GRÅDIG -; forsluken; glupsk: spiste, forsyne seg grådig / være grådig (ɔ: begjærlig) etter noe; (fam., som forsterkende adv.): det var grådig kaldt

Det har vært stille rundt hodet til Martin Lee Gore i det siste. Etter et par-tre soloskiver med coverlåter som ingen kjøpte, og en Depeche turné ikledt lue syns vi det er på tide å frigjøre håret. Så idag som han har fødselsdag er det på sin plass med en liten hyllest til synthsjangerens flotteste sveis, floofen.

Floofen har hatt gode og dårlige dager siden Martin, Vince og Andrew dannet Composition of Sound i 1980 i Basildon. For en detaljert oversikt er det vel verdt å sjekke ut History of the floof. For den ekte fan finnes det selvsagt ressurser på internets! Personlig savner jeg Shake the Disease-floofen, inkludert flette, som rører ved selv den hardeste sjel. Hvem smelter ikke når Martin ømmer seg opp og synger sårt “Understand meeeeeee, understand meeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeee…” ???

Se så fin! Jeg forstår deg, Martin. JEG FORSTÅR DEG!!

Det slår meg også at Martin er en god kandidat for videre diskusjon omkring transcendering av kjønnet. Her snakker vi om en fyr som omfavnet synth/goth/SM-looken på 80-tallet og holdt ved den så lenge at svært få kan forestille seg Martin i noe annet enn lakk, lær og sminke. Også giftet han seg jammen med en hot undertøysdesigner også. Frekt. Jeg gjentar mer enn gjerne fjorårets DM-ferie, da jeg ble så oppslukt at jeg løp rundt i en hage i Grenland og ropte “Understand MEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEE” i full Martin-getup. Snakk om transcendering!

Gratulerer med dagen, kjære, kjære Martin!

(les mer …)

Nå som Cyndi Lauper-haussen er på topp, føles det riktig å mimre litt. For de av oss som var/er wrestlingfans, og vokste opp på 80-tallet er Cyndi nemlig en sentral figur på mange måter. Ikke bare som progressiv popprinsesse, men også som forkjemper for kvinnesport. Eller “sport”, om du vil. Cyndi og manager/kjæreste David Wolff skjønte tidlig at WWF var et prima promoområde. Wrestling var jo tross alt stort på 80-tallet. Dermed ble Cyndi lansert inn i WWF-sfæren med brask og bram. Det foregikk omtrent slik: Etter en opphetet krangel på WWF-badboy Roddy Pipers innslag Piper’s Pit med WWF-personlighet Captain Lou Albano om hvorvidt han var Cyndis manager eller ei(ei), utfordret Cyndi ham, og “The Brawl To Settle It All” avgjorde for all ettertid at Cyndi var en bedre manager enn Lou. Men, som alt annet innen WWF kunne det jo ikke stoppe der, sagaen gikk omtrent slik:
 

Lurer du på mer om Cyndi og WWF kan du lese her. (les mer …)

…er saker og ting annerledes. Når amerikanske band lanseres i Europa, svelges det meste stort sett rått, men omvendt er det en helt annen lek. Smutthullet for europeiske artister er lite. Og den stakkarslige markedsføringen på denne siden av Atlanteren fungerer aldri i annerledeslandet. Dermed må det regruppering, revurdering og relansering til. Men hva vil amerikanerne ha?

Da svigermors drømmegutter Johnny Hates Jazz skulle gi ut andresingelen “Shattered Dreams” i USA i 1988, måtte de lage ny video. Hvilken av disse var beregnet på det amerikanske markedet?

(les mer …)

Vi har gjenoppdaget Cyndi Lauper. Hvordan kunne vi noensinne glemme henne? Hun har kanskje duppet i overflaten hele tiden mens vi har vært altfor opptatte med andre ting. Reggaeton f.eks. Snakk om å kaste bort tiden sin! (les mer …)

Det var ikke finalen i “So You Think You Can Dance Skandinavia” som minnet meg på dette, mer at Cyndi Lauper akkurat har sluppet en ny skive. I bokhyllen min står nemlig Girls Just Wanna Have Fun, 80-tallsfilmen med SJP og Helen Hunt, du vet den… (les mer …)

Jeg skrev om JMV for ikke så lenge siden på en annen blogg. Men jeg kan ikke dy meg, jeg må nevne han igjen. Han er (var?) drømmemannen min, mest for rollen som Stringfellow Hawk i Airwolf, men også numere for innsatsen i Big Wednesday (1978). Det aller beste med den filmen (sånn ved siden av at det er en coming-of-age/surfe-film), er at min far, etter å ha sett coveret på dvd’en, utbrøt “Da jeg var på din alder, så jeg sånn ut.”
Verden er fin, avogtil.