelding medfører endel innetid. Den samme innetiden «man» opplevde på ungdomsskolen, dersom «man» klarte å overbevise sine foreldre om at man ikke skulle gå på skolen den dagen (tips: det er ikke noe riktig svar på «Gjør det vondt her?»). Dengang brukte undertegnede de fleste sykedager på å holde seg oppdatert med hva som foregikk i Salem, hos familiene Horton og Brady. De skuffet aldri, utroskap, kjærlighet, svik, eksorsismer, det var alltid et eller annet. Og det er godt å vite at visse ting forblir. Men vet du hvordan det går i Salem for tiden? Vi DOOL-seere tenker ofte at det ikke er så farlig hvor ofte man ser på det, alle historie-poengene blir jo repetert til det kjedsommelige i enhver episode. Strengt tatt føles det å følge med daglig bare som å sitte fast i en evig reprise. Men nå er det lenge siden sist. Høyere utdannelse, arbeid, sosialt samvær, alt annet har blitt prioritert. Jeg må tilbake. Bare for å hilse på. Og er dette festlig, er det mulig jeg gjentar besøkene, dog noe uregelmessig.

Idag, dvs. episode 3142, er status omtrent slik:

De voksne:
– Jack er død. Dette fikk jeg såvidt med meg i repriseepisoden (3141), hvor Jennifer hysterisk gjorde flere overraskende, og innsiktsfulle bemerkninger, deriblant at hun ikke gadd å forholde seg til at mannen var død, da de ikke hadde funnet kroppen ennå, og dermed var han jo helt sikkert ikke død. Props. Snakk om å lære av sine feil. For som hun påpekte, sist han var «død» var han jo bare på en øde øy, og gangen før der var han innelåst i et slott (i Europa?). Uansett. Såpass mye realitetssans blir litt mye for DOOL, og denne historielinjen er lagt død i dagens episode. Best å gi Jennifer litt tid til å komme seg på.
– John og Marlena (som manglet totalt fra 3141!?) skal skilles, da Marlena har fått hukommelsestap og blitt en drittkjerring (blitt, sier du kanskje? – Hun har da alltid vært kjip. Sant nok.). For å være mer presis, Marlena var allerede gift før hun møtte John (ja, med Roman! – Nei, det blir for åpenbart.). Marlena var gift med Alex da de studerte medisin sammen, greit forklart bort med at hun fikk hysterisk hukommelsestap(!) etter å ha blitt feilinformert om Alex’ død. Men nå, med enda et hukommelsestap (uvisst hvilket nr), kom hun på at det er Alex hun virkelig elsker, og hun har glemt stakkars John Black. Stakkars. Fri vilje har tydelig ingen betydning, her er det først til mølla. Det bør merkes her at Alex har skinnjakke. John har tydeligvis glemt sin hjemme. Signaleffekten er tydelig.

Barn og unge:
– Belle og Philip’s datter, Claire, er på sykehus. Babyen har blodforgiftning og får behandling av Lexi, som trolig er den eneste legen på sykehuset. Belle, spilt av en fryktelig nasal skuespillerinne, har lidd av fødselsdepresjon inntil nå, og har ikke fått med seg det Kate selvsagt har gravd frem, at Philip ikke er barnets far. Det er derimot Shawn, som nå er sammen med Mimi, etter å ha lagt motorsykkelen og skinnjakka på hylla. (Alien-tvillingene – de som kom ut av et krater – fra noen år tilbake er det ingen som nevner, skulle ikke Mimi gifte seg med den mannlige? Han var jo et geni!) Shawn leker med tanken om å gifte seg med Mimi for å adoptere barn – Mimi er ufruktbar, en historielinje jeg skulle likt å ha sett. Shawn lover sin mor å ikke kjøre motorsykkel igjen, og blir påminnet om at det koster penger å oppdra barn, dvs. ta utdannelse! Philip er som vanlig den tapende part. (Det bør også påpekes at både Belle og Philip spilles av reserver for tiden, og som vanlig i DOOL er den mannlige reserven en vinner, mens den kvinnelige…tja. Ikke fullt så heldig.)
– Lucas har funnet Carrie. Dette er klart den svakeste historielinjen, alt som involverer den evinnelige Carrie – Austin – Sami – Lucas – karusellen bør så langt som mulig unngås, og i denne episoden er det overvekt av masing fra alle hold om hvor flott Carrie er, og syting fra Sami om hvor vanskelig det er å være henne. Scenene med Carrie, og de med Austin er også de eneste som ikke foregår på sykehuset i 3142. Poeng for effektivisering. Kjapt oppsummert: Carrie har slått opp med Mike, og startet et business-selskap som naturlig nok er svært vellykket. Alle, bortsett fra Lucas, tror at Carrie og Mike lever livets glade dager i Israel(!). Dengang ei. Austin piner etter Carrie, Sami piner etter Austin, Lucas legger slu plan, Sami er frustrert. Etc.

Svakheter:
– Ingen flashbacks. Det er faktisk helt utrolig. Ingenting. Ingen drømmer om en lykkeligere tid, ingenting.
– Sami. Resonneringen er konsekvent mangelfull. Kvinnen knytter Marlenas nye/gamle ekteskap med Alex til babyen som ligger for døden til sin egen udødelige kjærlighet til Austin. Jeg trodde vi skulle få litt ro fra den kanten er utallige bryllupsflauser, men neida. Hun gir seg ikke.
– Få, hvis noen, tomme langdryge blikk fra John Black. Hva har skjedd med mannen vi elsket å hate? Han kjenner manndommen sin krympe foran øynene våre. Avkledd, uten skinnjakke, slår han i desperasjon ut mot en kaffeautomat, som reagerer med å brekke hånden hans. Pinlig. Han kan ikke beskytte sitt barnebarn Claire mot blodforgifting, ei heller sin elskede Marlena mot fortiden. Alt er tapt.
– Carrie. Ved siden av sin søster, Sami, den til enhver tid mest irriterende karakteren i Salem. Selv når hun ikke er der. Til tross for å være sjef i fashion(?)-selskapet High Style(!) ser hun like døll ut som alltid. Grøss.

Styrker:
– Selvinnsikt. Ved siden av nevnte repriseepisodes tirade mot hvordan folk stadig «dør», utbryter Belle til sin nå stakkarslige far, John: «Dad, I feel like our family is cursed!» No shit, Sherlock. Senere forsøker Sami å være nedlatende overfor sin søster Carrie ved å påpeke at det er ingen grunn for henne til å komme hjem pga. familiekrisen. Det er ikke som om det ikke har skjedd verre ting med familien mens hun og Mike har danset hånd i hånd gjennom Guds rike – Israel (jeg husker ikke hvorfor de dro til Israel, gjør noen det? ISRAEL, liksom?!).
– Monologene. Det er litt for få av dem, men det er tross alt gjennom scenene hvor Salems innbyggere snakker høyt til seg selv vi får vite mesteparten av handlingen. Og som et ekstra pluss; de blir stadig avbrutt. I episode 3142 får alle vite at Sami er forelsket i Austin igjen fordi Lucas’ assistent tilfeldigvis går forbi idét hun snakker til seg selv med døren på gløtt. Kleinheten er til å ta og føle på!
– Relevanse i dagens nyhetsbilde. Ikke tro annet enn at Salems innbyggere følger med i tiden. Da Lucas i 3141 møter Carrie for første gang, har de en underholdende passiar om bensinprisene – Titans privatfly er ikke billig i drift, måvite! Når Hope drar med sin yngste sønn Zach på sykehuset i 3142 (for en avtalt legetime, tilfeldigvis den dagen alle andre også er der), uttaler guttungen at han ikke ønsker seg noe til jul, for han har hørt om Katrina og skal gi bort alle lekene sine til ungene som ikke har noe hjem lenger. Awww, jeg kastet bare opp litt i munnen min. Ellers kan Carrie fortelle at hun har en mobiltelefon med global dekning, og Shawn tar med ekte sukker til sin mors kaffe (dvs, økologi er hot i Salem!)
– Gud. Ingen episode av DOOL uten Gud. I form av gjentatte scener i sykehuskapellet, og denne utvekslingen mellom Kate og hennes sønn Austin:

Kate: I just pray the baby gets better.

Austin: Yeah, we should do that.

Alt i alt, en ganske medioker episode. Neste gang bør det være mer kokko avholdstematikk, ekskursjoner til Europa og/eller et bryllup/begravelse/dåp/eksorsisme.

Konsekvenstenkning omkring gullrekka

Posted in Film/TV by Imelda on oktober 3, 2009

Når du et par ganger i året, kanskje oftere i den siste tiden, befinner seg hjemme en fredagskveld, kanskje med feber, kanskje rastløs, kanskje hostende og uten matlyst, slår deg ned i IKEA-sofaen med vaskbart trekk, og skrur på TVen for desperat å få tiden til å gå mens alle du kjenner feirer livet, og kanskje den påfølgende døden, ender du stort sett opp med NRKs såkalte «gullrekke». I forrige uke, da Skandinavias hjerteknuser Skavlan dundret igang den pan-skandinaviske versjonen av Først & Sist, var jeg den første til å klappe begeistret i hendene. Samtidig hørte det murre rundt meg. Kleint, emosjonelt presserende, fullstendig uten brodd. Ja, kanskje det. Men nå lar jeg meg stort sett sjarmere av harmløst småprat, trolig fordi jeg er så dårlig på det selv. Strengt tatt er småprat noe av det mest fascinerende jeg kan tenke meg. Jeg spør til stadighet både meg selv og de rundt meg hva folk faktisk prater om til enhver tid. På byen, i familieselskaper, i butikken, på telefonen, generelt der mennesker kommuniserer sosialt. Hva prater de om? Skavlan har til tider gitt meg svaret på det. Og det setter jeg stor pris på.

Uansett. Gullrekka. Det som slo meg mens jeg desperat forsøkte å unngå nevnte rekke, var at det er ganske vanskelig. Ok, så kjører TV2 X-Factor med grining og sosialt ukomfortable sangtalenter, og ikke minst Peter Peters som jeg ikke kan huske å ha sett på TV siden TVNorges ungdomssatsing rundt årtusenskiftet. (Noen som husker det? Hos meg ringer det kun en svak svak bjelle, bare nevnte Peters herlige dobbeltnavn og kjekkaseri i storbyen gjorde det merkbart.)

Og jada, Thomas og Harald lager uforståelig nok fortsatt ukentlige talkshow. Men! Hva er det som foregår ellers? Repriser. Film. Film? Jada, TV3 snurrer film. Fredag 2. oktober viser de The Fast & the Furious – Tokyo Drift. Er det rart pan-Skandinavia drømmer om å stryke Fredrik over håret?

Tokyo Drift er kanskje ment for et annet publikum enn meg, som elsket den første Fast & the Furious-filmen, men kanskje mest pga. Vin Diesel. Som ikke var med i noen av oppfølgerne. Men dette føles mest som at TV3 har gitt opp. At de har kastet inn håndkleet på fredagsunderholdningen. Kanskje fordi søndag føles som en TV3-dag. Kanskje fordi mandagen er proppfull av innkjøpt kjønnsrelatert underholdning (PS: til nå ikke viste episoder av en forlengst kansellert amerikansk TV-serie er ikke «helt nye»). Ikke vet jeg. Men fredagen har de uansett gitt opp.

Jeg føler meg snytt. Ikke minst fordi Tokyo Drift er en drittfilm. Ja, Lucas Black var på et underlig vis engasjerende i 1995 da han spilte snusfornuftig unge i American Gothic, forøvrig en serie jeg stadig tenker på, til tross for at den bare varte i én sesong, og fremstår som ganske datert idag.  Men! Å se en creepy kid fra 90-tallet gå på high school(? – jeg fulgte ikke så godt med) i Tokyo blir for dumt. For det var jo akkurat det det var. Hallo! Sean Boswell = Caleb Temple!! Du ser det nå? Du ser det tomme blikket og hører den sløve aksenten? Han kunne ikke legge om dialekten sin? Det føles som om kjekkas-Black prøver omtrent like hardt som TV3. Dvs. ikke i det hele tatt.

amgoth

Det eneste som er mer deprimerende enn fredagens TV-kveld, er at etter den kommer lørdag, som trolig er ukas desiderte lavmål for fjernsynsunderholdning. O lykke. Denne uken er Dorthe på TV  to dager på rad. La meg for guds skyld bli frisk til kvelden, så kan jeg stå i et hjørne og drikke mens jeg lurer på hva andre folk prater om.

Gangstarap i rommet

Posted in Film/TV by Imelda on mai 22, 2009

Star Trek-hypen har kanskje lagt seg noe nå, men jeg har ennå ikke vært på kino, så jeg klamrer meg til tilfeldige videoklipp jeg finner på internets. Jimmy Fallon er kanskje ikke sånn dritmorsom i utgangspunktet. Men dette her er mat for mor. Når du har The Roots som husband blir det så mye lettere å rappe, også!

Judge-memento

Posted in Film/TV, Musikk by Imelda on mai 2, 2009

For de som har en forkjærlighet for NYHC dukket det for kort tid siden opp et legendarisk videoklipp på internets. Dokumentaren om Judge, min første kjærlighet i hardcore, kom aldri, men den usynka uferdige versjonen ble med ett tilgjengelig! Fantastisk materiale, Mike Judge i Thompkins Sq Park. Nydelig. Det er nesten så vakkert at tårene presser seg frem i øyenkroken.

Judge – What was said … and where it went

Via Double Cross

Fall to grace

Posted in Film/TV by Imelda on april 20, 2009

Fortiden er fremtiden

Posted in Film/TV by Imelda on mars 15, 2009

Det er bare én episode igjen av Battlestar Galactica. Gjør plass for Caprica! Kommer i 2010, årstallet i seg selv høres sykt sci-fi ut. Det virker som om Ron Moore & co vil fortsette kampen for å gjøre science fiction tilgjengelig for vanlige folk, folk som syns aliens og superkrefter rett og slett blir for dumt. Noen kaller det allerede One Tree Hill på en annen planet. Jeg syns dette lover bra. Dette er verdt å vente på. Jeg ❤ TV.

Kvantitet kvalitet

Posted in Film/TV by Imelda on mars 15, 2009

Etter den første uken med Paradise Hotel, og en helg med Star Trek-film (TNG), kan jeg endelig formulere hvorfor disse seirer i sine respektive sjangre. Jeg mener begge innehar udiskutable kvaliteter. De er, i min verden, kvalitetsstemplet. Paradise Hotel pga sin uforskammethet og rene trash-TV form, Star Trek for sin fantastiske humanoptimisme (ord?). Forskjellen på disse to, vi kaller dem «universene» (som strengt tatt ikke har noe til felles med hverandre i utgangspunktet), og de universer de gjerne blir sammenlignet med (dvs. Temptation Island, og Star Wars), er ikke nødvendigvis kvaliteten, til tross for at kvaliteten på visse av disse universene burde trekkes under tvil. Det er kvantiteten. 

Der Temptation Island inviterte oss til sitt sydhavsparadis én gang i uken, inviterer Paradise Hotel oss inn fire ganger i uken. Der Star Wars hjalp oss å utforske universet sitt gjennom seks filmer og en animert serie, tar Star Trek oss med ut i rommet gjennom (snart) elleve kinofilmer, fem ulike serier med i alt tjueåtte(!) sesonger (hvordan Deep Space 9 klarte å overleve i syv sesonger når Enterprise ble kansellert etter fire, vil forbli et mysterium for meg), OG en animert serie. Rett og slett skyhøy kvantitet (riktig bruk av ordet?). 

Kvantitet vil aldri vinne over kvalitet. Dette gjelder både venner og fiktive (eller «virkelige») universer. Men når kvalitet og kvantitet slås sammen, da, er det ingen over, og ingen ved siden. Jeg feirer herved resonnementet mitt med den siste Star Trek-traileren! Hurra!

Bondeangeren vender tilbake

Posted in Film/TV, Helse by Imelda on mars 11, 2009

paradise_hotel_-_69205216x9

Siden TV3 smeller til med tidenes vårprogramskjema, er det på tide å besøke Paradise Hotel igjen. Rett og slett en oppdatert på minnelse om hvorfor dette er must-see-TV!

Virkelighets-TV har aldri vært så virkelig. Der Farmen, Robinsonekspedisjonen og Prosjekt X kommer med diverse selvutviklende påskudd for at «vanlige folk» blir smelt sammen i en uvanlig setting, er Paradise Hotel et fyrtårn av ærlighet. Som en journalistvenninne av meg påpekte ifjor, det som gjør Paradise Hotel så fantastisk er at de har kuttet vekk alt det unødvendige. Ingen kjedelige og langdryge konkurranser, ingen moralske pekefingre. For når man sender (i skrivende stund) fem menn, hvorav mesteparten er ballevoksede bartendere, og seks kvinner, hvorav de fleste er en eller annen form for glamourmodell til Mexico på ubestemt tid (opptil flere måneder), er faktisk den eneste vettuge grunnen at de skal pule. Selv skandaløse Temptation Island hadde i sin tid en «legitim» betydning, selvom å utsette forholdet sitt for et par uker med halvnakne modeller av det annet kjønn kanskje ikke er den beste strategien for å sjekke hvor sterk kjærligheten er (er det noen andre enn meg som fortsatt husker finaleepisoden av den amerikanske versjonen, der en deltager sa til sin elskede: «every time I stepped into the water, I felt your soul around me». Ja, jeg gråt, ok??). De elleve deltagerne på Paradise Hotel er der utelukkende for å drikke seg fulle (til gangs!) og ha seg med hverandre til alle ender opp med herpes.

Paradise Hotel er realityprogrammet som er umulig å forutsi (sett bortifra det at alle er fulle og kåte og vil angre på deltagelsen i fremtiden). Når Kevin i premiereepisoden uttaler at han tror den beste strategien er å «være seg selv», forøvrig den mest velkjente og meningsløse realitystrategien, betyr det absolutt ingenting, annet enn at han er lite kreativ. Det er nemlig umulig å si hvordan man vinner. Det vil alltid dukke opp et brev til frokosten/lunsjen/middagen/hotellfesten/på sengen med nye spilleregler. Det er ikke tvil om at disse ungdommene er målrettede. Rent bortsett fra Mats og Lene, som etter to programmer ser ut til å trives best med fingerpuling, vil alle vinne. Spørsmålet er bare hva de vinner. Premien er kun beskrevet som «stor». Javel. Så ingen vet hvordan man vinner den «store» premien av ukjent art (kan det være et års forbruk av intimsåpe?). Tilbake står vi med utgangspunktet. Halvnakne tjueåringer som drikker for mye = sex på TV. Typisk spekulativ reality, liksom. Men på et vis er ikke Paradise Hotel spekulativt, det er helt ærlig. Norske tjueåringer drikker for mye og de puler rundt. I de neste par ukene gjør de det på TV.

trianaiglesias_691814iÅrets norske produksjon lover godt. Triana Iglesias gjør seg flott som programleder, mye bedre enn sin danske kollega fra fjoråret, som stort sett stod og trutet med munnen mens hun mumlet noe uforståelig ekstremt sakte (det var jo tross alt dansk), og langt langt bedre enn de amerikanske vertinnene, som er mest minneverdige for sine fabelaktige, struttende kroppsholdninger. Det må være en interessant posisjon å være i for Iglesias, da det er helt tydelig at opptil flere av årets kvinnelige deltagere sikter mot samme karriere som henne, dvs. ikke som programleder på TV3. Bare sjekk ut Yvonnes fabelaktige horny-pose i gårsdagens episode (!).

Det er mye man kunne sagt om deltagerne allerede etter to programmer. Vi lar det holde med å påpeke at Petter minner skremmende mye om vår yndlings partyprins Sverre Goldenheim. Hvorvidt han fortjener den sammenligningen vil bare tiden vise. Elleve nordmenn har tilbragt altfor mye tid på et hotell i Mexico med åpen bar. Hjemme snør det slaps og oslofolk tilbringer altfor mye tid på kunståpninger med åpen (eller numere bongbasert) bar.

Strengt tatt håper jeg at Paradise Hotel vil få virkelige konsekvenser. Med alle de nye realitystjernene dette programmet genererer (minst 30-40 stk, trolig?), vil det ikke være noe som helst problem å åpne et par av de stengte barene i Rosenkrantzgate igjen. Og vips! Syden i Oslo. Det har vi savnet.

Bokhandel i krise?

Posted in Film/TV, Lesning by Imelda on februar 20, 2009

Ark Egertorget

Vampyrer går tydelig alle i næringa, ikke bare faktiske folk (og dyr). Ungdommelig melodrama innbyr kanskje til leserglede? Men det ser, etter bildet å dømme, ut til at vi er ferdige med bok 1 og 2 (kremt) og skal begynne på 3 og 4 nå (kremt igjen). Den noe uerfarne mannen bak disken innrømmet at han hadde inntrykket av at Stephanie Meyers bøker var alt han solgte for tiden. I kassen ved siden av stod en fortvilet mor som måtte ha Evighetens Kyss med riktig coverart. Skuespillere på omslaget er tydelig ikke kredibelt hos ungdommen. Right on. Boka er alltid best. Og såfremt man har det riktige omslaget kan man jo slå i bordet med at man leste bøkene før filmen kom. Det har jeg ingen planer om å hevde. Egentlig er jeg bare interessert i én ting. Er du på Team Edward eller Team Jacob?

team-edwardteam-jacob1

Lauren, Whitney og Barack

Posted in Bonus, Film/TV by Imelda on februar 6, 2009

Jeg elsker The Hills, og derav elsker jeg The City enda mer, kanskje fordi jeg har et sterkere forhold til New York enn jeg har til LA, hvor jeg strengt tatt aldri har vært. Likhetene er uunngåelige, forskjellene er ikke annet enn rent kosmetiske. Det er en annen gjeng pene, rike, vellykkede ungdommer som syns alt er veldig vanskelig. Men nå har Newsweek slått et slag for noen som faktisk har det vanskelig, noen som faktisk gjør en reell jobb. Noen som, faktisk, eksisterer. Visstnok kommer det en ny episode hver mandag, de første 100 dagene i det hvite huset i Washington skal beskrives med ulidelig lange følelsesladde/tomme blikk. Ikke The Hills, ikke The City, men The District:

Vodpod-videoer er ikke lenger tilgjengelig.

Whitney Port kommenterte selv på bloggen sin at om Obama lager en kleslinje, er det nok kjørt for henne. Hun er herlig.

Earth?

Posted in Film/TV by Imelda on januar 17, 2009

Inatt begynner siste del av siste sesong av Battlestar Galactica. Den beste serien på TV. Her er en kjapp og fin recap av hele serien frem til nå. Om du ikke har sett første del av sesong fire, ikke se det andre klippet. Spoilers suger, tross alt. 

No biz som Showbiz

Posted in Film/TV by Imelda on januar 15, 2009

– Eller Hvordan Bli Kjendis på 1-2-3, holder seg godt, for å være 20 år gammel.

Showbiz - eller hvordan bli kjendis på en to tre

Det er kanskje den smakløse, folkelige delen av meg som elsker Herodes Falsk og Tom Mathisen. Da filmen «Showbiz – eller hvordan bli kjendis på 1-2-3» kom opp over et par øl forleden fikk jeg et akutt behov for å se den igjen, Øivind Blunck gjør tross alt sitt livs rolle som TV-trollet, og det er dobbel bunn i alle de platte vitsene. Og nå, i voksen alder, har jeg endelig fått vite hva mange av dem går ut på. Jeg sendte linken (som man gjør) til min kjære bror i Amerika, som svarte: «han har tatt overdose av omo!» Helt tydelig fornøyd, der borte også, altså. 

Antallet opptredener av norske kjendiser er, ikke uventet, enormt. Det melder seg, som vanlig endel spørsmål. Hvorfor heter synthprogrammet på TV «Hip Hop»? Har Søplekladden fortsatt blindtarmen sin? Hvorfor er det så vanskelig for Gørild å bruke minibanken? Hvem er Terry Heart (aka. Per)?

De er ikke så aktive lenger, Falsk & Mathisen. Jeg har ikke researchet hva de driver med for tiden, da jeg tok det opp med en kollega fikk jeg til svar at han ene hadde sluttet å drikke, og ikke var noe morsom lenger. Var alt dette basert i øl? Er ikke dette morsomt? Er det bare jeg som lever som om jeg er på et evig nachspiel? Uansett klarer jeg ikke å slutte å le.

Klikk deg videre for resten av filmen, hele greia ligger ute på YouTube. Det er faktisk så lett. Og til slutt:

Liker du soul og er entusiast / Stikk og kjøp plata til Rabbagast / Musikk med mening på CD og plast / Skaff deg plata til Rabbagast!

Nytt år

Posted in Film/TV, Musikk by Imelda on januar 4, 2009

Endelig ny Star Trek-film. I ventetiden kan vi fundere over hvordan Zachary Quintos Spock blir, og hvorvidt han vil følge i Leonard Nimoys fotspor og gjøre festlige popsanger om fantasytematikk. Han er kjekk, ja. Men kan han synge?

Brødre

Posted in Fashion, Film/TV, Filosofi by Imelda on desember 26, 2008

Jeg har eldre brødre. De har til tider vært en byrde, som da jeg ble låst ute i singlet og skjørt midt på vinteren, eller da jeg ble truet med brødkniv, eller da jeg ble utsatt for kileangrep på stuegulvet eller lempet ut av kjellerstuen. Men alt i alt er brødre flott. De er flotte. Og jeg tror de bryr seg, som da de tok meg med på Sirkus Merano eller som når broren min hjelper meg med flytting, fikser dataen min eller passer på meg i Amerika. deluise

Da jeg fikk 21 Jump Street på dvd av en god venn til jul gledet jeg meg egentlig aller mest til én ting: McQuaid-brødrene. Når Johnny Depp og Peter DeLuise går undercover som badassbrødrene McQuaid. Til glede for mine foreldre var nok ikke mine brødre like ille som aliaset til min barndoms største forelskelse, Peter DeLuise som Doug Penhall, men de var jævlig tøffe, syns jeg å huske. I ettertid mye tøffere enn jeg visste dengang. Jeg elsker mine brødre, og jeg elsker dine brødre. Broren er jo kanskje det beste jeg har sett i Mannen. Da jeg endelig kom til episoden i første sesong hvor McQuaid-brødrene blir introdusert for første gang, hoppet hjertet mitt litt. Og naturlig nok, etter vel 20 år, var de like fantastiske som jeg husket dem. Tøffe, breiale, store og sterke, men alltid gode på bunnen. Som brødre er.

Forøvrig, da jeg i høst fant tilbake til en av mine favorittaccessoirer fra barndommen, å gå med en nøkkelring i øret, trodde jeg først at det kun var en honnør til Janet Jacksons fabelaktige ungdom, men jeg innser nå at Peter DeLuise hele tiden lå og ulmet helt bakerst i hodet.

Øm Kjærlig Omsorg

Posted in Film/TV by Imelda on desember 3, 2008

I disse dager begynner Miami Ink på vår tids TV3 – Viasat 4. Jeg har sett altfor mye Miami Ink allerede, etter å ha tilbragte flere søndager i sofaen med et pledd og Miami Ink-maraton på TLC (The Learning Channel). TLC er, ved siden av den fabelaktig kanal 105, min absolutte favorittstasjon blant amerikanernes brede utvalg av kabel-TV-underholdning. Mange hertillands har allerede fått med seg et par TLC-programmer på Discovery, som inngår i standardkabelpakken til Get (eller Janco, som jeg liker å kalle dem). Nå som TLC (Tender Loving Care, som det egentlig står for) er på full fart rett inn i titteboksen din, vil jeg gjerne trekker frem andre gullkorn kanalen har å tilby. Ikke nok med at de kan skilte med LA Ink, som faktisk er å foretrekke foran Miamivarianten (man slipper kjipe Ami James, de stygge tatoveringene hans og døve B-kjendiser – bytta ham ut med stilige damer og Hollywoodstjerner!). Det skal nemlig ikke stå på mangel på langtekkelige og emosjonelle historier om tatoveringers betydning – «Denne feen symboliserer min seier over lymfekreft.» – «Denne påfuglen symboliserer tiden da min mor lå i koma og at hun nå i ettertid ikke husker hvem noen av oss er.» – «Disse nakne damene symboliserer patriotismen min. Go USA!» etc etc. (Mer om dette ved en annen anledning)

På TLC har de også tidenes beste realityserie: Little People, Big World. Historien om familien Roloff. Hvor dvergefar, dvergemor, dvergebarn, OG vanlig høye barn hver uke pusser opp huset, drar på ferie, bygger vollgraver, dyrker jorda og gjennomfører (halvveis) diverse prosjekter pappa Roloff får for seg, men trenger hjelp fra hele familien til, ettersom han går på krykker. Som da han fikser dvergesønnen en date med en dvergebabe fra andre siden av landet og flyr henne inn for at gutten skal miste jomfrudommen, eller da han bestemmer seg for å legge nytt gulv dagen før dvergemor har invitert 40 stykker til Thanksgiving. Det er fabelaktig underholdning.

Og utallige andre serier om familieliv på diverse måter. Som serien om Duggar-familien: 17 and counting. Ja, for de har 18 unger nå. Jadda. Fine folk å lære husholdningsøkonomi fra hvertfall.

Jeg ønsker meg mere TLC på TV. Ikke fordi reality er så bra, men fordi dette faktisk er den beste realityen som fins der ute. Kanskje vi slipper en ny norsk serie à la Singel 24/7 da? Trolig ikke. trolig ender vi opp med begge deler. Faktisk trekker jeg tilbake hele greia, jeg kan laste ned LA Ink på torrent, jeg. Må bare kjøpe en kabel til å koble opp datan til TVen først.

Englevakt

Posted in Film/TV, Filosofi, Helse by Imelda on desember 1, 2008

1. desember er verdens AIDS-dag. Det fortjener en markering. Angels in America av Tony Kushner er et fabelaktig teaterstykke, og en vakker miniserie. Den var forøvrig på billigsalg på Platekompaniet sist jeg var innom der.

Å håne sin eier

Posted in Film/TV by Imelda on november 29, 2008

foreldre# 1 Du skal ikke ha andre guder enn meg.
# 2 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.
# 3 Du skal holde hviledagen hellig.
# 4 Du skal ære din far og din mor.
# 5 Du skal ikke slå i hjel.
# 6 Du skal ikke bryte ekteskapet.
# 7 Du skal ikke stjele.
# 8 Du skal ikke tale usant om din neste.
# 9 Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
# 10 Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

Foreldre. Du elsket dem, du hatet dem, du elsker dem igjen. Du kjører dem rundt på totalt unødvendige ærender når de har brukket benet. Du bærer ved. Du bruker opp pengene deres på alkohol. Du rømmer til dem når verden har blitt hakket for hard. Også rømmer du fra dem kort tid etterpå. Du håner dem med dine søsken, kanskje også til dine venner. De sier og gjør rare ting. Fortsatt. Men det er bare du som får lov til å gjøre narr, å påpeke deres svakheter og pinlige seanser. Noe annet hadde vært for ille. Men kanskje du møter noen som forstår, noen som kan gjøre narr med deg?

Nå som Martha Stewart endelig har dukket opp på norske TV-skjermer (spesifikt på kvinnekanalen FEM), kan kanskje vi her hjemme endelig forstå hvorfor millioner av utlendinger (les: amerikanere) elsker å hate Martha. Eller bare elsker å elske henne. Å se henne lære bort kjekke hjeminnredningstips er stort sett en øvelse i kleinhet. Stiv som en stokk etter flere tiår i gamet. Gudbedre. Hennes elskelige datter Alexis har brutt ut av radiosfæren og inn i sin mors domene, TV. Resultatet er programmet «Whatever, Martha!», hvor hun og venninne Jennifer ser gjennom gamle Martha-klipp og håner dem. På godt gammelt Mystery Science Theater 3000-vis. Årets nykommer på TV-fronten, dette. Hadde vi bare hatt Fine Living Network hertillands. Det bør være neste innkjøp for FEM. Endelig et program som rekker ut hånden til trassige tenåringer som hater på muttern.

(more…)