GRÅDIG -; forsluken; glupsk: spiste, forsyne seg grådig / være grådig (ɔ: begjærlig) etter noe; (fam., som forsterkende adv.): det var grådig kaldt

Trubaduren

Posted in Musikk by Imelda on februar 14, 2009

Nils BechNils Bech er Oslos favorittentertainer. Siden han i oktober 2007 klatret opp på en boks i det store hvite huset nederst i Bogstadveien og sang for en gjeng overberusete, men tidvis moteriktige folk, har Nils vært oslotrubaduren over noen. Han har spilt på omtrent alle kunståpninger i byen siden, det har til tider vært helt umulig å unngå ham (ikke at vi noensinne har vurdert tanken). Nesten like fast inventar som fattigfransene som gjennomsøker byen på jakt etter gratis drikke hver torsdag.

Fortsatt uten platekontrakt har han nå laget sin første video, en video hvor bildet og stemmen faktisk komplementerer hverandre. Det er sjelsettende greier. Samme hvor mange artikler mannen generer i pressen, samme hvor mye du eventuelt misliker kunst «happenings» og pretensiøse gjenger med oslofolk, må du høre stemmen for å forstå hvorfor vi har lagt vår elsk på Nils. 

Reklamer

Sanden som rant ut

Posted in BOA, Filosofi by Imelda on september 8, 2008

Naturen spiller kulturen et puss. Sanden i syden vaskes bort med samme økende omfang som tilreisende som lander på butte flyplasser presset inn i en skrent. Er det ikke sand i Syden, kanskje? tenker du. Joda. Det er jo det. Jeg la personlig merke til hvor forjævlig mye sand det er på Gran Canaria i vinter da jeg forsøkte å hvile under en parasoll. Det tok omtrent 20 sekunder før hele meg var dekket av sand. Sand på vei ut i havet. Hvor skal sanden, tenker du kanskje? Den vil trolig hjem, tenker jeg. Hjem til Marokko. Marokko, et land i vekst.
Når marokkanerne bygger infrastruktur for å betjene den voksende befolkningen, har de måttet se utover seg og sitt. Ut mot havet, kanskje. Bygg- og anleggsbransjen er i vekst, og handelen følger på. Hva har Marokko å tilby? tenker du vel. Sand. Masse sand. Store mengder fin sand har blitt solgt og eksportert til Kanariøyenes strender. Tenk den! Der tok de jammen rassen på Vest-Sahara nok en gang. Fy faen. Ikke bare selge sin egen sand, men andres også. Dårlig stil. Jeg har dog fått litt marokkansk sand inn i leiligheten min gratis. Da min mormor gikk bort, arvet jeg hennes marokkanske messinglampe. Kjøpt på en ferie for flere tiår siden, har lampen til mormor stått på et messingbord like ved Sognsvann sånn ca. akkurat like lenge. Da den flyttet hjem, løsnet den såvidt, og ut rant det sand. Fin sand. Som sikkert kunne gjort seg på Kanariøyene akkurat nå.
Lampen er blitt bulket og laus med årene, men er fortsatt tiltrekkende (ikke ulikt de menn og kvinner jeg kjenner som har bikka 30 uten partner). Og jeg tror det fortsatt er litt sand igjen i den. Om marokkanere kommer på døra mi, vet jeg hvertfall hvorfor. De vil ha sanden tilbake for å bygge ny motorvei.

Vest-Sahara tok dere kanskje, men lampen min får dere aldri!