Messing 2.0
Her om dagen skulle jeg bytte en dvd på Platekompaniet. Helst i den nyeste BBC-tolkningen av Fornuft & Følelser. Den var utsolgt. Og jeg hadde uansett glemt dvd’en jeg skulle bytte. På vei hjemover gikk jeg forbi en annen filmforretning, og siden klokken var fem på stengetid gikk jeg innom for å se om ikke jeg kunne plukke opp litt britisk perioderomanse der istedet. Akk o ve. Jeg gikk ut derfra med St. Elmo’s Fire. 80-tallet produserte også store periodedramaer. Jane Austen introduserte aldri en antihelt som spiller saksofon.
Barbienytt 4.0
Mattel lanserer veldig mange dukker hvert år. Jeg lover å ikke skrive om alle. Jeg lover å ikke lage en Barbie-blogg. Men når de slår på tromma med dukkelinjen “Ladies of the 80s,” kan jeg ikke dy meg. I desember kommer Cyndi Lauper, Joan Jett og Debbie Harry i dukkeform. Spesielt Cyndi ser knall ut i antrekket sitt, om jeg tør si det selv. Uansett. Dette er kvinner som alle fortsatt er aktive artister. De av oss som overvar Cyndis siste opptreden i Oslo, kan skrive under på det. Det jeg lurer på, er når Mattel slipper dukkelinjen med Cyndi, Joan og Debbie som voksne kvinner? Det syns jeg hadde vært jævlig stas, rett og slett. Så kan de inkludere Patti Smith også. Det er litt synd at de må gå i barndommen for å bli en dukke, syns du ikke?
Sjekk ut Doll Attic for forhåndsbestilling av disse eller reproduksjoner av tidligere nevnte Black Barbie og/eller en av mine gamle favoritter; Peaches’n'Cream Barbie (!!!). Eller bare for å mimre.
Via Jezebel.
Er det MEG?
Nei. Det er DEG!
Klassisk eksistensialisme for tenåringer. Og voksne. For oss.
Følelser tar nemlig rotta på oss til hverdags, og kanskje spesielt til fest. Mark Hollis kan hjelpe deg gjennom gjørma. Mark Hollis kan lære deg å stille kritiske spørsmål til emosjonene som fosser frem i tide og utide. Og til de som iverksetter dem. Det er trolig dem det er noe galt med. Så i stedet for å spørre deg selv (og alle andre som kanskje sutter på cavan din) om det er DEG DET ER NOE GALT MED, kan du like gjerne spørre folk hva som er galt med dem. Kjekt og greit. Men husk en hyggelig tone, da. Ikke nødvendig å være uhøflig, liksom.
Lydburger
No biz som Showbiz
- Eller Hvordan Bli Kjendis på 1-2-3, holder seg godt, for å være 20 år gammel.
Det er kanskje den smakløse, folkelige delen av meg som elsker Herodes Falsk og Tom Mathisen. Da filmen “Showbiz – eller hvordan bli kjendis på 1-2-3″ kom opp over et par øl forleden fikk jeg et akutt behov for å se den igjen, Øivind Blunck gjør tross alt sitt livs rolle som TV-trollet, og det er dobbel bunn i alle de platte vitsene. Og nå, i voksen alder, har jeg endelig fått vite hva mange av dem går ut på. Jeg sendte linken (som man gjør) til min kjære bror i Amerika, som svarte: “han har tatt overdose av omo!” Helt tydelig fornøyd, der borte også, altså.
Antallet opptredener av norske kjendiser er, ikke uventet, enormt. Det melder seg, som vanlig endel spørsmål. Hvorfor heter synthprogrammet på TV “Hip Hop”? Har Søplekladden fortsatt blindtarmen sin? Hvorfor er det så vanskelig for Gørild å bruke minibanken? Hvem er Terry Heart (aka. Per)?
De er ikke så aktive lenger, Falsk & Mathisen. Jeg har ikke researchet hva de driver med for tiden, da jeg tok det opp med en kollega fikk jeg til svar at han ene hadde sluttet å drikke, og ikke var noe morsom lenger. Var alt dette basert i øl? Er ikke dette morsomt? Er det bare jeg som lever som om jeg er på et evig nachspiel? Uansett klarer jeg ikke å slutte å le.
Klikk deg videre for resten av filmen, hele greia ligger ute på YouTube. Det er faktisk så lett. Og til slutt:
Liker du soul og er entusiast / Stikk og kjøp plata til Rabbagast / Musikk med mening på CD og plast / Skaff deg plata til Rabbagast!
Brødre
Jeg har eldre brødre. De har til tider vært en byrde, som da jeg ble låst ute i singlet og skjørt midt på vinteren, eller da jeg ble truet med brødkniv, eller da jeg ble utsatt for kileangrep på stuegulvet eller lempet ut av kjellerstuen. Men alt i alt er brødre flott. De er flotte. Og jeg tror de bryr seg, som da de tok meg med på Sirkus Merano eller som når broren min hjelper meg med flytting, fikser dataen min eller passer på meg i Amerika. 
Da jeg fikk 21 Jump Street på dvd av en god venn til jul gledet jeg meg egentlig aller mest til én ting: McQuaid-brødrene. Når Johnny Depp og Peter DeLuise går undercover som badassbrødrene McQuaid. Til glede for mine foreldre var nok ikke mine brødre like ille som aliaset til min barndoms største forelskelse, Peter DeLuise som Doug Penhall, men de var jævlig tøffe, syns jeg å huske. I ettertid mye tøffere enn jeg visste dengang. Jeg elsker mine brødre, og jeg elsker dine brødre. Broren er jo kanskje det beste jeg har sett i Mannen. Da jeg endelig kom til episoden i første sesong hvor McQuaid-brødrene blir introdusert for første gang, hoppet hjertet mitt litt. Og naturlig nok, etter vel 20 år, var de like fantastiske som jeg husket dem. Tøffe, breiale, store og sterke, men alltid gode på bunnen. Som brødre er.
Forøvrig, da jeg i høst fant tilbake til en av mine favorittaccessoirer fra barndommen, å gå med en nøkkelring i øret, trodde jeg først at det kun var en honnør til Janet Jacksons fabelaktige ungdom, men jeg innser nå at Peter DeLuise hele tiden lå og ulmet helt bakerst i hodet.
Rytmenasjonen
Da grunnloven ble undertegnet på Eidsvoll i 1814 var det få som trodde noe annet det året kunne overskygge en nasjons fødsel. Det mange kanskje ikke var klar over, var at samme år ble den amerikanske nasjonalsangen, “The Star Spangled Banner”, unnfanget. Noe som i sin tur, halvannet århundre senere, skulle snike seg inn i tittelen på Janet Jacksons fjerde album, Rhythm Nation 1814. Og rett inn i undertegnedes bevissthet. Dette var nemlig den aller første cd’en jeg fikk. 1989, sier du hånlig. – Jeg begynte å samle skiver på begynnelsen av 80-tallet/midten av 70-tallet etc. 1989, sier jeg, et fabelaktig år i musikkhistorien. (Dette innkjøpet var heller ikke mitt eget, det var min mor som, uvisst hvorfor, anskaffet dette albumet til sin sistefødte. Big up mamma! Den første skiva jeg kjøpte for mine egne penger kan vi snakke om ved en annen anledning. Det var faktisk noe senere.)
For de av oss som vokste opp med MTV, Sky og Super Channel på 80-tallet, var verden en fargerik, intenst lykkelig danseeksplosjon. Det er ikke uten grunn at hjertet mitt fortsatt banker for 80-tallets tidlige house og techno. Ikke bare brøt man ny teknologisk mark rundt hver sving, man danset seg gjennom pilarbyggingen. Det gjorde Janet også. Tredjeskiva Control, hvor enn beinseriøs og noe senpubertal den er, svinger, som det heter. Da neste skive skulle kreeres, ville plateselskapet (“the man”, om du vil), at hun skulle følge opp tematikken fra braksuksessen, “selvstendighet” og “seksuell avholdenhet”. Dengang ei. Det får strengt tatt være grenser for hvor lenge man kan være pietistisk når man får sitt første ekteskap annullert i en alder av 18. Overgangen fra 80-tallet til 90-tallet kan vel sies å være preget av en viss desillusjonering. Alt gikk på en måte til helvete en gang iløpet av 80-tallets gledesrus. Verden våknet opp igjen til en bevissthet som rakk utenfor enkeltindividets smålige behov av typen kokain og nye fargeglade bukser. AIDS, global oppvarming etc etc. Janet Jackson ble en rytmesoldat.
I’m not naive – I know an album or a song can’t change the world. I just want my music and my dance to catch the audience’s attention, and to hold it long enough for them to listen to the lyrics and what we’re saying. Hopefully that will inspire them, make them want to join hands … and make some sort of difference.
Det er mange musikkvideoer man kunne brukt for å illustrere Janets fabelaktige seinåttitallsperiode, men det slår meg at mange trolig ikke har sett Rhythm Nation 1814 – the Film. Her delt opp i fire klipp: (om noen har dette på dvd, gi lyd!)
Coverlåtkrangelen
Fra folk som samler på skiver og denslags hører man ofte “De falt av etter den første EP’en/skiva” eller “Jeg likte demoen”. Jeg er av typen som ofte liker originalen best. Kanskje litt fordi jeg dermed føler at jeg har et bedre grep om musikkforståelsen enn stakkaren som fabler om hvordan Britney gjorde en fresk versjon av “I Love Rock’n'Roll” (ok, så er det ingen som har sagt det, trolig noensinne, men det belyser hvertfall poenget mitt). Uansett. Noen ganger gjør noen en versjon av en låt som utklasser originallåta. Det finnes mange eksempler på dette, noen er mer aksepterte enn andre. At Aretha drepte Otis på “Respect”, f.eks, det er vel alle enige i.
Men her om dagen slang en bekjent ut en brannfakkel. Amulets versjon av “You Keep Me Hanging On” var best. Du har ikke hørt den, sier du? Du går glipp av stor kunst. (Strengt tatt bør det også nevnes her at vi alle bør være enige om at “Mystified” er den beste Amulet-låta. Med “Diamond” på en god andreplass. Nuvel.)
Siden jeg ikke finner noe tidligere enn dette av Amulet på YouTube, velger jeg å slenge inn den versjonen av Supremes-låta jeg mener er best.
Ok, så hadde Kim Wilde bare 2 (3, med litt godvilje) bra låter. Men denne, denne er en stayer. Og trer støttende frem for enhver pike i sin beste alder som er lei av å gresse. “Why don’t you be a man about it?!” liksom.
Hurra for Floooofen!
Floofen har hatt gode og dårlige dager siden Martin, Vince og Andrew dannet Composition of Sound i 1980 i Basildon. For en detaljert oversikt er det vel verdt å sjekke ut History of the floof. For den ekte fan finnes det selvsagt ressurser på internets! Personlig savner jeg Shake the Disease-floofen, inkludert flette, som rører ved selv den hardeste sjel. Hvem smelter ikke når Martin ømmer seg opp og synger sårt “Understand meeeeeee, understand meeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeee…” ???
Se så fin! Jeg forstår deg, Martin. JEG FORSTÅR DEG!!
Det slår meg også at Martin er en god kandidat for videre diskusjon omkring transcendering av kjønnet. Her snakker vi om en fyr som omfavnet synth/goth/SM-looken på 80-tallet og holdt ved den så lenge at svært få kan forestille seg Martin i noe annet enn lakk, lær og sminke. Også giftet han seg jammen med en hot undertøysdesigner også. Frekt. Jeg gjentar mer enn gjerne fjorårets DM-ferie, da jeg ble så oppslukt at jeg løp rundt i en hage i Grenland og ropte “Understand MEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEE” i full Martin-getup. Snakk om transcendering!
Gratulerer med dagen, kjære, kjære Martin!
Kvinnekamp
Nå som Cyndi Lauper-haussen er på topp, føles det riktig å mimre litt. For de av oss som var/er wrestlingfans, og vokste opp på 80-tallet er Cyndi nemlig en sentral figur på mange måter. Ikke bare som progressiv popprinsesse, men også som forkjemper for kvinnesport. Eller “sport”, om du vil. Cyndi og manager/kjæreste David Wolff skjønte tidlig at WWF var et prima promoområde. Wrestling var jo tross alt stort på 80-tallet. Dermed ble Cyndi lansert inn i WWF-sfæren med brask og bram. Det foregikk omtrent slik: Etter en opphetet krangel på WWF-badboy Roddy Pipers innslag Piper’s Pit med WWF-personlighet Captain Lou Albano om hvorvidt han var Cyndis manager eller ei(ei), utfordret Cyndi ham, og “The Brawl To Settle It All” avgjorde for all ettertid at Cyndi var en bedre manager enn Lou. Men, som alt annet innen WWF kunne det jo ikke stoppe der, sagaen gikk omtrent slik:
Over dammen
…er saker og ting annerledes. Når amerikanske band lanseres i Europa, svelges det meste stort sett rått, men omvendt er det en helt annen lek. Smutthullet for europeiske artister er lite. Og den stakkarslige markedsføringen på denne siden av Atlanteren fungerer aldri i annerledeslandet. Dermed må det regruppering, revurdering og relansering til. Men hva vil amerikanerne ha?
Da svigermors drømmegutter Johnny Hates Jazz skulle gi ut andresingelen “Shattered Dreams” i USA i 1988, måtte de lage ny video. Hvilken av disse var beregnet på det amerikanske markedet?
C.Y.N.D.I.
Vi har gjenoppdaget Cyndi Lauper. Hvordan kunne vi noensinne glemme henne? Hun har kanskje duppet i overflaten hele tiden mens vi har vært altfor opptatte med andre ting. Reggaeton f.eks. Snakk om å kaste bort tiden sin! (mer…)
Så du tror du kan lage nyskapende TV?
Det var ikke finalen i “So You Think You Can Dance Skandinavia” som minnet meg på dette, mer at Cyndi Lauper akkurat har sluppet en ny skive. I bokhyllen min står nemlig Girls Just Wanna Have Fun, 80-tallsfilmen med SJP og Helen Hunt, du vet den… (mer…)
Krigerprinsesse III: Autobots
Det er ikke så mange som husker Elita One, eller Ariel som hun også heter. Den eneste rosa roboten i Transformersuniverset noen erindrer. Det du kanskje aldri fikk med deg er at dama til Optimus Prime faktisk endte med å lede sin egen herlige gruppe med kvinnelige autobots. Om dette var noe annet enn et håpløst frieri til småjenter er dog dessverre lite trolig. Det er kanskje unødvendig å påpeke at alle venninnene til Elita var i forhold med mannlige autobots, som kom for å redde dem da de var i trøbbel. Transformers wiki har lite å melde om damene.
Nattfilmen
Noen av oss er veldig glade i å være oppe seint. Også når de er edru. Takket være kabeltv slipper man å bruke den tiden på nyttige ting, som å rydde, lese bøker, farge håret etc. Det er alltid noe på tv.En av de fineste tingene med å være oppe på natta er nattfilmen. Den som begynner etter 2 en gang, den du ikke vedkjenner deg å ha sett.
(mer…)
Jan-Michael Vincent
Jeg skrev om JMV for ikke så lenge siden på en annen blogg. Men jeg kan ikke dy meg, jeg må nevne han igjen. Han er (var?) drømmemannen min, mest for rollen som Stringfellow Hawk i Airwolf, men også numere for innsatsen i Big Wednesday (1978). Det aller beste med den filmen (sånn ved siden av at det er en coming-of-age/surfe-film), er at min far, etter å ha sett coveret på dvd’en, utbrøt “Da jeg var på din alder, så jeg sånn ut.”
Verden er fin, avogtil.
leave a comment