The Days of Our Lives: 3142

Sykemelding medfører endel innetid. Den samme innetiden «man» opplevde på ungdomsskolen, dersom «man» klarte å overbevise sine foreldre om at man ikke skulle gå på skolen den dagen (tips: det er ikke noe riktig svar på «Gjør det vondt her?»). Dengang brukte undertegnede de fleste sykedager på å holde seg oppdatert med hva som foregikk i Salem, hos familiene Horton og Brady. De skuffet aldri, utroskap, kjærlighet, svik, eksorsismer, det var alltid et eller annet. Og det er godt å vite at visse ting forblir. Men vet du hvordan det går i Salem for tiden? Vi DOOL-seere tenker ofte at det ikke er så farlig hvor ofte man ser på det, alle historie-poengene blir jo repetert til det kjedsommelige i enhver episode. Strengt tatt føles det å følge med daglig bare som å sitte fast i en evig reprise. Men nå er det lenge siden sist. Høyere utdannelse, arbeid, sosialt samvær, alt annet har blitt prioritert. Jeg må tilbake. Bare for å hilse på. Og er dette festlig, er det mulig jeg gjentar besøkene, dog noe uregelmessig.

Idag, dvs. episode 3142, er status omtrent slik:

De voksne:
– Jack er død. Dette fikk jeg såvidt med meg i repriseepisoden (3141), hvor Jennifer hysterisk gjorde flere overraskende, og innsiktsfulle bemerkninger, deriblant at hun ikke gadd å forholde seg til at mannen var død, da de ikke hadde funnet kroppen ennå, og dermed var han jo helt sikkert ikke død. Props. Snakk om å lære av sine feil. For som hun påpekte, sist han var «død» var han jo bare på en øde øy, og gangen før der var han innelåst i et slott (i Europa?). Uansett. Såpass mye realitetssans blir litt mye for DOOL, og denne historielinjen er lagt død i dagens episode. Best å gi Jennifer litt tid til å komme seg på.
– John og Marlena (som manglet totalt fra 3141!?) skal skilles, da Marlena har fått hukommelsestap og blitt en drittkjerring (blitt, sier du kanskje? – Hun har da alltid vært kjip. Sant nok.). For å være mer presis, Marlena var allerede gift før hun møtte John (ja, med Roman! – Nei, det blir for åpenbart.). Marlena var gift med Alex da de studerte medisin sammen, greit forklart bort med at hun fikk hysterisk hukommelsestap(!) etter å ha blitt feilinformert om Alex’ død. Men nå, med enda et hukommelsestap (uvisst hvilket nr), kom hun på at det er Alex hun virkelig elsker, og hun har glemt stakkars John Black. Stakkars. Fri vilje har tydelig ingen betydning, her er det først til mølla. Det bør merkes her at Alex har skinnjakke. John har tydeligvis glemt sin hjemme. Signaleffekten er tydelig.

Barn og unge:
– Belle og Philip’s datter, Claire, er på sykehus. Babyen har blodforgiftning og får behandling av Lexi, som trolig er den eneste legen på sykehuset. Belle, spilt av en fryktelig nasal skuespillerinne, har lidd av fødselsdepresjon inntil nå, og har ikke fått med seg det Kate selvsagt har gravd frem, at Philip ikke er barnets far. Det er derimot Shawn, som nå er sammen med Mimi, etter å ha lagt motorsykkelen og skinnjakka på hylla. (Alien-tvillingene – de som kom ut av et krater – fra noen år tilbake er det ingen som nevner, skulle ikke Mimi gifte seg med den mannlige? Han var jo et geni!) Shawn leker med tanken om å gifte seg med Mimi for å adoptere barn – Mimi er ufruktbar, en historielinje jeg skulle likt å ha sett. Shawn lover sin mor å ikke kjøre motorsykkel igjen, og blir påminnet om at det koster penger å oppdra barn, dvs. ta utdannelse! Philip er som vanlig den tapende part. (Det bør også påpekes at både Belle og Philip spilles av reserver for tiden, og som vanlig i DOOL er den mannlige reserven en vinner, mens den kvinnelige…tja. Ikke fullt så heldig.)
– Lucas har funnet Carrie. Dette er klart den svakeste historielinjen, alt som involverer den evinnelige Carrie – Austin – Sami – Lucas – karusellen bør så langt som mulig unngås, og i denne episoden er det overvekt av masing fra alle hold om hvor flott Carrie er, og syting fra Sami om hvor vanskelig det er å være henne. Scenene med Carrie, og de med Austin er også de eneste som ikke foregår på sykehuset i 3142. Poeng for effektivisering. Kjapt oppsummert: Carrie har slått opp med Mike, og startet et business-selskap som naturlig nok er svært vellykket. Alle, bortsett fra Lucas, tror at Carrie og Mike lever livets glade dager i Israel(!). Dengang ei. Austin piner etter Carrie, Sami piner etter Austin, Lucas legger slu plan, Sami er frustrert. Etc.

Svakheter:
– Ingen flashbacks. Det er faktisk helt utrolig. Ingenting. Ingen drømmer om en lykkeligere tid, ingenting.
– Sami. Resonneringen er konsekvent mangelfull. Kvinnen knytter Marlenas nye/gamle ekteskap med Alex til babyen som ligger for døden til sin egen udødelige kjærlighet til Austin. Jeg trodde vi skulle få litt ro fra den kanten er utallige bryllupsflauser, men neida. Hun gir seg ikke.
– Få, hvis noen, tomme langdryge blikk fra John Black. Hva har skjedd med mannen vi elsket å hate? Han kjenner manndommen sin krympe foran øynene våre. Avkledd, uten skinnjakke, slår han i desperasjon ut mot en kaffeautomat, som reagerer med å brekke hånden hans. Pinlig. Han kan ikke beskytte sitt barnebarn Claire mot blodforgifting, ei heller sin elskede Marlena mot fortiden. Alt er tapt.
– Carrie. Ved siden av sin søster, Sami, den til enhver tid mest irriterende karakteren i Salem. Selv når hun ikke er der. Til tross for å være sjef i fashion(?)-selskapet High Style(!) ser hun like døll ut som alltid. Grøss.

Styrker:
– Selvinnsikt. Ved siden av nevnte repriseepisodes tirade mot hvordan folk stadig «dør», utbryter Belle til sin nå stakkarslige far, John: «Dad, I feel like our family is cursed!» No shit, Sherlock. Senere forsøker Sami å være nedlatende overfor sin søster Carrie ved å påpeke at det er ingen grunn for henne til å komme hjem pga. familiekrisen. Det er ikke som om det ikke har skjedd verre ting med familien mens hun og Mike har danset hånd i hånd gjennom Guds rike – Israel (jeg husker ikke hvorfor de dro til Israel, gjør noen det? ISRAEL, liksom?!).
– Monologene. Det er litt for få av dem, men det er tross alt gjennom scenene hvor Salems innbyggere snakker høyt til seg selv vi får vite mesteparten av handlingen. Og som et ekstra pluss; de blir stadig avbrutt. I episode 3142 får alle vite at Sami er forelsket i Austin igjen fordi Lucas’ assistent tilfeldigvis går forbi idét hun snakker til seg selv med døren på gløtt. Kleinheten er til å ta og føle på!
– Relevanse i dagens nyhetsbilde. Ikke tro annet enn at Salems innbyggere følger med i tiden. Da Lucas i 3141 møter Carrie for første gang, har de en underholdende passiar om bensinprisene – Titans privatfly er ikke billig i drift, måvite! Når Hope drar med sin yngste sønn Zach på sykehuset i 3142 (for en avtalt legetime, tilfeldigvis den dagen alle andre også er der), uttaler guttungen at han ikke ønsker seg noe til jul, for han har hørt om Katrina og skal gi bort alle lekene sine til ungene som ikke har noe hjem lenger. Awww, jeg kastet bare opp litt i munnen min. Ellers kan Carrie fortelle at hun har en mobiltelefon med global dekning, og Shawn tar med ekte sukker til sin mors kaffe (dvs, økologi er hot i Salem!)
– Gud. Ingen episode av DOOL uten Gud. I form av gjentatte scener i sykehuskapellet, og denne utvekslingen mellom Kate og hennes sønn Austin:

Kate: I just pray the baby gets better.

Austin: Yeah, we should do that.

Alt i alt, en ganske medioker episode. Neste gang bør det være mer kokko avholdstematikk, ekskursjoner til Europa og/eller et bryllup/begravelse/dåp/eksorsisme.

Skater du?

Nei, du gjør jo helt tydelig ikke det. Du bærer jo faktisk på longboardet ditt. Bortover veien og ned bakken. Du hviler kanskje bena dine på det når du henger med alternative, fritenkende folk i Birkelunden.