GRÅDIG -; forsluken; glupsk: spiste, forsyne seg grådig / være grådig (ɔ: begjærlig) etter noe; (fam., som forsterkende adv.): det var grådig kaldt

Språklig kulturkræsj

Posted in Fortiden, Fremtiden, Limbo by Imelda on november 26, 2009

Sport er rare greier. For oss ikke-så-spesielt-interesserte blir idrett som oftest ignorert, inntil sportsnyhetene plutselig slår til med en nyhet som belyse andre problemstillinger i samfunnet enn de statistiske. Hvorvidt Norge ligger på medaljetoppen i neste OL er trolig ikke det mest presserende problemet vi har idag. Når skøytesporten da smeller til med å sparke landslagstreneren etter anklager om seksuell trakassering, frigjør det mye undertrykket sportsdebatt. For her er jo en sak som gjelder den norske moralske standard! Peter Mueller har ifølge nyhetsmedia trakassert opptil flere andre tidligere skøytetalenter. Og Maren Haugli fremstår mer og mer som et noe ufrivillig offerlam, og som et eksempel til etterfølgelse.

Det er en selvfølge for oss at seksuell trakassering ikke skal forekomme innen idretten. Det står i strid med idrettens verdier. Og Haugli fortjener offentlig oppløfting, å fremme påstander om seksuell trakassering innen mannsdominerte miljøer tar massivt mot. Men denne saken belyser en annen sak, noe vi ofte overser i vår glød etter å fremstå som en respektfull likestilt nasjon (vi med). Vi overser at Müller er amerikaner. Til tross for sine år i den norske idrettsnasjons tjeneste, er han fortsatt amerikaner. Og amerikanere banner. Det gjør de fleste, faktisk, kanskje bortsett fra indianerne og japanerne (sånn i utgangspunktet). Men amerikanere banner ordentlig stygt. Hvorfor kalle dette en «sak»? Svekker dette på noe vis Skøyteforbundets avgjørelse om å sparke landslagstreneren? Nei. For all del, seksuell trakassering kan ikke unnskyldes på noe vis. Men når obskønt språkbruk innen idretten (både på og utenfor banen) dukker opp i media slår det undertegnede at våre obskøniteter ikke er alles. Og at andres ikke er våre. Uten sammenligning med Hauglis opplevelser forøvrig er obskøn språkbruk i treningsøyemed ikke noe nytt. Amerikanske trenere, på profesjonelt- og skolenivå banner så det ljomer i tinnitusen. De må kanskje unnskylde seg offentlig om de kommer borti en mikrofon, men stort sett er dette en vanlig del av trening. Når da Rikke Jeppson kaster seg på trakasseringstoget og forteller at hun ble skjelt ut av Mueller, er det om enn trist, ubehagelig og beklagelig, ikke samme sak som Haugli fremmer. Det kan faktisk rett og slett være et eksempel på språklig kulturkræsj.

Ifølge språkhistoriker Geoffrey Hughes ( se f.eks. An Encyclopedia of Swearing) har banning i det engelske språket, spesifikt amerikansk gått gjennom et skifte fra at religiøse banneord (av typen «hell» og «damn») har blitt på mange måter ufarliggjort, og hvor tabuet omkring bruken av kroppslig- og seksuelt relaterte obskøniteter, som «shit», «mother-fucker», «cocksucker» og ikke minst «cunt» og «fuck» etterhvert har blitt mindre. Den nye kategorien tabu er etnisk relaterte ord som «nigger», «kike», «wetback», «towelhead» og lignende. Utropsord for fremtiden, detta.

Dette tilsier selvsagt ikke at vi må omfavne språkbruken til Mueller. At utøvere bryter sammen og føler seg respektløst behandlet kan ikke unnskyldes. Men det kan kanskje forklares. Hertillands banner vi nok fortsatt mest med Gud. «Faen», «helvete», «jævla» osv. Men du har nok hørt det komme forlengst. «Fitte», «pikk», og la oss ikke glemme den nordnorske favoritten «hæstkuk». Når en setter sammen den i norsk sammenheng eksplosive kombinasjonen av amerikansk coaching-tradisjon og obskøniteter, da synes kulturforskjellene mellom USA og Norge plutselig store. Vi drukner daglig i amerikansk populærkultur, nesten til det punkt hvor vi ikke lenger ser andre forskjeller enn de politiske og kanskje religiøse. Hvordan kan vi ha så ulike sportslige og språklige tradisjoner?

Sport er rare greier. Plutselig setter Sportsrevyen fingeren på noe vi forlengst har glemt å tenke over. For samme hvor mange amerikansk fotball-lag vi får i Norge, vil idrettskulturen her forbli totalt ulik den i USA. Norge vil aldri vinne World Series i baseball. Og Drillo vil vel aldri kalle John Carew for en «homofitte»? Vil han?

Reklamer

Barbienytt 3.0 – Rase/kjønn/alder-edition!

Posted in Bonus, Fashion, Filosofi, Helse, Limbo by Imelda on oktober 23, 2009

Italienske Vogue plasserte Barbie på coveret av sitt svarte nummer i sommer. Perfekt timing, for rase og Barbie-dukker er hett debattert om dagen. Til tross for å ha latt denne saken ligge i et par uker, mye pga. mengden Barbie-stoff i det siste, må den opp nå. Jeg kan ikke unngå den lenger. Og i samme slengen kan vi ta litt kjapp raserelatert Barbie-historie. BlackBarbie1980

I 1967 skjønte Mattel at det fantes et marked utenfor den hvite middelklassen. Dermed lanserte de «Black Francie,» et parti Barbie-dukker med litt ekstra kulør i bøtta. Godt tenkt, dårlig gjennomført. Ved å bruke samme hodeform (som i pepperkakeform) som hvite Francie gjenspeilet ikke svarte Francie afrikansk-amerikanske kvinner i det hele tatt, kanskje bare hvite jenter som solte seg for mye. Dermed blir Christie (1968) gjerne ansett som den første svarte Barbie-dukken. Etter henne har det vært mange. Men de har stort sett alle hatt karakteristiske hvite ansiktstrekk. Selv Black Barbie (se bilde) som ble lansert i 1980, kom fra samme form som de andre, ikke-etnisk-orienterte dukkene (men merk håret!). De siste 30 årene har de fleste Barbie-dukker blitt lansert med en svart søsterdukke, som stort sett kun har hatt brunere hud, og mørkere hår. (Som barn på 80-tallet var jeg heldigst i klassen med en mor som reiste til Amerika jevnlig. Resultatet var at jeg hadde hele to svarte Barbier, hvorav den ene var svart søsterdukke til den i norske butikker. STOR stas.)  Blant de større raseblødmene fra Mattel er Oreo-Barbie fra 1997 et minneverdig eksempel. Afrikansk-amerikanske studier var kanskje fortsatt et ungt fag innen akademia, og trendforskningsbyråene var muligens kun i oppstartsfasen, men markedsføringavdelingen burde hatt bedre kontroll på gatespråket blant målgruppen. (Om du ikke tok den; Oreo – svart utenpå, hvit inni…)

stacey-mcbride-irby

Den noe betente raserelaterte Barbie-dukke-debatten omhandler i år en nylansering fra Mattel: So In Style Barbie. Dukker som er designet av en svart kvinne for svarte jenter. Stacy McBride-Irby ønsket seg en Barbie-dukke som datteren kunne kjenne seg igjen i. Dermed kom Grace, Kara og Trichelle på markedet. Ja, Trichelle. For det er det afrikansk-amerikanske jenter heter. I det minste de som var gjester hos Ricki Lake på 90-tallet. Alle tre lanseres med en lillesøster, som Barbie også drasser på til tider. Jeg må si meg overrasket over at ingen har tatt opp «welfare-mom» kategorien på disse ennå. Props.

Dukkene har fått en blandet mottagelse, på den ene siden har de ansiktstrekk som muligens er ett skritt nærmere normen for svarte kvinner, på den andre siden er de fortsatt langt unna. Det er den samme kranglingen om igjen, S.I.S-dukkene er ment å gjenspeile unge jenters virkelighet, men kommer til kort. TrichelleNoen hevder de kun gjenspeiler en ny etnisk blandet virkelighet, dukkene er rett og slett ikke brune nok til å være svarte. De kan være et alternativ for etnisk blandete barn? Dukkene har også dratt opp igjen kanskje det såreste punktet ved populærkultur for mange afrikansk-amerikanske kvinner, nemlig håret deres. Uten å gå i dybden på dette, har svart hår lenge vært noe kvinner ikke har kunnet prate om offentlig. Da Tyra Banks stilte opp uten løshår på sitt eget talkshow i høst, gjorde hun et stort nummer av at svarte kvinners hår ER vakkert. Det at dette var første gang hun noensinne stilte opp offentlig med kun sitt eget hår, sier sitt. Og S.I.S-dukkene har rett hår (i motsetning til Black Barbie, som kom ut av disco-æraen med afroen sin i behold). Faktisk leveres en utgave av dukkene med sin egen skjønnhetssalongstol, ekstra hår og hårspray som krøller håret. Den påtatte urbane og hip hop-relaterte  identiteten (merk flytting fra Malibu til Chicago, store øredobber, tunge sølvkjeder og urbane beats på barbie.com) disse dukkene er belagt med problematiserer dem utover at de ikke har svart nok hud eller brune nok øyne. For hvorfor kunne ikke denne nye linjen med afrikansk-amerikanske Barbier være astronauter eller veterinærer? Samtidig er spørsmålet om vi har blitt for overfølsomme for stereotyper. Men valget i dette tilfellet er enten en alenemor (dvs. storesøster med lillesøster på slep) eller en frisør. Absurditeten når nye høyder.

Påstand: Alle kvinner som har et nært forhold til Barbie har også et ambivalent forhold til henne. Kjærligheten vi hadde til henne i barndommen gled i visse øyeblikk over til hat, kanskje for så å bli til kjærlighet igjen. Dette er trolig gjennomdiskutert på de fleste hold. Barbie representerer et uoppnåelig ideal, men også grenseløse muligheter for jenter. Vi skal oppdras til å tro at vi kan gjøre alt, og i minst én av sine inkarnasjoner har trolig Barbie gjort akkurat det du drømte om. For noen innebærer disse potensielle livsvalgene utdannelse, karriere, mødring og/eller selvutvikling, for andre betyr det å legge inn en halvkilo saltvann i hvert bryst og fjerne de nederste ribbeina. Uansett. Måten vi tolker Barbie som rollemodell sier endel om hva vi vektlegger. Barbie fylte 50 i år. Det betyr om ikke annet at kvinner i et halvt århundre har lekt med et ideal de aldri vil kunne oppnå, men som de på sitt vis har strebet etter. Hun har aldri lignet på meg og jeg har forlengst mistet lysten til å se ut som henne. Men med alle de erfaringene Barbie har samlet, ser jeg mer og mer på henne som en tante midt i et levd liv. En tante – en venninne – med historier nok til å underholde enhver. Barbie er den samlede betegnelsen på alle dukkene Mattel har produsert siden 1959. Jeg kan ikke komme på noen med bredere livserfaring. Vi kan vel sette pris på det?

barbie-at50

Lil’ Hipsters

Posted in Bonus by Imelda on juni 16, 2008

Noen som kjenner seg igjen?

Hentet fra Satchel of Gravel.

Over dammen

Posted in Fashion, Film/TV, Fortiden, Musikk by Imelda on juni 14, 2008

…er saker og ting annerledes. Når amerikanske band lanseres i Europa, svelges det meste stort sett rått, men omvendt er det en helt annen lek. Smutthullet for europeiske artister er lite. Og den stakkarslige markedsføringen på denne siden av Atlanteren fungerer aldri i annerledeslandet. Dermed må det regruppering, revurdering og relansering til. Men hva vil amerikanerne ha?

Da svigermors drømmegutter Johnny Hates Jazz skulle gi ut andresingelen «Shattered Dreams» i USA i 1988, måtte de lage ny video. Hvilken av disse var beregnet på det amerikanske markedet?

(more…)

Black History Month

Posted in Film/TV, Fortiden by Imelda on februar 18, 2008

 

Det er februar. I den anledning har TV3 tydeligvis bestemt seg for å feire Black History Month. Det er realt gjort, syns jeg. (Egentlig burde de jo feiret i oktober, de sender fra Storbritannia, gjør de ikke?) To netter på rad har nattfilmen vært i sjangeren african-american comedy, du vet, den sjangeren som spytter ut B-film etter B-film som aldri kommer på kino i Norge.

(more…)