Nathan Barley

Den desperate søken etter multimediaunderholdning (dvs. lyd + bilde) når stadig nye høydepunkt. Vi har tidligere satt fingeren på diverse amerikanske serier som burde sees av alle. Det vi glemte å tenke på, var jo at britisk TV alltid har vært best. Hei på deg! Det er du vel enig i? Mens amerikanerne drøvtygger på såkalt “aspirational TV” à la The OC, og mottar det skarpeste nyhetsbilde fra komikere på Comedy Central, (gjør britene sikkert det samme, men la oss se bort fra det et sekund for å få frem hovedtemaet, introduksjoner har aldri vært min sterkeste side) holder de sarkasmestinkende geniene fortsatt høy kurs i Storbritannia. Man kan namedroppe alskens artige serier fra 70-tallet til idag. Man kan forgude Ricky Gervais, Doug Naylor, Rik Mayall etc etc (sjekk namedroppinga!). Akkurat nå forguder jeg Chris Morris og Charlie Brooker. Jeg elsker dem. Høyt. Spesifikt for Nathan Barley. Akkurat det TV burde være. Spot on. 6 episoder om hvor jævlig verden er. La det være en lekse til dem, unge forståsegpåer med store mengder kulturell kapital og en intellektuell narsissisme som til stadighet biter deg i ræva, uansett hvor mye du forsøker å distansere deg fra idiotene, ender du alltid opp som idiot selv. Gud hjelpe oss.

You know when you’ve been tango’d

Disse snuttene tok en diger jafs av den britiske folkesjela tidlig nittitall. Markedsføringen av leskedrikken Tango var slik en innertier at skoleunger møtte opp hos helsesøster med sprutrøde kinn og følgende forklaring: “I’ve been tangoed!” Britiske skolegårder må i denne perioden ha vært et nervepirrende sted å være stuck. For oss her hjemme var det en fryd hver gang Tangoreklamene rullet over skjermene. Så lenge ikke skolens skurker hadde Skychannel, vil jeg tro.

Lil’ Hipsters

Noen som kjenner seg igjen?

Hentet fra Satchel of Gravel.

Oslo City

 

- Vi kan gå på kino også kanskje?
- Ja, etter eller før filmen?
- Før, så kanskje om vi går på kino seint kan vi være ute lenger. Om filmen begynner ni eller ti, liksom.