GRÅDIG -; forsluken; glupsk: spiste, forsyne seg grådig / være grådig (ɔ: begjærlig) etter noe; (fam., som forsterkende adv.): det var grådig kaldt

Rullerusk

Posted in Film/TV, Musikk by Imelda on november 23, 2008

Da jeg fylte år for kort tid siden kommenterte min bror ved overrekkelsen av årets gave: «Hadde du ønsket deg Xbox, hadde du fått det uten å blunke.» Naturlig nok stusset jeg litt. Jeg har aldri vært noen TV-spill entusiast, de som kjenner meg vet at jeg faktisk foretrekker å se på, da en god runde Resident Evil, Max Payne eller Halo faktisk underholder meg like mye som en middels bra actionfilm. Dessuten har man jo et ekstra heie-element i at personen som styrer underholdningen sitter ved siden av deg i sofaen mens du drikker vin. Så jeg har aldri gått til anskaffelse av en TV-spillkonsoll. Jeg har fått en prakket på meg på et tidspunkt, da jeg arvet en gammel PS1, som tidligere hadde hatt flere eiere, og som var lekkert dekorert med en naken dame. Jeg har tilogmed masse spill til nevnte konsoll. Men jeg koblet det aldri til TVen. Om noen er interessert, ligger den i kjelleren til mine kjære foreldres hus.

Men det finnes unntak fra min totale uinteresse for TV-spill. Unntak som har fått meg til å sende følgende sms til min kjære storebror:

[17:38] Jeg legger meg herved flat og ønsker meg xbox til jul! Med beautiful katamari!

beautiful-katamari_qjpreviewthBeautiful Katamari, sier du? Er ikke Katamari et snart ganske gammelt Playstation-spill? Ja, det stemmer. We ❤ Katamari, oppfølgeren til Katamari Damacy, ble sluppet i Europa i 2006. Såvidt jeg har forstått fra mine spillinteresserte venner, er det ganske lenge siden. Flere kvinner i mitt liv har introdusert meg for spillet. Men jeg ble ikke opphengt i det før ifjor. Omtrent hver gang jeg var på besøk i Langesgate spilte vi Katamari, ninjaen og jeg. Og nå i forrige uke gjentok det seg igjen. Jeg klarer ikke å følge med på disse historiefortellende rollespillende skytespillene, men å rulle opp ting og tang, det blir jeg ikke lei av. Rulle opp blomster, kontorutstyr, små barn, kyr, matvarer, biler og trær. For å få en fin hatt. Fin musikk, er det også. Da jeg samme kveld plukket opp på at Katamari er sluppet på Xbox 360, ble jeg litt lykkeligere innvendig. Såpass at jeg gikk hjem den natten og satt oppe til tidlig på morgenen og så på gameplay-videoer på YouTube. (more…)

Reklamer

Nathan Barley

Posted in Film/TV, Filosofi by Imelda on oktober 8, 2008

Den desperate søken etter multimediaunderholdning (dvs. lyd + bilde) når stadig nye høydepunkt. Vi har tidligere satt fingeren på diverse amerikanske serier som burde sees av alle. Det vi glemte å tenke på, var jo at britisk TV alltid har vært best. Hei på deg! Det er du vel enig i? Mens amerikanerne drøvtygger på såkalt «aspirational TV» à la The OC, og mottar det skarpeste nyhetsbilde fra komikere på Comedy Central, (gjør britene sikkert det samme, men la oss se bort fra det et sekund for å få frem hovedtemaet, introduksjoner har aldri vært min sterkeste side) holder de sarkasmestinkende geniene fortsatt høy kurs i Storbritannia. Man kan namedroppe alskens artige serier fra 70-tallet til idag. Man kan forgude Ricky Gervais, Doug Naylor, Rik Mayall etc etc (sjekk namedroppinga!). Akkurat nå forguder jeg Chris Morris og Charlie Brooker. Jeg elsker dem. Høyt. Spesifikt for Nathan Barley. Akkurat det TV burde være. Spot on. 6 episoder om hvor jævlig verden er. La det være en lekse til deg, unge forståsegpåer med store mengder kulturell kapital og en intellektuell narsissisme som til stadighet biter deg i ræva, uansett hvor mye du forsøker å distansere deg fra idiotene, ender du alltid opp som idiot selv. Gud hjelpe oss.

Selvskading

Posted in Filosofi, Helse, Mat/Drikke by Imelda on oktober 2, 2008

Konsumprisindeksen økte 4,5% fra august 2007 til august 2008. Det er dyrere å leve. Jeg føler det på kroppen. Når forelegg og husleie er betalt, sitter man knapt nok igjen med nok kroner til å fylle opp barskapet før neste videokveld (er det Boyz n the Hood som er neste gang?). Det er kun et svar på misæren: Svenskegrensen. Et deprimerende prospekt i seg selv. På Systembolaget i Strömstad fyller joggebuksekledde østfoldinger opp kurven til helgens strabaser. Utvalget er preget av prisobservante nordmenn, det er tomt for alle de billigste vinsortene. På en helt vanlig onsdag. Norske ungdommer skriker ut «HÆ? Jeg ser bare rosévin, jeg nå. Skukke vi ha rød?» mens de kjapper seg så godt de kan, fryseposer varer ikke for evig, tross alt. Da det andre bolaget åpnet litt utenfor Strömstad sentrum, trakk trolig lokalbefolkningen et lettelsens sukk. Nå kunne i alle fall noen av de kjærkomne besøkende snu og kjøre hjem igjen før de var passert utkanten av byen. Og det gjorde vi. Snudde, og kjørte rett til Nordbysenteret.
Rett inn på Gottebiten. Hvor barn får angstanfall og dåner av for mange inntrykk. Hvor E-stoffene flyter fritt rett inn i blodårene dine. Hvor kvalmen tar overhånd, hvis ikke krampa tar deg først. Akk, Gottebiten. Der Svinesund sjarmerer med Norges største pornobutikk, og potatismos med grillkrydder, kveler Nordbysenteret deg med alle butikkene du ikke hadde trengt å handle i. Et kjøpesenter i ingenmannsland, hvis største salgsvare er kyllingfilet, tobakk og smågodt i løsvekt.

Mismotet som omfavner en idet man forlater byggeplassen, hvor enda et kjøpesenteret er under oppføring, resulterer i en livstretthet som er enten a) konsumentsamfunnets endelige løsning, den eneste måten å unngå konsum av unødvendige produkter er tross alt døden, eller b) en bivirkning av en sukkeroverdose på hell. Uansett sitter man igjen med en tom følelse på slutten av dagen. Tanken på menneskets overforbruk av søppel er såpass nærliggende at den letteste løsningen som vanlig er rus. Man må drikke opp kvoten for å glemme Systembolagets klamme berøring. Misantropien. Det er høst.