I should have superpowers…
For en stund tilbake havnet jeg i samtale med to venner om tegneserier. Jeg var veldig oppspilt, da jeg endelig hadde fått kjøpt inn Essential X-Men #8, som jeg hadde vært på jakt etter et år (det bør vel nevnes at jeg ikke følger godt nok med på utgivelseskalenderen til Marvel, og trolig kunne kommet over praktboka noe tidligere hadde jeg holdt bedre oppsyn med serieverdenen. Det tar jeg på min egen kappe.) De fleste jeg kjenner har ikke et spesielt nært forhold til mutantene jeg anser som venner og forbilder (hallo, liksom, jeg er da hypp på å redde verden av og til, jeg også!), noe jeg selvsagt synes er trist, da jeg ofte savner oppegående mennesker å diskutere superhelter med. Uansett, i samtale med disse vennene fikk jeg et utilslørt gledesbrøl, som kjapt ble etterfulgt med ”ja, jeg leser jo ikke denslags nå, men da jeg var kid syns jeg det var fett.” Tredjeparten i samtalen var helt tydelig mest opptatt av Watchmen (også en veldig fin bok), noe jeg ikke følte tilføyde noe tiltrengt til samtalen. Å sammenligne X-Men og Watchmen er lite fruktbart, det eneste fellestrekket er superkrefter og (spesielt i X-Men) noe banal samfunnskritikk, og det sier, underlig nok, veldig lite.
Velkommen til Limbo
Kjære fremtiden, jeg skjønner ikke helt hvor du vil. Jeg mottar en masse blandede signaler fra omtrent alle hold, og trenger hjelp til å tyde dem. Skriv gjerne tilbake og klargjør hva du mener. Hvorfor bølger veggene seg når jeg tenker på deg?
