Baklengs inn i våren
Når våren banker på, blir kanskje behovet for å drikke pils utendørs ekstremt påtrengende for noen. For min del resulterer de første vårtegnene ofte i nedtrukne persienner og nattlige selverkjennelser. Som igjen resulterer i ødelagt utstyr og seig britisk musikk som var mest populært på 90-tallet.
Å håne sin eier
# 1 Du skal ikke ha andre guder enn meg.
# 2 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.
# 3 Du skal holde hviledagen hellig.
# 4 Du skal ære din far og din mor.
# 5 Du skal ikke slå i hjel.
# 6 Du skal ikke bryte ekteskapet.
# 7 Du skal ikke stjele.
# 8 Du skal ikke tale usant om din neste.
# 9 Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
# 10 Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.
Foreldre. Du elsket dem, du hatet dem, du elsker dem igjen. Du kjører dem rundt på totalt unødvendige ærender når de har brukket benet. Du bærer ved. Du bruker opp pengene deres på alkohol. Du rømmer til dem når verden har blitt hakket for hard. Også rømmer du fra dem kort tid etterpå. Du håner dem med dine søsken, kanskje også til dine venner. De sier og gjør rare ting. Fortsatt. Men det er bare du som får lov til å gjøre narr, å påpeke deres svakheter og pinlige seanser. Noe annet hadde vært for ille. Men kanskje du møter noen som forstår, noen som kan gjøre narr med deg?
Nå som Martha Stewart endelig har dukket opp på norske TV-skjermer (spesifikt på kvinnekanalen FEM), kan kanskje vi her hjemme endelig forstå hvorfor millioner av utlendinger (les: amerikanere) elsker å hate Martha. Eller bare elsker å elske henne. Å se henne lære bort kjekke hjeminnredningstips er stort sett en øvelse i kleinhet. Stiv som en stokk etter flere tiår i gamet. Gudbedre. Hennes elskelige datter Alexis har brutt ut av radiosfæren og inn i sin mors domene, TV. Resultatet er programmet “Whatever, Martha!”, hvor hun og venninne Jennifer ser gjennom gamle Martha-klipp og håner dem. På godt gammelt Mystery Science Theater 3000-vis. Årets nykommer på TV-fronten, dette. Hadde vi bare hatt Fine Living Network hertillands. Det bør være neste innkjøp for FEM. Endelig et program som rekker ut hånden til trassige tenåringer som hater på muttern.
Amulet – “Mystified”
På bakgrunn av Kims fabelaktige innspill på det forrige innlegget, kan jeg ikke annet enn å legge ut dette klippet. Merk bassen (aka. “planka”, eller “planken”, om du vil). Det er Plankens nydelige tekst som gjør denne låta til en vinner. R.I.P. 1994. ‘94 style 4 evah!
Kollage
Da jeg kjøpte Bahamadias Kollage på Benni’s på Aker Brygge i ‘96, var jeg helt på høyden. Hip hop-interessen min var ved et klimaks, kan du si. Et par år senere gadd jeg ikke mer, da r’n'b ble pop (igjen), og rap tørket ut i kompliserte orddelingsfeil. Jeg sluttet hvertfall å kjøpe skiver. Og ettersom jeg aldri har vært noen fan av hip hop live, var den eneste supporten jeg ga hip hop tipsen jeg la igjen i baren på byen. Som kjent tipser ikke studenter spesielt godt. Det handlet ikke om “realness” eller denslags, bare om at jeg ikke kunne skille noen artister fra hverandre lenger. Da sørstatsrapen eksploderte, kunne jeg dog til en viss grad fortsatt respektere på samme måte som jeg en gang gjorde hip hop, men mest pga. mangelen på rime-skills. Nuvel.
Som 16-åring skjønte jeg ikke annet enn at Kollage var den nye favorittskiva mi. 12 år senere spiller den på helt andre strenger. Jeg vet ikke hvordan de andre skivene til Bahamadia er. Men når jeg ser videoen til “Total Wreck” (som jeg aldri så dengang), skjønner jeg at her snakker vi eksepsjonell shit.
I bunn og grunn tror jeg det jeg savner med hip hop på midten av 90-tallet er armbevegelsene. De er ikke like lause nå.
You know when you’ve been tango’d
Disse snuttene tok en diger jafs av den britiske folkesjela tidlig nittitall. Markedsføringen av leskedrikken Tango var slik en innertier at skoleunger møtte opp hos helsesøster med sprutrøde kinn og følgende forklaring: “I’ve been tangoed!” Britiske skolegårder må i denne perioden ha vært et nervepirrende sted å være stuck. For oss her hjemme var det en fryd hver gang Tangoreklamene rullet over skjermene. Så lenge ikke skolens skurker hadde Skychannel, vil jeg tro.
Kulturkræsj
Jeg savner den kommersielle TV’ens barndom. Jeg savner Ragnar Otnes og Grynet Molvig og trespråklig teksting. Og jeg har spist for mye burgere i det siste. Jeg er skikkelig lei.
Dette ble fullstendig klart for meg da noen sendte meg dette:
Som jeg har blitt fortalt av kvinner klarere i sin tale enn meg selv; “Det er viktig og riktig å by på seg selv.”
Youth of Today?
Om ikke vi tar helt feil, er vi midt inne i en revival. Mainstream-messig i allefall. Technorave er tilbake. Og det i storbyen. Siden slutten av 90-tallet har trancedance-ravinga stort sett tilhørt distriktet, med unntak av den ene dagen i året hovedstaden blir invadert av neonfarger, lær og leggvarmere i pels. En og annen lojal raver har nok holdt fortet, men i det store og det hele har glowsticks vært et skjellsord. Men frykt ikke, den tid er over.
Tony Mortimer
Ser du bakerst i høyre hjørnet der? Han karatefyren? Det der, det er en av de store drømmeprinsene fra 90tallet. Gary Barlows råere motsats. Som den talentfulle delen av East 17, rappet, sang, og danset Tony Mortimer seg inn i allskens ungpikehjerter. East 17 var større enn Take That, believe it or not. Tony Mortimer var hun moren din syns var en kjekk ung mann helt til TOPP-reportasjene hvor Brian Harvey (han breiale forrerst) stod fram som en real drugfiend. Makan.. Uansett, Tony forlot East 17, han hadde drukket nok gratis, og trengte en hvit måned eller to. Brian (som tross alt bare de teite jentene var forelska i), rasket med seg danserne og mekka E17 – r’n'b band, nå liksom. Det gikk jo som det måtte gå, rett i dass. Og Brians forsøk på å lefle med 2step og uk garage gikk vel heller ikke så bra. Han bor visst i huset til mormoren sin nå.
