GRÅDIG -; forsluken; glupsk: spiste, forsyne seg grådig / være grådig (ɔ: begjærlig) etter noe; (fam., som forsterkende adv.): det var grådig kaldt

Nytt år

Posted in Film/TV, Musikk by Imelda on januar 4, 2009

Endelig ny Star Trek-film. I ventetiden kan vi fundere over hvordan Zachary Quintos Spock blir, og hvorvidt han vil følge i Leonard Nimoys fotspor og gjøre festlige popsanger om fantasytematikk. Han er kjekk, ja. Men kan han synge?

Reklamer

Brødre

Posted in Fashion, Film/TV, Filosofi by Imelda on desember 26, 2008

Jeg har eldre brødre. De har til tider vært en byrde, som da jeg ble låst ute i singlet og skjørt midt på vinteren, eller da jeg ble truet med brødkniv, eller da jeg ble utsatt for kileangrep på stuegulvet eller lempet ut av kjellerstuen. Men alt i alt er brødre flott. De er flotte. Og jeg tror de bryr seg, som da de tok meg med på Sirkus Merano eller som når broren min hjelper meg med flytting, fikser dataen min eller passer på meg i Amerika. deluise

Da jeg fikk 21 Jump Street på dvd av en god venn til jul gledet jeg meg egentlig aller mest til én ting: McQuaid-brødrene. Når Johnny Depp og Peter DeLuise går undercover som badassbrødrene McQuaid. Til glede for mine foreldre var nok ikke mine brødre like ille som aliaset til min barndoms største forelskelse, Peter DeLuise som Doug Penhall, men de var jævlig tøffe, syns jeg å huske. I ettertid mye tøffere enn jeg visste dengang. Jeg elsker mine brødre, og jeg elsker dine brødre. Broren er jo kanskje det beste jeg har sett i Mannen. Da jeg endelig kom til episoden i første sesong hvor McQuaid-brødrene blir introdusert for første gang, hoppet hjertet mitt litt. Og naturlig nok, etter vel 20 år, var de like fantastiske som jeg husket dem. Tøffe, breiale, store og sterke, men alltid gode på bunnen. Som brødre er.

Forøvrig, da jeg i høst fant tilbake til en av mine favorittaccessoirer fra barndommen, å gå med en nøkkelring i øret, trodde jeg først at det kun var en honnør til Janet Jacksons fabelaktige ungdom, men jeg innser nå at Peter DeLuise hele tiden lå og ulmet helt bakerst i hodet.

Rytmenasjonen

Posted in Film/TV, Musikk by Imelda on oktober 14, 2008

Da grunnloven ble undertegnet på Eidsvoll i 1814 var det få som trodde noe annet det året kunne overskygge en nasjons fødsel. Det mange kanskje ikke var klar over, var at samme år ble den amerikanske nasjonalsangen, «The Star Spangled Banner», unnfanget. Noe som i sin tur, halvannet århundre senere, skulle snike seg inn i tittelen på Janet Jacksons fjerde album, Rhythm Nation 1814. Og rett inn i undertegnedes bevissthet. Dette var nemlig den aller første cd’en jeg fikk. 1989, sier du hånlig. – Jeg begynte å samle skiver på begynnelsen av 80-tallet/midten av 70-tallet etc. 1989, sier jeg, et fabelaktig år i musikkhistorien. (Dette innkjøpet var heller ikke mitt eget, det var min mor som, uvisst hvorfor, anskaffet dette albumet til sin sistefødte. Big up mamma! Den første skiva jeg kjøpte for mine egne penger kan vi snakke om ved en annen anledning. Det var faktisk noe senere.)

For de av oss som vokste opp med MTV, Sky og Super Channel på 80-tallet, var verden en fargerik, intenst lykkelig danseeksplosjon. Det er ikke uten grunn at hjertet mitt fortsatt banker for 80-tallets tidlige house og techno. Ikke bare brøt man ny teknologisk mark rundt hver sving, man danset seg gjennom pilarbyggingen. Det gjorde Janet også. Tredjeskiva Control, hvor enn beinseriøs og noe senpubertal den er, svinger, som det heter. Da neste skive skulle kreeres, ville plateselskapet («the man», om du vil), at hun skulle følge opp tematikken fra braksuksessen, «selvstendighet» og «seksuell avholdenhet». Dengang ei. Det får strengt tatt være grenser for hvor lenge man kan være pietistisk når man får sitt første ekteskap annullert i en alder av 18. Overgangen fra 80-tallet til 90-tallet kan vel sies å være preget av en viss desillusjonering. Alt gikk på en måte til helvete en gang iløpet av 80-tallets gledesrus. Verden våknet opp igjen til en bevissthet som rakk utenfor enkeltindividets smålige behov av typen kokain og nye fargeglade bukser. AIDS, global oppvarming etc etc. Janet Jackson ble en rytmesoldat.

I’m not naive – I know an album or a song can’t change the world. I just want my music and my dance to catch the audience’s attention, and to hold it long enough for them to listen to the lyrics and what we’re saying. Hopefully that will inspire them, make them want to join hands … and make some sort of difference.

Det er mange musikkvideoer man kunne brukt for å illustrere Janets fabelaktige seinåttitallsperiode, men det slår meg at mange trolig ikke har sett Rhythm Nation 1814 – the Film. Her delt opp i fire klipp: (om noen har dette på dvd, gi lyd!)

(more…)