Sametapas
Det er på tide at vi besøker våre venner samene igjen. Dog ikke for å fortelle om hvor heite visse i Gaup-slekta er. Men fordi vi lever i en verden som renner over av kulinariske eksperimenter. Ved visse anledninger kan det utarte seg som ekstremsport å besøke en “catered event”. Men namnam-mat fra diverse havner i Asia og Midt-Østen har blitt nærmest hverdagskost å regne. Mødre forer barna sine med couscous. Jeg har begynt å woke! Det sier sitt.
Men når man står der, opp til knærne i eggnudler, østerssaus og hommous, kan man jo begynne å lure litt. Hvor er kulturarven? På Kaffistova har de kanskje kjøttkaker med ertestuing, og tilogmed stuet kål når det er i sesong. Og på Schrøder kan du spise ubegrenset med lutefisk i førjulstiden. Men hvor er SAMENE? Hvor er urbefolkningen? Og hvor er samisk cuisine?
Demokratisering av kunnskap.
Blindern har lenge vært en lekegrind for intellektuelle på villspor. Barn av middelklassen som av mangel på andre ideer, tilbringer årevis på lesesalen, hvor endeløse kaffeavtaler etterfølges av målløse kollokvier.
