GRÅDIG -; forsluken; glupsk: spiste, forsyne seg grådig / være grådig (ɔ: begjærlig) etter noe; (fam., som forsterkende adv.): det var grådig kaldt

Riktig rattgrep

Posted in Filosofi, Fortiden, Helse by Imelda on januar 9, 2009

Da jeg begynte å ta kjøretimer som tenåring, fikk jeg stadig kjeft for at jeg holdt rattet for hardt. Jeg følte nok at jeg hadde bedre kontroll når jeg tok tak i rattet med et beinhardt grep, og ikke slapp taket før vi var i en grøft på Lillestrøm. Det gikk seg til etterhvert, og til tross for at min eldste bror stadig klager på kjøringen min, og stort sett nekter å la meg kjøre, selvom han selv girer som en pensjonist, kjører jeg nå ganske bra. Jeg har bare vært i én ulykke, og det var da jeg, med mormor i forsetet og grandtante og onkel i baksetet ble påkjørt av en pensjonist i Smestadkrysset en jul. Han var beinhard på at han hadde grønt lys, noe han nesten hadde rett i, da det lyste grønn pil, noe som ikke hjalp stort når man skal kjøre rett frem. Uansett. Ingen ble skadet, bortsett fra samvittigheten min, da pensjonisten kjørte sine to pensjonistvenninner, hvorav en skjelte meg ut fordi hun hadde osteoporose. Det var kanskje ikke min skyld, akkurat det der, men det føltes som det i øyeblikket. 

Det viser seg at dette ikke er uvanlig, å holde rattet unødvendig hardt. Det jeg ikke var klar over, var at jeg benytter samme teknikk når jeg skal lære med å bruke andre redskaper også (ratt = redskap). For en knapp uke siden gikk jeg hjemmefra og bort til Hegdehaugsveien for å kjøpe XboX i den fine spillbutikken nederst der. Det kom frem at min bror hadde lurt meg, da jeg pakket opp en lysvekkerklokke på julaften. Dermed måtte jeg jo ta saken i egne hender. Nå har jeg ikke spist ordentlig på snart en uke, men jeg har spilt XboX! Masse XboX. Så mye XboX at jeg dag 2 ikke kunne spille i det hele tatt, da tomlene mine var blodrøde og omtrent dobbel størrelse etter jomfruturen. Krise. Istedet for å føre spakene mot høyre, presser jeg nemlig hele kontrollen mot høyre, noe som fører til at håndleddet også er litt ømt for tiden. Etter en dags pause ble det dog noe bedre, og nå tar jeg selvpåførte pauser kontinuerlig. En dag vil jeg kanskje klare å slappe av såpass at jeg ikke får sterke fysiske reaksjoner på tvspill, men mens jeg venter på den samme kontrollen over kontrollen som jeg har over rattet, går jeg ut og treffer folk mellom brettene. Det hadde jo vært for ille om jeg hadde endt opp med … osteoporose?

Ps. Jeg rundet Beautiful Katamari på 4 dager (minus 1 sykedag). Nå skal jeg bare rulle bonusrunder. 

katamari

Reklamer

Minkminner

Posted in Filosofi, Helse, Musikk by Imelda on november 19, 2008

Ikke alle omfavner grådigheten vi liker å opplyse om/hausse opp/elske å hate. Vi kan kalle dem idealister, selvom jeg liker ordet entusiast bedre. Entusiaster! Noen av dere så kanskje Dokument 2: «Et skinn av velferd» i forrige uke om norsk pelsindustri? Ble du like deppa som meg? Du visste kanskje ikke helt hva du gikk til da du glemte å bytte kanal? Uansett, Nettverk for Dyrs Frihet er relativt nystartet, og har gjort en fabelaktig jobb med å relansere forbud av pels som kampsak. Det er for lenge siden sist pelsbutikken ble vandalisert, spør du meg. For hva skal man egentlig med pels?

Min mormor hadde en vakker minkkåpe, som jeg har følelsesladde minner knyttet til, en kåpe jeg klappet på hver vinter på vei til julemesse med mormor. En kåpe som ga meg en trygghetsfølelse. En kåpe visstnok min mor har arvet. Sist hun og jeg gikk gjennom mormors lass med bilder fra ungdommen, så vi bilder av kåpen da den var i Amerika. Den har fartet rundt, den kåpen der. Og den var sikkert varm. Og den er helt klart vakker. Men det er på tross av dens grufulle historie. Om dyr som ble mishandlet og drept. Jeg er usikker på hva jeg vil gjøre med mormors minkpels om jeg en dag arver den. Jeg skulle aller helst ønske at den aldri hadde eksistert i utgangspunktet. At mine juleminner med mormor ikke var knyttet til fullstendig unødvendig dyremishandling. At minken som ble min mormors kåpe forlengst var døde av naturlige årsaker. Dengang ei. Vi har en pels i familien. På lik linje med et svart får i søskenflokken (trolig meg selv), og hemmelig korrespondanse som blir brent. Det skjer i de beste familier, sies det.

Men tilbake til entusiastene. På http://www.forbypels.no/ kan du se mer om norsk pelsdrift. Og skrive under på oppropet for å forby pels, fordi, la oss være ærlige, hva i all verden skal du med?! Det er nok døde dyr i dine foreldres og besteforeldres skap. Og de støvlettene med pelskant er rett og slett stygge. Fashionista meg i rævva.

Ved siden av å dokumentere hvor kjipe norske pelsfarmer er, gjør Nettverk for Dyrs Frihet artigere ting også. Disse kan du lese om her: http://www.dyrsfrihet.no/zine. Jeg anbefaler nettradioen, hvor de ikke bare spiller et bra utvalg av klassisk hardcore, men trekker (til tider helt kokko) paralleller mellom dyremishandling og ditt dagligliv (involverer ofte nazisme – kudos!). Kvalitetsunderholdning for en god sak.

Sanden som rant ut

Posted in BOA, Filosofi by Imelda on september 8, 2008

Naturen spiller kulturen et puss. Sanden i syden vaskes bort med samme økende omfang som tilreisende som lander på butte flyplasser presset inn i en skrent. Er det ikke sand i Syden, kanskje? tenker du. Joda. Det er jo det. Jeg la personlig merke til hvor forjævlig mye sand det er på Gran Canaria i vinter da jeg forsøkte å hvile under en parasoll. Det tok omtrent 20 sekunder før hele meg var dekket av sand. Sand på vei ut i havet. Hvor skal sanden, tenker du kanskje? Den vil trolig hjem, tenker jeg. Hjem til Marokko. Marokko, et land i vekst.
Når marokkanerne bygger infrastruktur for å betjene den voksende befolkningen, har de måttet se utover seg og sitt. Ut mot havet, kanskje. Bygg- og anleggsbransjen er i vekst, og handelen følger på. Hva har Marokko å tilby? tenker du vel. Sand. Masse sand. Store mengder fin sand har blitt solgt og eksportert til Kanariøyenes strender. Tenk den! Der tok de jammen rassen på Vest-Sahara nok en gang. Fy faen. Ikke bare selge sin egen sand, men andres også. Dårlig stil. Jeg har dog fått litt marokkansk sand inn i leiligheten min gratis. Da min mormor gikk bort, arvet jeg hennes marokkanske messinglampe. Kjøpt på en ferie for flere tiår siden, har lampen til mormor stått på et messingbord like ved Sognsvann sånn ca. akkurat like lenge. Da den flyttet hjem, løsnet den såvidt, og ut rant det sand. Fin sand. Som sikkert kunne gjort seg på Kanariøyene akkurat nå.
Lampen er blitt bulket og laus med årene, men er fortsatt tiltrekkende (ikke ulikt de menn og kvinner jeg kjenner som har bikka 30 uten partner). Og jeg tror det fortsatt er litt sand igjen i den. Om marokkanere kommer på døra mi, vet jeg hvertfall hvorfor. De vil ha sanden tilbake for å bygge ny motorvei.

Vest-Sahara tok dere kanskje, men lampen min får dere aldri!

Cokeheads

Posted in Filosofi, Helse by Imelda on februar 11, 2008

For å være et multinasjonalt selskap som utnytter fattige og forverrer helsetilstanden til både den vestlige og østlige (og la oss ikke glemme den sørlige!) verden, er Coca-Cola overraskende insensitive folk. Her sørger man over sin døde mormor, og mottar denne beskjeden fra sine venner i ATL:

(more…)

Alene

Posted in Filosofi, Musikk by Imelda on januar 31, 2008

Når alt kommer til alt, er vi alene.

Mormor innså ikke dette før nå. Best å være forberedt, spør du meg.