GRÅDIG -; forsluken; glupsk: spiste, forsyne seg grådig / være grådig (ɔ: begjærlig) etter noe; (fam., som forsterkende adv.): det var grådig kaldt

Barbienytt 3.0 – Rase/kjønn/alder-edition!

Posted in Bonus, Fashion, Filosofi, Helse, Limbo by Imelda on oktober 23, 2009

Italienske Vogue plasserte Barbie på coveret av sitt svarte nummer i sommer. Perfekt timing, for rase og Barbie-dukker er hett debattert om dagen. Til tross for å ha latt denne saken ligge i et par uker, mye pga. mengden Barbie-stoff i det siste, må den opp nå. Jeg kan ikke unngå den lenger. Og i samme slengen kan vi ta litt kjapp raserelatert Barbie-historie. BlackBarbie1980

I 1967 skjønte Mattel at det fantes et marked utenfor den hvite middelklassen. Dermed lanserte de «Black Francie,» et parti Barbie-dukker med litt ekstra kulør i bøtta. Godt tenkt, dårlig gjennomført. Ved å bruke samme hodeform (som i pepperkakeform) som hvite Francie gjenspeilet ikke svarte Francie afrikansk-amerikanske kvinner i det hele tatt, kanskje bare hvite jenter som solte seg for mye. Dermed blir Christie (1968) gjerne ansett som den første svarte Barbie-dukken. Etter henne har det vært mange. Men de har stort sett alle hatt karakteristiske hvite ansiktstrekk. Selv Black Barbie (se bilde) som ble lansert i 1980, kom fra samme form som de andre, ikke-etnisk-orienterte dukkene (men merk håret!). De siste 30 årene har de fleste Barbie-dukker blitt lansert med en svart søsterdukke, som stort sett kun har hatt brunere hud, og mørkere hår. (Som barn på 80-tallet var jeg heldigst i klassen med en mor som reiste til Amerika jevnlig. Resultatet var at jeg hadde hele to svarte Barbier, hvorav den ene var svart søsterdukke til den i norske butikker. STOR stas.)  Blant de større raseblødmene fra Mattel er Oreo-Barbie fra 1997 et minneverdig eksempel. Afrikansk-amerikanske studier var kanskje fortsatt et ungt fag innen akademia, og trendforskningsbyråene var muligens kun i oppstartsfasen, men markedsføringavdelingen burde hatt bedre kontroll på gatespråket blant målgruppen. (Om du ikke tok den; Oreo – svart utenpå, hvit inni…)

stacey-mcbride-irby

Den noe betente raserelaterte Barbie-dukke-debatten omhandler i år en nylansering fra Mattel: So In Style Barbie. Dukker som er designet av en svart kvinne for svarte jenter. Stacy McBride-Irby ønsket seg en Barbie-dukke som datteren kunne kjenne seg igjen i. Dermed kom Grace, Kara og Trichelle på markedet. Ja, Trichelle. For det er det afrikansk-amerikanske jenter heter. I det minste de som var gjester hos Ricki Lake på 90-tallet. Alle tre lanseres med en lillesøster, som Barbie også drasser på til tider. Jeg må si meg overrasket over at ingen har tatt opp «welfare-mom» kategorien på disse ennå. Props.

Dukkene har fått en blandet mottagelse, på den ene siden har de ansiktstrekk som muligens er ett skritt nærmere normen for svarte kvinner, på den andre siden er de fortsatt langt unna. Det er den samme kranglingen om igjen, S.I.S-dukkene er ment å gjenspeile unge jenters virkelighet, men kommer til kort. TrichelleNoen hevder de kun gjenspeiler en ny etnisk blandet virkelighet, dukkene er rett og slett ikke brune nok til å være svarte. De kan være et alternativ for etnisk blandete barn? Dukkene har også dratt opp igjen kanskje det såreste punktet ved populærkultur for mange afrikansk-amerikanske kvinner, nemlig håret deres. Uten å gå i dybden på dette, har svart hår lenge vært noe kvinner ikke har kunnet prate om offentlig. Da Tyra Banks stilte opp uten løshår på sitt eget talkshow i høst, gjorde hun et stort nummer av at svarte kvinners hår ER vakkert. Det at dette var første gang hun noensinne stilte opp offentlig med kun sitt eget hår, sier sitt. Og S.I.S-dukkene har rett hår (i motsetning til Black Barbie, som kom ut av disco-æraen med afroen sin i behold). Faktisk leveres en utgave av dukkene med sin egen skjønnhetssalongstol, ekstra hår og hårspray som krøller håret. Den påtatte urbane og hip hop-relaterte  identiteten (merk flytting fra Malibu til Chicago, store øredobber, tunge sølvkjeder og urbane beats på barbie.com) disse dukkene er belagt med problematiserer dem utover at de ikke har svart nok hud eller brune nok øyne. For hvorfor kunne ikke denne nye linjen med afrikansk-amerikanske Barbier være astronauter eller veterinærer? Samtidig er spørsmålet om vi har blitt for overfølsomme for stereotyper. Men valget i dette tilfellet er enten en alenemor (dvs. storesøster med lillesøster på slep) eller en frisør. Absurditeten når nye høyder.

Påstand: Alle kvinner som har et nært forhold til Barbie har også et ambivalent forhold til henne. Kjærligheten vi hadde til henne i barndommen gled i visse øyeblikk over til hat, kanskje for så å bli til kjærlighet igjen. Dette er trolig gjennomdiskutert på de fleste hold. Barbie representerer et uoppnåelig ideal, men også grenseløse muligheter for jenter. Vi skal oppdras til å tro at vi kan gjøre alt, og i minst én av sine inkarnasjoner har trolig Barbie gjort akkurat det du drømte om. For noen innebærer disse potensielle livsvalgene utdannelse, karriere, mødring og/eller selvutvikling, for andre betyr det å legge inn en halvkilo saltvann i hvert bryst og fjerne de nederste ribbeina. Uansett. Måten vi tolker Barbie som rollemodell sier endel om hva vi vektlegger. Barbie fylte 50 i år. Det betyr om ikke annet at kvinner i et halvt århundre har lekt med et ideal de aldri vil kunne oppnå, men som de på sitt vis har strebet etter. Hun har aldri lignet på meg og jeg har forlengst mistet lysten til å se ut som henne. Men med alle de erfaringene Barbie har samlet, ser jeg mer og mer på henne som en tante midt i et levd liv. En tante – en venninne – med historier nok til å underholde enhver. Barbie er den samlede betegnelsen på alle dukkene Mattel har produsert siden 1959. Jeg kan ikke komme på noen med bredere livserfaring. Vi kan vel sette pris på det?

barbie-at50

Reklamer

Grønn

Posted in Filosofi, Fremtiden, Limbo by Imelda on september 14, 2009

Jeg har i månedsvis forsøkt å komme meg på fjellet. På fjellet ligger en hytte uten innlagt vann, uten fjernsyn og med en urgammel utedo som trolig må graves opp iløpet av de neste par årene. På fjellet er det sauer som vekker deg med lett breking utenfor vinduet, og fuktig myrgrunn som omfavner tærne dine når du går barbeint bort til bekken. Det har ikke lykkes meg å dra på fjellet i år. Jeg innser at det trolig er et resultat av labert initiativ fra min side. Jeg kunne faktisk sittet på fjellet nå. Men da hadde jeg sittet på fjellet alene. Istedet sitter jeg i byen alene, omringet av allsang fra festligere leiligheter enn min egen. Værmeldingen meldte snø i fjellet denne uken. Det betyr at min fjellsesong går mot slutten. Jeg trives best i fjellet om sommeren. Nok et år uten at håret mitt ble svidd av parafinlampen.

Det nærmeste jeg har vært natur så langt i år er
a) å sitte i bikini på en strand på Hovedøya under sommerstormen, mens regnet forsøkte å drukne meg og Venninna. Det skal sies at Venninna viste stort mot og ikke minst naturlig kløkt ved å holde sjalet sitt over oss for å tenne en røyk. Desverre regnet det så mye at tobakken falt av filteret før noen fikk tatt seg et trekk.
b) å plukke frukt i min mors hage. En hage som er dømt til en tilværelse uten tett tilsyn. En hage som, med få unntak, har fått vokse fritt de siste 25 årene. Det er plommeår i år, for de som ikke visste det. Jeg har en bærepose plommer på kjøkkenet jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Eplene måtte få henge i fred en stund til, jeg holder ennå på håpet om at noen skal grave frem min farmors eplemosoppskrift i tide til de er modne.
c) å spille FarmVille på Facebook.
farmville

I et tidsperspektiv har jeg nok tilbragt mer tid på den virtuelle gården min enn på hytta de siste ti årene. Det gjør meg blek, både innvendig og utvendig – jeg ble aldri ordentlig brun i år.

Hvorfor denne ustrukturerte masingen om natur i diverse former, spør du kanskje? Vel, kvinnene i mitt liv har gjort meg oppmerksom på, og interessert i, den voksende politiske grønne bølgen. Uten at jeg har latt meg forlede til et liv i partipolitisk aktivitet ennå har jeg latt meg fascinere av partiet vi forventer og håper vil svelle i den neste politiske perioden. Miljøpartiet De Grønne har hverken en fullstendig politisk plattform eller en egen kolonne på meningsmålingene. Men den lengselen jeg kjenner, som har vokst opp i et ikke-ruralt miljø, er jeg ikke alene om. Uansett hvilken farge du maler deg selv politisk tør jeg påstå at alle vil male seg grønne en dag om ikke så lenge. Noe annet er smålig.

Kanskje det ikke er tilfeldig at fargen som overtok som min yndlingsfarge etter en barndom med rosa vegger, er grønt. Kanskje vil jeg male meg grønn allerede ved neste omgang ved stemmeurnen. Den hviskende stemmen i øret som lokker meg til fjells er kanskje den samme stemmen som frustreres over akademisk angst i det offentlige rom, det er kanskje den samme stemmen som setter pris på at noe av de månedlige utbetalingene går til de vi skylder vår økonomiske fremgang til. Det er ennå en stund til neste valg.

Er det MEG?

Posted in Filosofi, Musikk by Imelda on april 20, 2009

Nei. Det er DEG!

Klassisk eksistensialisme for tenåringer. Og voksne. For oss.
Følelser tar nemlig rotta på oss til hverdags, og kanskje spesielt til fest. Mark Hollis kan hjelpe deg gjennom gjørma. Mark Hollis kan lære deg å stille kritiske spørsmål til emosjonene som fosser frem i tide og utide. Og til de som iverksetter dem. Det er trolig dem det er noe galt med. Så i stedet for å spørre deg selv (og alle andre som kanskje sutter på cavan din) om det er DEG DET ER NOE GALT MED, kan du like gjerne spørre folk hva som er galt med dem. Kjekt og greit. Men husk en hyggelig tone, da. Ikke nødvendig å være uhøflig, liksom.

Conscious streetwear

Posted in Fashion, Filosofi by Imelda on februar 4, 2009

Det er godt å vite at religiøst hat ikke bare er rettet utover, det er også rettet innover.

Via feministing.

Riktig rattgrep

Posted in Filosofi, Fortiden, Helse by Imelda on januar 9, 2009

Da jeg begynte å ta kjøretimer som tenåring, fikk jeg stadig kjeft for at jeg holdt rattet for hardt. Jeg følte nok at jeg hadde bedre kontroll når jeg tok tak i rattet med et beinhardt grep, og ikke slapp taket før vi var i en grøft på Lillestrøm. Det gikk seg til etterhvert, og til tross for at min eldste bror stadig klager på kjøringen min, og stort sett nekter å la meg kjøre, selvom han selv girer som en pensjonist, kjører jeg nå ganske bra. Jeg har bare vært i én ulykke, og det var da jeg, med mormor i forsetet og grandtante og onkel i baksetet ble påkjørt av en pensjonist i Smestadkrysset en jul. Han var beinhard på at han hadde grønt lys, noe han nesten hadde rett i, da det lyste grønn pil, noe som ikke hjalp stort når man skal kjøre rett frem. Uansett. Ingen ble skadet, bortsett fra samvittigheten min, da pensjonisten kjørte sine to pensjonistvenninner, hvorav en skjelte meg ut fordi hun hadde osteoporose. Det var kanskje ikke min skyld, akkurat det der, men det føltes som det i øyeblikket. 

Det viser seg at dette ikke er uvanlig, å holde rattet unødvendig hardt. Det jeg ikke var klar over, var at jeg benytter samme teknikk når jeg skal lære med å bruke andre redskaper også (ratt = redskap). For en knapp uke siden gikk jeg hjemmefra og bort til Hegdehaugsveien for å kjøpe XboX i den fine spillbutikken nederst der. Det kom frem at min bror hadde lurt meg, da jeg pakket opp en lysvekkerklokke på julaften. Dermed måtte jeg jo ta saken i egne hender. Nå har jeg ikke spist ordentlig på snart en uke, men jeg har spilt XboX! Masse XboX. Så mye XboX at jeg dag 2 ikke kunne spille i det hele tatt, da tomlene mine var blodrøde og omtrent dobbel størrelse etter jomfruturen. Krise. Istedet for å føre spakene mot høyre, presser jeg nemlig hele kontrollen mot høyre, noe som fører til at håndleddet også er litt ømt for tiden. Etter en dags pause ble det dog noe bedre, og nå tar jeg selvpåførte pauser kontinuerlig. En dag vil jeg kanskje klare å slappe av såpass at jeg ikke får sterke fysiske reaksjoner på tvspill, men mens jeg venter på den samme kontrollen over kontrollen som jeg har over rattet, går jeg ut og treffer folk mellom brettene. Det hadde jo vært for ille om jeg hadde endt opp med … osteoporose?

Ps. Jeg rundet Beautiful Katamari på 4 dager (minus 1 sykedag). Nå skal jeg bare rulle bonusrunder. 

katamari

Brødre

Posted in Fashion, Film/TV, Filosofi by Imelda on desember 26, 2008

Jeg har eldre brødre. De har til tider vært en byrde, som da jeg ble låst ute i singlet og skjørt midt på vinteren, eller da jeg ble truet med brødkniv, eller da jeg ble utsatt for kileangrep på stuegulvet eller lempet ut av kjellerstuen. Men alt i alt er brødre flott. De er flotte. Og jeg tror de bryr seg, som da de tok meg med på Sirkus Merano eller som når broren min hjelper meg med flytting, fikser dataen min eller passer på meg i Amerika. deluise

Da jeg fikk 21 Jump Street på dvd av en god venn til jul gledet jeg meg egentlig aller mest til én ting: McQuaid-brødrene. Når Johnny Depp og Peter DeLuise går undercover som badassbrødrene McQuaid. Til glede for mine foreldre var nok ikke mine brødre like ille som aliaset til min barndoms største forelskelse, Peter DeLuise som Doug Penhall, men de var jævlig tøffe, syns jeg å huske. I ettertid mye tøffere enn jeg visste dengang. Jeg elsker mine brødre, og jeg elsker dine brødre. Broren er jo kanskje det beste jeg har sett i Mannen. Da jeg endelig kom til episoden i første sesong hvor McQuaid-brødrene blir introdusert for første gang, hoppet hjertet mitt litt. Og naturlig nok, etter vel 20 år, var de like fantastiske som jeg husket dem. Tøffe, breiale, store og sterke, men alltid gode på bunnen. Som brødre er.

Forøvrig, da jeg i høst fant tilbake til en av mine favorittaccessoirer fra barndommen, å gå med en nøkkelring i øret, trodde jeg først at det kun var en honnør til Janet Jacksons fabelaktige ungdom, men jeg innser nå at Peter DeLuise hele tiden lå og ulmet helt bakerst i hodet.

Å finne seg sjæl

Posted in Filosofi, Musikk by Imelda on desember 13, 2008

Fleshlight

Posted in Filosofi by Imelda on desember 8, 2008

Kvinna: Hva faen gir du meg?
Venninna: Han bruker deg for bekreftelse. Han liker deg selvsagt. Men han runker egoet sitt med deg.

Englevakt

Posted in Film/TV, Filosofi, Helse by Imelda on desember 1, 2008

1. desember er verdens AIDS-dag. Det fortjener en markering. Angels in America av Tony Kushner er et fabelaktig teaterstykke, og en vakker miniserie. Den var forøvrig på billigsalg på Platekompaniet sist jeg var innom der.

Begrepspresisering

Posted in Filosofi by Imelda on desember 1, 2008

Mads Larsens spontandebatt via «Mannegruppen Bjørg» og kronikk i Aftenposten forleden har satt en støkk i meg. Jeg lar meg provosere, som i utgangspunktet er provoserende nok.  Jeg lar meg stort sett forlede av følelser og fine farger, og er dermed ikke den debattlengtende typen. Så når jeg (altfor ofte) lar meg provosere blir jeg så sinna at jeg ikke vil debattere, jeg vil aller helst slå. Å slå en kortvokst forfatter er kanskje ikke den beste løsningen, til tross for at den rabiate kvinnesakskvinna innvendig skraper på slimhinneveggene og sparker i eggstokkene. Det er en underdrivelse å påstå at hvert avsnitt i innlegget til unge herr Larsen inneholder feilaktige påstander. Men enda mer sentralt bruker han udefinerte begreper om hverandre for å beskrive kropp, seksualitet og sex. Han bruker nemlig bare ordet «seksualitet», og det aner meg at han mener å bruke det om kropp og sex, i tillegg til om seksualitet. Min intense forbannelse er faktisk numere gått over til total forvirring:

[Den mannlige, heterofile seksualiteten] har så lav verdi i vår kultur at den knapt kan gis bort. Dette forbudet øker bare verdien av den ettertraktede kvinnelige seksualiteten.

??? Er det noen som vet hva dette betyr? Sist jeg sjekket (som var igår kveld på Fisk og Vilt) gikk kvinner nemlig ganske langt for å vekke mannens seksualitet.

Å gå igjennom den kortfattede teksten detaljert, er en god øvelse for neste gang du henger ut med dine favorittfeminister. Her er nemlig eksempler på mange av frustrasjonene jeg og mange av mine venninner har følt ligge og ulme under overflaten, uten at noen har satt ord på det. Her er de, holdningene vi aldri får muligheten til å sette fingeren på, fordi de fleste oppvakte (dog noe apolitiske) menn vi kjenner benekter at de eksisterer! Som en nær venninne påpekte, ved en kjapp gjennomlesning ser dette rett og slett dumt og ufarlig ut. Men så må man lese det en gang til. også synker den kjipe virkeligheten inn. Mannen (som jeg til slutt slapp inn i facebooksfæren min), er en rabiat kvinnehater. Men mest en upresis skribent. Når Larsen ovenfor bruker begrepet «seksualitet» er det litt uvisst hva han egentlig viser til. Om han faktisk mener å hevde at kvinnen som har sex er bredere akseptert enn mannen som har sex. Kvinnens seksualitet har, etter mitt skjønn, stort sett vært ansett som skitten eller ikke-eksisterende. Det at kvinner faktisk er seksuelle vesener, må jo være nytt for folk når det er behov for bøker som nyutgitte Jenter som kommer. Mannen vet trolig ikke hvordan han skal ha sex med Kvinnen. Han har kanskje vært for opptatt med å leke med sitt eget kjønn til å legge merke til at kjærstens er annerledes (Merk: «Mannen» som refereres til med stor «M» ikke er individet, Mannen er det institusjonelle patriarkatet). Det å senere i innlegget søke å påstå at menn som kjøper sex av thailandske damer «deler» sin seksualitet med dem, skjønner jeg helt ærlig ikke hva betyr. Når du kjøper dop av langeren din, deler du heller ikke rusavhengigheten din med han? Tro meg, han gir faen i deg.
Om forholdet mellom prostituert og sexkjøper:

Makten ligger hos henne. Såfremt hun frivillig prostituerer seg, og det gjør flertallet. Mannen må betale fordi hans seksualitet er uønsket. Hun får betalt fordi kvinnelig seksualitet er et gode milliarder trakter etter.

Kjære Mads. Milliarder trakter etter kvinnelig seksualitet? Hva i all verden betyr det? Hvilke tall viser du til når du sier at flertallet av prostituerte velger yrket frivillig? Hva betyr frivillig for deg? Jeg skjønner ingenting. Fordi dette kan jo bare tilsi at du bedrar deg selv i offentlighet? Å hevde at man er likestillingsforkjemper uten å vedkjenne seg kvinnehatet i samfunnet idag, faktisk ved å påstå at staten er en rabiat feminist som ønsker å tråkke på menn, er da fullstendig selvmotsigende? Det aner meg at dette bunner ut i frustrasjoner om skjønnhets- og suksesstyranni visstnok mange menn plutselig har begynt å føle på kroppen. Så la meg si dette, bare fordi mote- og mediebransjen krever av deg at du skal trene, betyr ikke det at presset kvinner føler er noe mindre. Jeg beklager å måtte være den som sier det til deg, men Mannens kvaler vil aldri toppe Kvinnas. Ikke fordi kvinner bruker offerrollen som identitetsmarkør. Fordi Mannen = samfunnskulturen.
Men tilbake til «kvinnelig seksualitet er et gode milliarder trakter etter». Mener du at kvinnekroppen er ettertraktet? Er kvinnelig seksualitet = kvinnekroppen? Og isåfall, er kvinnekroppen virkelig et «gode»? Hvorfor er det så viktig for deg at alle skal få pult? Å få tilgang på et annet menneskes kropp kan ikke være en menneskerettighet. Mennesket har nemlig rett til kontroll over sin egen kropp og hvem det ønsker å dele den kroppen med.

Men kanskje, kanskje, jeg har misforstått her. Faen, jeg har jo ikke det. Inntil videre ønsker jeg bare en begrepspresisering. Fordi dette er totalt kaos. Også han som er forfatter, da. Jeg er i det minste ikke publisert.

Abort! Abort!

Posted in Filosofi, Helse by Imelda on november 25, 2008

abort-tattoo

Typisk om hun her er sykepleier/resepsjonist på ditt lokale legekontor.

Tårer – det beste glidemiddelet

Posted in Filosofi by Imelda on november 25, 2008

ryden16

Et spark i balla

Posted in Filosofi by Imelda on november 21, 2008

Kvinna minnet meg på denne for kort tid tilbake. Kanskje hun tenkte at jeg trengte et spark i bakenden. Hun har sikkert rett. Når selvmedlidenheten blir så omfattende at du sitter fast med gummistøvlene i gjørma, er det på tide å ta tak i en busk, et tre, eller kanskje stigen en hytteboer kommer løpende med.

(more…)

Minkminner

Posted in Filosofi, Helse, Musikk by Imelda on november 19, 2008

Ikke alle omfavner grådigheten vi liker å opplyse om/hausse opp/elske å hate. Vi kan kalle dem idealister, selvom jeg liker ordet entusiast bedre. Entusiaster! Noen av dere så kanskje Dokument 2: «Et skinn av velferd» i forrige uke om norsk pelsindustri? Ble du like deppa som meg? Du visste kanskje ikke helt hva du gikk til da du glemte å bytte kanal? Uansett, Nettverk for Dyrs Frihet er relativt nystartet, og har gjort en fabelaktig jobb med å relansere forbud av pels som kampsak. Det er for lenge siden sist pelsbutikken ble vandalisert, spør du meg. For hva skal man egentlig med pels?

Min mormor hadde en vakker minkkåpe, som jeg har følelsesladde minner knyttet til, en kåpe jeg klappet på hver vinter på vei til julemesse med mormor. En kåpe som ga meg en trygghetsfølelse. En kåpe visstnok min mor har arvet. Sist hun og jeg gikk gjennom mormors lass med bilder fra ungdommen, så vi bilder av kåpen da den var i Amerika. Den har fartet rundt, den kåpen der. Og den var sikkert varm. Og den er helt klart vakker. Men det er på tross av dens grufulle historie. Om dyr som ble mishandlet og drept. Jeg er usikker på hva jeg vil gjøre med mormors minkpels om jeg en dag arver den. Jeg skulle aller helst ønske at den aldri hadde eksistert i utgangspunktet. At mine juleminner med mormor ikke var knyttet til fullstendig unødvendig dyremishandling. At minken som ble min mormors kåpe forlengst var døde av naturlige årsaker. Dengang ei. Vi har en pels i familien. På lik linje med et svart får i søskenflokken (trolig meg selv), og hemmelig korrespondanse som blir brent. Det skjer i de beste familier, sies det.

Men tilbake til entusiastene. På http://www.forbypels.no/ kan du se mer om norsk pelsdrift. Og skrive under på oppropet for å forby pels, fordi, la oss være ærlige, hva i all verden skal du med?! Det er nok døde dyr i dine foreldres og besteforeldres skap. Og de støvlettene med pelskant er rett og slett stygge. Fashionista meg i rævva.

Ved siden av å dokumentere hvor kjipe norske pelsfarmer er, gjør Nettverk for Dyrs Frihet artigere ting også. Disse kan du lese om her: http://www.dyrsfrihet.no/zine. Jeg anbefaler nettradioen, hvor de ikke bare spiller et bra utvalg av klassisk hardcore, men trekker (til tider helt kokko) paralleller mellom dyremishandling og ditt dagligliv (involverer ofte nazisme – kudos!). Kvalitetsunderholdning for en god sak.

I love hate and hate everything else

Posted in Filosofi, Lesning by snilleper on november 10, 2008

blog_brunetti3Da jeg våknet opp i dag tidlig var jeg overveldet av hat. Jeg hater fortsatt. Jeg har et naturlig talent for hating. Har lenge trodd hating var min special skill, men for noen år siden ble jeg brutalt konfrontert med min utilstrekkelighet på feltet. Ivan Brunetti kan virkelig det med hat. Han er depressiv og full av selvmedlidenhet, og han utleverer seg selv nådeløst i sine tegneserier. En livsfarlig, men underholdende kombinasjon.

Jeg har lett gjennom hele internett, men finner ingen av de virkelig kjipe og depressive stripene. De finner du heldigvis i Schizo og i samlingen Misery Loves Comedy. Forordet i boka er forresten skrevet av Brunettis terapeut. Keep on hating in the free world. Hating is not a crime.

Vår tids tønne

Posted in Filosofi, Mat/Drikke by Imelda on oktober 28, 2008

3 liters-kartongene med vin har forlengst tatt over for klirrende flasker for karrierekvinnen, husmødre, og folk flest som liker å ta seg et glass i ny og ne. Man slipper unna mye med pappvinen. Den er lettere, den har en kjekk tut som holder vinen god lengre, og man trenger ikke pante på polet eller finne en av disse godt skjulte glass/metall-resirkstasjonene. Pappvinen har kommet for å bli. Veldig kjekt om sommeren, når man sitter i Sofienbergparken nok en gang, eller lander på gressflekken på Alexander Kiellands plass med en gjeng seiglivede fyllefanter som knapt har fylt 25 (ja, jeg sa seiglivede). Det er bare å stikke innom Deli eller 7-11 og spørre om pappbeger, så er du igang.

Derfor er det overraskende at spritbransjen ikke har fulgt etter. 3 liters med vodka, sier du, DET har jeg da sett på fest før. Jada, vi har sett det på fest før. Vodka på kartong er en klassiker for alle med kontakter som har skjønt at det å kjøre til Sverige for alko er tett, da det er myyyyeee billigere i Tyskland. Yeah! Smude greier. Men det å sitte med en 3 literskartong med sprit i parken er kanskje å tøye strikken litt vel langt. Greit nok at onkel politi i stor grad ser gjennom fingrene med offentlig alkoelsk i sommermånedene (merk: Kun i hovedstaden, i Grenland f.eks. slår de i enorm grad ned på stakkarslige kvinner som tar seg en slurk av en ølboks på offentlig sted. Er forresten Europark-parkeringsplasser offentlige??). Men spritfylla i parken? På dagtid? Det er ikke bra for unga.

Minuset med pappvinen er jo selvsagt posen inni pappen som alltid skal dras ut og suttes på, særdeles ulekre greier. Hva bunner denne masinga ut i? Tetra Pak, vel. Du har kanskje sett det, vin kan numere også handles på mindre pappbeholdere. Men genialere enn genialest, vi ble her om dagen introdusert for rom på Tetra Pak. Smuglet inn fra Cuba. Smakte helt decent. Og for å understreke den historiske viktigheten av produktet står det på siden:»Tetra Pak: The Modern Barrel»! Den tid er over da vi stakkars mennesker måtte fylle våre skip med enorme tønner med rom. Rom (og trolig annen sprit) kan nå stables i hendige porsjonsstørrelser. Mye lettere, og ikke minst plassbesparende:

Men det er et par ting som ikke henger helt på greip. (more…)

Den reisende

Posted in Filosofi, Musikk by Imelda on oktober 27, 2008

I dager som disse flokker ikke lenger folk flest til sirkus og rullende salgskiosker, de har tross alt internets til å underholde seg. Men, noen reisende holder stand. Selgeren, artisten, og artistens støttespillere invaderer stadig byen for å tilby sine produkter. Som oftest tilbyr han (vi snakker som vanlig om Mannen) noe attåt. Seg selv, f.eks. Den naive ungpike snubler i seg selv av glede over spennende menn som kommer på besøk. Selgerens øyne gnistrer mens han tilbyr deg en ny jakke og/eller sko. Og føles artisten som en byrde, føles mannen på siden av scenen, han som holder i trådene, ofte som det mer kredible valget. Turnemanageren trekker til seg de få interessente i lokalet og spør uskyldig «Hva skal du etterpå?» Ungpiken (evt. den enda mer naive Kvinna, som i sin beste alder fortsatt ikke har lært stort) fniser og rødmer. Og gjør en av to ting: hun drar hjem, eller hun drar på hotellrommet.

Det du, jeg, turnemanageren, artisten, selgeren og de fleste andre vet, er at den reisende alltid er gift/samboer/kanskjepappa. Og når den viten når deg første, andre, evt. tredje (for de mest naive) gang, blir du jævlig forbanna. Og kanskje går tankene til en kjær venninne du ikke har lyttet til i det siste:

Nathan Barley

Posted in Film/TV, Filosofi by Imelda on oktober 8, 2008

Den desperate søken etter multimediaunderholdning (dvs. lyd + bilde) når stadig nye høydepunkt. Vi har tidligere satt fingeren på diverse amerikanske serier som burde sees av alle. Det vi glemte å tenke på, var jo at britisk TV alltid har vært best. Hei på deg! Det er du vel enig i? Mens amerikanerne drøvtygger på såkalt «aspirational TV» à la The OC, og mottar det skarpeste nyhetsbilde fra komikere på Comedy Central, (gjør britene sikkert det samme, men la oss se bort fra det et sekund for å få frem hovedtemaet, introduksjoner har aldri vært min sterkeste side) holder de sarkasmestinkende geniene fortsatt høy kurs i Storbritannia. Man kan namedroppe alskens artige serier fra 70-tallet til idag. Man kan forgude Ricky Gervais, Doug Naylor, Rik Mayall etc etc (sjekk namedroppinga!). Akkurat nå forguder jeg Chris Morris og Charlie Brooker. Jeg elsker dem. Høyt. Spesifikt for Nathan Barley. Akkurat det TV burde være. Spot on. 6 episoder om hvor jævlig verden er. La det være en lekse til deg, unge forståsegpåer med store mengder kulturell kapital og en intellektuell narsissisme som til stadighet biter deg i ræva, uansett hvor mye du forsøker å distansere deg fra idiotene, ender du alltid opp som idiot selv. Gud hjelpe oss.

Selvskading

Posted in Filosofi, Helse, Mat/Drikke by Imelda on oktober 2, 2008

Konsumprisindeksen økte 4,5% fra august 2007 til august 2008. Det er dyrere å leve. Jeg føler det på kroppen. Når forelegg og husleie er betalt, sitter man knapt nok igjen med nok kroner til å fylle opp barskapet før neste videokveld (er det Boyz n the Hood som er neste gang?). Det er kun et svar på misæren: Svenskegrensen. Et deprimerende prospekt i seg selv. På Systembolaget i Strömstad fyller joggebuksekledde østfoldinger opp kurven til helgens strabaser. Utvalget er preget av prisobservante nordmenn, det er tomt for alle de billigste vinsortene. På en helt vanlig onsdag. Norske ungdommer skriker ut «HÆ? Jeg ser bare rosévin, jeg nå. Skukke vi ha rød?» mens de kjapper seg så godt de kan, fryseposer varer ikke for evig, tross alt. Da det andre bolaget åpnet litt utenfor Strömstad sentrum, trakk trolig lokalbefolkningen et lettelsens sukk. Nå kunne i alle fall noen av de kjærkomne besøkende snu og kjøre hjem igjen før de var passert utkanten av byen. Og det gjorde vi. Snudde, og kjørte rett til Nordbysenteret.
Rett inn på Gottebiten. Hvor barn får angstanfall og dåner av for mange inntrykk. Hvor E-stoffene flyter fritt rett inn i blodårene dine. Hvor kvalmen tar overhånd, hvis ikke krampa tar deg først. Akk, Gottebiten. Der Svinesund sjarmerer med Norges største pornobutikk, og potatismos med grillkrydder, kveler Nordbysenteret deg med alle butikkene du ikke hadde trengt å handle i. Et kjøpesenter i ingenmannsland, hvis største salgsvare er kyllingfilet, tobakk og smågodt i løsvekt.

Mismotet som omfavner en idet man forlater byggeplassen, hvor enda et kjøpesenteret er under oppføring, resulterer i en livstretthet som er enten a) konsumentsamfunnets endelige løsning, den eneste måten å unngå konsum av unødvendige produkter er tross alt døden, eller b) en bivirkning av en sukkeroverdose på hell. Uansett sitter man igjen med en tom følelse på slutten av dagen. Tanken på menneskets overforbruk av søppel er såpass nærliggende at den letteste løsningen som vanlig er rus. Man må drikke opp kvoten for å glemme Systembolagets klamme berøring. Misantropien. Det er høst.

Livsvisdom (Sunship remix)

Posted in Filosofi, Musikk by Imelda on september 10, 2008

 

«Den andre kvinnen» er trolig den mest belastede rollen i relasjonsmessig forstand. «Den andre kvinnen» bør ikke forveksles med «den andre mannen», som har en helt annen rolle i hierarkiet hvor parsomheten troner øverst. De fleste «andre kvinner» jeg har kjent i min tid har fått tilegnet rollen ufrivillig. Lurt opp i stry, som det heter. Noen har valgt det bevisst, og stort sett angret dypt på det i ettertid. «Den andre kvinnen» er nemlig en taper. Hun er hatet av sine medsøstre, og skydd av den etableringsklare mannen OG sin elsker.

Så, kjære søster! Ikke tenk på ham. Gått-i-glemmeboken-duoen Changing Faces slapp rundt 2000 låta «That Other Woman». Låta, fin som den er, ble remikset av din, min, alles store UK garage-helt, Sunship. Lytt, søster. Lytt! Og lev livet uten belastende bagasje.