Kvantitet kvalitet

Etter den første uken med Paradise Hotel, og en helg med Star Trek-film (TNG), kan jeg endelig formulere hvorfor disse seirer i sine respektive sjangre. Jeg mener begge innehar udiskutable kvaliteter. De er, i min verden, kvalitetsstemplet. Paradise Hotel pga sin uforskammethet og rene trash-TV form, Star Trek for sin fantastiske humanoptimisme (ord?). Forskjellen på disse to, vi kaller dem “universene” (som strengt tatt ikke har noe til felles med hverandre i utgangspunktet), og de universer de gjerne blir sammenlignet med (dvs. Temptation Island, og Star Wars), er ikke nødvendigvis kvaliteten, til tross for at kvaliteten på visse av disse universene burde trekkes under tvil. Det er kvantiteten. 

Der Temptation Island inviterte oss til sitt sydhavsparadis én gang i uken, inviterer Paradise Hotel oss inn fire ganger i uken. Der Star Wars hjalp oss å utforske universet sitt gjennom seks filmer og en animert serie, tar Star Trek oss med ut i rommet gjennom (snart) elleve kinofilmer, fem ulike serier med i alt tjueåtte(!) sesonger (hvordan Deep Space 9 klarte å overleve i syv sesonger når Enterprise ble kansellert etter fire, vil forbli et mysterium for meg), OG en animert serie. Rett og slett skyhøy kvantitet (riktig bruk av ordet?). 

Kvantitet vil aldri vinne over kvalitet. Dette gjelder både venner og fiktive (eller “virkelige”) universer. Men når kvalitet og kvantitet slås sammen, da, er det ingen over, og ingen ved siden. Jeg feirer herved resonnementet mitt med den siste Star Trek-traileren! Hurra!

Bondeangeren vender tilbake

Siden TV3 smeller til med tidenes vårprogramskjema, er det på tide å besøke Paradise Hotel igjen. Rett og slett en oppdatert på minnelse om hvorfor dette er must-see-TV!

Virkelighets-TV har aldri vært så virkelig. Der Farmen, Robinsonekspedisjonen og Prosjekt X kommer med diverse selvutviklende påskudd for at “vanlige folk” blir smelt sammen i en uvanlig setting, er Paradise Hotel et fyrtårn av ærlighet. Som en journalistvenninne av meg påpekte ifjor, det som gjør Paradise Hotel så fantastisk er at de har kuttet vekk alt det unødvendige. Ingen kjedelige og langdryge konkurranser, ingen moralske pekefingre. For når man sender (i skrivende stund) fem menn, hvorav mesteparten er ballevoksede bartendere, og seks kvinner, hvorav de fleste er en eller annen form for glamourmodell til Mexico på ubestemt tid (opptil flere måneder), er faktisk den eneste vettuge grunnen at de skal pule. Selv skandaløse Temptation Island hadde i sin tid en “legitim” betydning, selvom å utsette forholdet sitt for et par uker med halvnakne modeller av det annet kjønn kanskje ikke er den beste strategien for å sjekke hvor sterk kjærligheten er (er det noen andre enn meg som fortsatt husker finaleepisoden av den amerikanske versjonen, der en deltager sa til sin elskede: “every time I stepped into the water, I felt your soul around me”. Ja, jeg gråt, ok??). De elleve deltagerne på Paradise Hotel er der utelukkende for å drikke seg fulle (til gangs!) og ha seg med hverandre til alle ender opp med herpes.

Paradise Hotel er realityprogrammet som er umulig å forutsi (sett bortifra det at alle er fulle og kåte og vil angre på deltagelsen i fremtiden). Når Kevin i premiereepisoden uttaler at han tror den beste strategien er å “være seg selv”, forøvrig den mest velkjente og meningsløse realitystrategien, betyr det absolutt ingenting, annet enn at han er lite kreativ. Det er nemlig umulig å si hvordan man vinner. Det vil alltid dukke opp et brev til frokosten/lunsjen/middagen/hotellfesten/på sengen med nye spilleregler. Det er ikke tvil om at disse ungdommene er målrettede. Rent bortsett fra Mats og Lene, som etter to programmer ser ut til å trives best med fingerpuling, vil alle vinne. Spørsmålet er bare hva de vinner. Premien er kun beskrevet som “stor”. Javel. Så ingen vet hvordan man vinner den “store” premien av ukjent art (kan det være et års forbruk av intimsåpe?). Tilbake står vi med utgangspunktet. Halvnakne tjueåringer som drikker for mye = sex på TV. Typisk spekulativ reality, liksom. Men på et vis er ikke Paradise Hotel spekulativt, det er helt ærlig. Norske tjueåringer drikker for mye og de puler rundt. I de neste par ukene gjør de det på TV.

Årets norske produksjon lover godt. Triana Iglesias gjør seg flott som programleder, mye bedre enn sin danske kollega fra fjoråret, som stort sett stod og trutet med munnen mens hun mumlet noe uforståelig ekstremt sakte (det var jo tross alt dansk), og langt langt bedre enn de amerikanske vertinnene, som er mest minneverdige for sine fabelaktige, struttende kroppsholdninger. Det må være en interessant posisjon å være i for Iglesias, da det er helt tydelig at opptil flere av årets kvinnelige deltagere sikter mot samme karriere som henne, dvs. ikke som programleder på TV3. Bare sjekk ut Yvonnes fabelaktige horny-pose i gårsdagens episode (!).

Det er mye man kunne sagt om deltagerne allerede etter to programmer. Vi lar det holde med å påpeke at Petter minner skremmende mye om vår yndlings partyprins Sverre Goldenheim. Hvorvidt han fortjener den sammenligningen vil bare tiden vise. Elleve nordmenn har tilbragt altfor mye tid på et hotell i Mexico med åpen bar. Hjemme snør det slaps og oslofolk tilbringer altfor mye tid på kunståpninger med åpen (eller numere bongbasert) bar.

Strengt tatt håper jeg at Paradise Hotel vil få virkelige konsekvenser. Med alle de nye realitystjernene dette programmet genererer (minst 30-40 stk, trolig?), vil det ikke være noe som helst problem å åpne et par av de stengte barene i Rosenkrantzgate igjen. Og vips! Syden i Oslo. Det har vi savnet.

Lauren, Whitney og Barack

Jeg elsker The Hills, og derav elsker jeg The City enda mer, kanskje fordi jeg har et sterkere forhold til New York enn jeg har til LA, hvor jeg strengt tatt aldri har vært. Likhetene er uunngåelige, forskjellene er ikke annet enn rent kosmetiske. Det er en annen gjeng pene, rike, vellykkede ungdommer som syns alt er veldig vanskelig. Men nå har Newsweek slått et slag for noen som faktisk har det vanskelig, noen som faktisk gjør en reell jobb. Noen som, faktisk, eksisterer. Visstnok kommer det en ny episode hver mandag, de første 100 dagene i det hvite huset i Washington skal beskrives med ulidelig lange følelsesladde/tomme blikk. Ikke The Hills, ikke The City, men The District:

Whitney Port kommenterte selv på bloggen sin at om Obama lager en kleslinje, er det nok kjørt for henne. Hun er herlig.

Paradiset

 

Sommeren betyr stort sett repriser i fjernsynet. Bortsett fra et og annet allsangprogram, og kanskje litt hyggelig pludring med Anne Grosvold på Aker Brygge. Dette er fordi ingen ser på TV om sommeren. Visstnok. Vi vet jo alle at dette er løgn. At alle sitter ute og nyter sommernettene med gode venner, griller og drikker pils, lyser etter krabber og tar nattbad. Det er bare piss. Mulig de gjør det i 2 uker. Så er det tilbake til ettromsen og fjernsynet. Sommeren byr tross alt på underholdning du blir nektet ellers i året.

Så du tror du kan lage nyskapende TV?

Det var ikke finalen i “So You Think You Can Dance Skandinavia” som minnet meg på dette, mer at Cyndi Lauper akkurat har sluppet en ny skive. I bokhyllen min står nemlig Girls Just Wanna Have Fun, 80-tallsfilmen med SJP og Helen Hunt, du vet den…