GRÅDIG -; forsluken; glupsk: spiste, forsyne seg grådig / være grådig (ɔ: begjærlig) etter noe; (fam., som forsterkende adv.): det var grådig kaldt

Nathan Barley

Posted in Film/TV, Filosofi by Imelda on oktober 8, 2008

Den desperate søken etter multimediaunderholdning (dvs. lyd + bilde) når stadig nye høydepunkt. Vi har tidligere satt fingeren på diverse amerikanske serier som burde sees av alle. Det vi glemte å tenke på, var jo at britisk TV alltid har vært best. Hei på deg! Det er du vel enig i? Mens amerikanerne drøvtygger på såkalt «aspirational TV» à la The OC, og mottar det skarpeste nyhetsbilde fra komikere på Comedy Central, (gjør britene sikkert det samme, men la oss se bort fra det et sekund for å få frem hovedtemaet, introduksjoner har aldri vært min sterkeste side) holder de sarkasmestinkende geniene fortsatt høy kurs i Storbritannia. Man kan namedroppe alskens artige serier fra 70-tallet til idag. Man kan forgude Ricky Gervais, Doug Naylor, Rik Mayall etc etc (sjekk namedroppinga!). Akkurat nå forguder jeg Chris Morris og Charlie Brooker. Jeg elsker dem. Høyt. Spesifikt for Nathan Barley. Akkurat det TV burde være. Spot on. 6 episoder om hvor jævlig verden er. La det være en lekse til deg, unge forståsegpåer med store mengder kulturell kapital og en intellektuell narsissisme som til stadighet biter deg i ræva, uansett hvor mye du forsøker å distansere deg fra idiotene, ender du alltid opp som idiot selv. Gud hjelpe oss.

Reklamer

Varmtvannstanken

Posted in BOA by Imelda on august 27, 2008

I en gammal uoppusset kollektivleilighet som den jeg bor i, er det endel issues. Tidligere har vi rettet på mange av dem, f.eks. da jeg malte lysbryteren hvit igjen, etter at en eller annen gjøk på et tidligere tidspunkt hadde malt dem bæsje-oransj. No lie. Men nå er det altså hvit. Og litt knudrete og ta på. Det er egentlig litt godt. I dusjen er flisene sprukket opp, noe huseieren gir fullstendig faen i. Det er kanskje ikke så farlig, når badet ligger over inngangspartiet i bygården? Vinduene kan bare åpnes innover, noe som gjør at jeg til stadighet går inn i vinduskarmen på vei ut av dusjen (det er litt trangt). Nuvel. Men disse tingene er trivielle problemer. De øker jo strengt tatt bare sjarmen til den råtne leiligheten jeg bor i relativt billig. Det har dukket opp et nytt problem. Et som skaper irritasjon, men mest av alt, en gnagende følelse av utrygghet.

Varmtvannstanken er rusten.

Dette bildet ble tatt for noen uker siden, da vi hadde tettet hullet med dopapir (jeg kjenner ikke så mye praktiske folk, slår det meg). Nå ser kanskje ikke dette så ille ut. Men hovedproblemet med at det lekker fra varmtvannstanken, er at den er plassert rett over dass. Nå har det begynt å lekke fra siden også (der de brune rustflekkene er), så hver gang man går inn i avlukket, og slår seg ned på ramma, da drypper det vann. Vannet treffer høyre skulder med stram presisjon. Jeg innbiller meg at det er det nærmeste noen av oss vil komme vanntortur. Men enda verre enn dette jevne dryppet, er trusselen om at én dag, om ikke så altfor lenge, kommer hele bunnen av varmtvannstanken til å ruste av, og den som uheldigvis sitter og driter da, vil drukne. Eller, i alle fall bli slått i huet av varmtvannstanken, og, ikke minst, veldig våt.  

Huseieren syns jo selvsagt at dette er fryktelig, han meddelte at han sporenstreks ville komme og bytte den ut. I juni. Nå, som det snart er september, og jeg skal sitte hjemme og skrive meste parten av tiden, frykter jeg at den personen som sitter på toalettet den dagen varmtvannstanken ryker, vil være meg. Syndefloden er på vei.