GRÅDIG -; forsluken; glupsk: spiste, forsyne seg grådig / være grådig (ɔ: begjærlig) etter noe; (fam., som forsterkende adv.): det var grådig kaldt

Messing

Posted in Musikk by Imelda on juli 14, 2009

Dengang jeg begynte i skolekorpset slo det meg aldri å prøve messingblåsere. Tuba, liksom? Nei takk. Jeg holdt meg til perkusjon, dvs en liten skarptromme jeg aldri øvde på, og en stortromme jeg var alene om å kunne bære i 17. mai-toget. Og selvom jeg den dag idag liker trommiser best, har jeg etterhvert fått øynene åpnet for de blåserekka også. Til tross for at jeg ikke kan fordra korpsmusikk. Det er noe med messingblåsere i popmusikk. De er rett og slett en hjørnesten i voksenpopen. Eller de var det.

Venninna har allerede sendt bekymringsmelding på undertegnede pga overstadig spilling av voksenpop. Det kan umulig love godt, det må være tegn på en ny type sammenbrudd, desillusjon pga. samfunnsordenen, eller evt. overstadig rusbruk. Noe er visst feil. Jeg er uenig. Når man nærmer seg de tredve er man vel voksen? Og da må det da være lov å høre på voksenpop? Case in point:

Ikke at det er sånn overdrevent mye messingblåsere hos Christopher Cross, det er desto mere synth, noe som kanskje er ennå bedre. Hva er de sier, I digress? Nettopp.

timNår det gjelder messing i popmusikk tenker jeg alltid på én mann, Tim Cappello. Han langhåra kompisen til Tina Turner. Jeg husker han fra da jeg var ung og uskyldig og så på Super Channel, da Tina Turner’s opptreden i Mad Max sådde saksofonpartier på MTV i beste sendetid. Personlig er jeg svak for solohit’en hans, «I Still Believe«. Jaja, den er klein og han drukner i babyolje, og hoftebevegelsene hans gir meg kalde frysninger nedover ryggraden.

timcappello

Men! Refrenget er mektig, og det er vel stadig det viktigste i voksenpop? Uansett. Han fortjener en bemerkning. Nummer to på saksofonlista er Candy Dulfer.

Ikke bare for «Lily Was Here», selvom jeg erindrer den som en av min barndoms favorittlåter, men også i Prince sin «Partyman» (og ikke minst Dulfers solohit «Sax A Go Go«). Det eneste som var bra med den Batmanfilmen var jo sountracket.

When I need trombone, my dog is Handy. But when I want sax, I call Candy.

Altså. Messingblåsere. Dagens mest storslåtte eksempel på hvor flott messingblåsere i voksenpop er, er fra artisten som skaper bekymringen fra Venninnas side, Phil Collins. Ikke skjønner jeg at det er noe galt i å høre på Phil Collins daglig, men hun mener nå det.

Gidameg, jeg elsker visst storband. Jeg låser meg inne enn så lenge, og gleder meg til middag med favorittsaksofonisten vår, Bendik Giske, som sammen med Nils Bech snart kommer med flere låter du burde sjekke ut. (Som ikke ligner på noe nevnt ovenfor)

Reklamer

Trubaduren

Posted in Musikk by Imelda on februar 14, 2009

Nils BechNils Bech er Oslos favorittentertainer. Siden han i oktober 2007 klatret opp på en boks i det store hvite huset nederst i Bogstadveien og sang for en gjeng overberusete, men tidvis moteriktige folk, har Nils vært oslotrubaduren over noen. Han har spilt på omtrent alle kunståpninger i byen siden, det har til tider vært helt umulig å unngå ham (ikke at vi noensinne har vurdert tanken). Nesten like fast inventar som fattigfransene som gjennomsøker byen på jakt etter gratis drikke hver torsdag.

Fortsatt uten platekontrakt har han nå laget sin første video, en video hvor bildet og stemmen faktisk komplementerer hverandre. Det er sjelsettende greier. Samme hvor mange artikler mannen generer i pressen, samme hvor mye du eventuelt misliker kunst «happenings» og pretensiøse gjenger med oslofolk, må du høre stemmen for å forstå hvorfor vi har lagt vår elsk på Nils.