GRÅDIG -; forsluken; glupsk: spiste, forsyne seg grådig / være grådig (ɔ: begjærlig) etter noe; (fam., som forsterkende adv.): det var grådig kaldt

Grønn

Posted in Filosofi, Fremtiden, Limbo by Imelda on september 14, 2009

Jeg har i månedsvis forsøkt å komme meg på fjellet. På fjellet ligger en hytte uten innlagt vann, uten fjernsyn og med en urgammel utedo som trolig må graves opp iløpet av de neste par årene. På fjellet er det sauer som vekker deg med lett breking utenfor vinduet, og fuktig myrgrunn som omfavner tærne dine når du går barbeint bort til bekken. Det har ikke lykkes meg å dra på fjellet i år. Jeg innser at det trolig er et resultat av labert initiativ fra min side. Jeg kunne faktisk sittet på fjellet nå. Men da hadde jeg sittet på fjellet alene. Istedet sitter jeg i byen alene, omringet av allsang fra festligere leiligheter enn min egen. Værmeldingen meldte snø i fjellet denne uken. Det betyr at min fjellsesong går mot slutten. Jeg trives best i fjellet om sommeren. Nok et år uten at håret mitt ble svidd av parafinlampen.

Det nærmeste jeg har vært natur så langt i år er
a) å sitte i bikini på en strand på Hovedøya under sommerstormen, mens regnet forsøkte å drukne meg og Venninna. Det skal sies at Venninna viste stort mot og ikke minst naturlig kløkt ved å holde sjalet sitt over oss for å tenne en røyk. Desverre regnet det så mye at tobakken falt av filteret før noen fikk tatt seg et trekk.
b) å plukke frukt i min mors hage. En hage som er dømt til en tilværelse uten tett tilsyn. En hage som, med få unntak, har fått vokse fritt de siste 25 årene. Det er plommeår i år, for de som ikke visste det. Jeg har en bærepose plommer på kjøkkenet jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Eplene måtte få henge i fred en stund til, jeg holder ennå på håpet om at noen skal grave frem min farmors eplemosoppskrift i tide til de er modne.
c) å spille FarmVille på Facebook.
farmville

I et tidsperspektiv har jeg nok tilbragt mer tid på den virtuelle gården min enn på hytta de siste ti årene. Det gjør meg blek, både innvendig og utvendig – jeg ble aldri ordentlig brun i år.

Hvorfor denne ustrukturerte masingen om natur i diverse former, spør du kanskje? Vel, kvinnene i mitt liv har gjort meg oppmerksom på, og interessert i, den voksende politiske grønne bølgen. Uten at jeg har latt meg forlede til et liv i partipolitisk aktivitet ennå har jeg latt meg fascinere av partiet vi forventer og håper vil svelle i den neste politiske perioden. Miljøpartiet De Grønne har hverken en fullstendig politisk plattform eller en egen kolonne på meningsmålingene. Men den lengselen jeg kjenner, som har vokst opp i et ikke-ruralt miljø, er jeg ikke alene om. Uansett hvilken farge du maler deg selv politisk tør jeg påstå at alle vil male seg grønne en dag om ikke så lenge. Noe annet er smålig.

Kanskje det ikke er tilfeldig at fargen som overtok som min yndlingsfarge etter en barndom med rosa vegger, er grønt. Kanskje vil jeg male meg grønn allerede ved neste omgang ved stemmeurnen. Den hviskende stemmen i øret som lokker meg til fjells er kanskje den samme stemmen som frustreres over akademisk angst i det offentlige rom, det er kanskje den samme stemmen som setter pris på at noe av de månedlige utbetalingene går til de vi skylder vår økonomiske fremgang til. Det er ennå en stund til neste valg.

Reklamer

Å håne sin eier

Posted in Film/TV by Imelda on november 29, 2008

foreldre# 1 Du skal ikke ha andre guder enn meg.
# 2 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.
# 3 Du skal holde hviledagen hellig.
# 4 Du skal ære din far og din mor.
# 5 Du skal ikke slå i hjel.
# 6 Du skal ikke bryte ekteskapet.
# 7 Du skal ikke stjele.
# 8 Du skal ikke tale usant om din neste.
# 9 Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
# 10 Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

Foreldre. Du elsket dem, du hatet dem, du elsker dem igjen. Du kjører dem rundt på totalt unødvendige ærender når de har brukket benet. Du bærer ved. Du bruker opp pengene deres på alkohol. Du rømmer til dem når verden har blitt hakket for hard. Også rømmer du fra dem kort tid etterpå. Du håner dem med dine søsken, kanskje også til dine venner. De sier og gjør rare ting. Fortsatt. Men det er bare du som får lov til å gjøre narr, å påpeke deres svakheter og pinlige seanser. Noe annet hadde vært for ille. Men kanskje du møter noen som forstår, noen som kan gjøre narr med deg?

Nå som Martha Stewart endelig har dukket opp på norske TV-skjermer (spesifikt på kvinnekanalen FEM), kan kanskje vi her hjemme endelig forstå hvorfor millioner av utlendinger (les: amerikanere) elsker å hate Martha. Eller bare elsker å elske henne. Å se henne lære bort kjekke hjeminnredningstips er stort sett en øvelse i kleinhet. Stiv som en stokk etter flere tiår i gamet. Gudbedre. Hennes elskelige datter Alexis har brutt ut av radiosfæren og inn i sin mors domene, TV. Resultatet er programmet «Whatever, Martha!», hvor hun og venninne Jennifer ser gjennom gamle Martha-klipp og håner dem. På godt gammelt Mystery Science Theater 3000-vis. Årets nykommer på TV-fronten, dette. Hadde vi bare hatt Fine Living Network hertillands. Det bør være neste innkjøp for FEM. Endelig et program som rekker ut hånden til trassige tenåringer som hater på muttern.

(more…)