Kvinna: Halla! Lenge siden sist!
Mannen: Å hei, hvordan går det? Er du hjemme fra London, altså?
K: Hmm? Jeg har bodd i Vietnam i et år, jeg. Visste du ikke det?
M: Jøss, så kult. Nei, det er jo ikke så greit å vite lenger, etter at du sletta meg som venn på Facebook.
K: … ehm … ja, jeg tok visst en opprydding for en stund siden.
M: Ja, nettopp. Slitsomt med for mye venner, da!
K: Faen, jeg skal adde deg igjen nå! Se – jeg gjør det på Iphonen nå!
M: Neinei, det går bra det ass.
K: Ok, den er grei. Vi snakkes!

Hva er egentlig vitsen med å søke på noe i det hele tatt? I tilfelle alle de andre søkerne dør eller noe? Da kanskje får man jobb.

Kvinna har et poeng. Om alle de andre søkerne dør, da må man jo få jobb! Neste gang spør jeg om en søkerliste.

“Dette er større enn da jeg møtte Ludacris! Jeg har samme jakke som Peter Mueller!”

Sport er rare greier. For oss ikke-så-spesielt-interesserte blir idrett som oftest ignorert, inntil sportsnyhetene plutselig slår til med en nyhet som belyse andre problemstillinger i samfunnet enn de statistiske. Hvorvidt Norge ligger på medaljetoppen i neste OL er trolig ikke det mest presserende problemet vi har idag. Når skøytesporten da smeller til med å sparke landslagstreneren etter anklager om seksuell trakassering, frigjør det mye undertrykket sportsdebatt. For her er jo en sak som gjelder den norske moralske standard! Peter Mueller har ifølge nyhetsmedia trakassert opptil flere andre tidligere skøytetalenter. Og Maren Haugli fremstår mer og mer som et noe ufrivillig offerlam, og som et eksempel til etterfølgelse.

Det er en selvfølge for oss at seksuell trakassering ikke skal forekomme innen idretten. Det står i strid med idrettens verdier. Og Haugli fortjener offentlig oppløfting, å fremme påstander om seksuell trakassering innen mannsdominerte miljøer tar massivt mot. Men denne saken belyser en annen sak, noe vi ofte overser i vår glød etter å fremstå som en respektfull likestilt nasjon (vi med). Vi overser at Müller er amerikaner. Til tross for sine år i den norske idrettsnasjons tjeneste, er han fortsatt amerikaner. Og amerikanere banner. Det gjør de fleste, faktisk, kanskje bortsett fra indianerne og japanerne (sånn i utgangspunktet). Men amerikanere banner ordentlig stygt. Hvorfor kalle dette en “sak”? Svekker dette på noe vis Skøyteforbundets avgjørelse om å sparke landslagstreneren? Nei. For all del, seksuell trakassering kan ikke unnskyldes på noe vis. Men når obskønt språkbruk innen idretten (både på og utenfor banen) dukker opp i media slår det undertegnede at våre obskøniteter ikke er alles. Og at andres ikke er våre. Uten sammenligning med Hauglis opplevelser forøvrig er obskøn språkbruk i treningsøyemed ikke noe nytt. Amerikanske trenere, på profesjonelt- og skolenivå banner så det ljomer i tinnitusen. De må kanskje unnskylde seg offentlig om de kommer borti en mikrofon, men stort sett er dette en vanlig del av trening. Når da Rikke Jeppson kaster seg på trakasseringstoget og forteller at hun ble skjelt ut av Mueller, er det om enn trist, ubehagelig og beklagelig, ikke samme sak som Haugli fremmer. Det kan faktisk rett og slett være et eksempel på språklig kulturkræsj.

Ifølge språkhistoriker Geoffrey Hughes ( se f.eks. An Encyclopedia of Swearing) har banning i det engelske språket, spesifikt amerikansk gått gjennom et skifte fra at religiøse banneord (av typen “hell” og “damn”) har blitt på mange måter ufarliggjort, og hvor tabuet omkring bruken av kroppslig- og seksuelt relaterte obskøniteter, som “shit”, “mother-fucker”, “cocksucker” og ikke minst “cunt” og “fuck” etterhvert har blitt mindre. Den nye kategorien tabu er etnisk relaterte ord som “nigger”, “kike”, “wetback”, “towelhead” og lignende. Utropsord for fremtiden, detta.

Dette tilsier selvsagt ikke at vi må omfavne språkbruken til Mueller. At utøvere bryter sammen og føler seg respektløst behandlet kan ikke unnskyldes. Men det kan kanskje forklares. Hertillands banner vi nok fortsatt mest med Gud. “Faen”, “helvete”, “jævla” osv. Men du har nok hørt det komme forlengst. “Fitte”, “pikk”, og la oss ikke glemme den nordnorske favoritten “hæstkuk”. Når en setter sammen den i norsk sammenheng eksplosive kombinasjonen av amerikansk coaching-tradisjon og obskøniteter, da synes kulturforskjellene mellom USA og Norge plutselig store. Vi drukner daglig i amerikansk populærkultur, nesten til det punkt hvor vi ikke lenger ser andre forskjeller enn de politiske og kanskje religiøse. Hvordan kan vi ha så ulike sportslige og språklige tradisjoner?

Sport er rare greier. Plutselig setter Sportsrevyen fingeren på noe vi forlengst har glemt å tenke over. For samme hvor mange amerikansk fotball-lag vi får i Norge, vil idrettskulturen her forbli totalt ulik den i USA. Norge vil aldri vinne World Series i baseball. Og Drillo vil vel aldri kalle John Carew for en “homofitte”? Vil han?

Noe sier meg at frk. Stackhouse vil måtte gå en tur innom apoteket for å gå til innkjøp av Vivag etter gårsdagens gravlundserotikk på NRK3. Skittent. Han kunne da i det minste vasket seg i skrittet?
Vivag og aller helst en voldtektsundersøkelse på legevakten. For helt hypotetisk, om man ufrivillig blir bitt av sin vampyrkjæreste under samleie, går vel relasjonen over i voldtekt? Med tanke på mørketallene i voldtektsstatistikken er det nok heller trolig at samleiet blir kategorisert som “uheldig” fremfor “ufrivillig”. Så da får vi håpe Sookie i det minste tar hånd om den garanterte soppinfeksjonen hun står overfor imorgen.

I superheltenes verden finnes det flere sterke, selvstendige og hyperseksualiserte kvinner. Den man oftest nevner først er Wonder Woman, en kvinne basert på feministiske prinsipper (faktisk!), men som iløpet av karrieren bytter ut ønsket om egenutvikling og selvstendighet mot å stå klar med en dry martini når mannen kommer hjem. Til tross for at kvinnelige superhelter er slagkraftige og selvstendige, fremstår de oftest, og naturlig nok, som karikaturer av rollen de spiller. Men er det ett sted superheltene har tvetydigheten i behold, er det hos Marvel, og spesielt blant mutantene vi kjenner som X-Men.

Det yngste medlemmet av Marvels X-Men, Kitty Pryde kan virke som en uventet krigerprinsesse. En ung jente som kan gå gjennom vegger. Kitty er seriens barnlige komikk, der vi ikke møter farer, der vi møter tenåringens hybris og følgende fall. Først den kjedeligste av alle superhelter, sky, uskyldig og håpløst forelsket i en stålmannen (Colossus, den enorme russeren som faktisk blir til stål). Og når Colossus faller for en utenomjordisk skjønnhet på en av de mange utflukter superheltene tar til verdensrommet, blir Kitty forlatt og rømmer superheltkollektivet.

Det interessante med frk Pryde er hvordan hun iløpet av sine første år som superhelt utvikler seg, og hvordan hun gjennom oppveksten som heltinne kjemper mot og for mennene i livet sitt. X-Men-leder Storm lever i stor grad et nesten karikert sterkt-kvinneliv, hvor lederegenskapene og styrken hennes gjør henne nærmest isolert i forhold til det annet kjønn, hvor hennes værrelaterte superkrefter og tidvis religiøse forhold til Moder Jord resulterer i surrogatmødring for Kitty, som igjen manifesterer hennes ikke-private forhold til mennene i livet. Kitty, derimot, har forhold til menn. Ikke bare hjerteknuseren Colossus, men også til alles favoritt-X-Mann Wolverine. Der vi i filmatiseringen av superheltsagaen så et nærmest familiært forhold mellom Wolverine og Rogue, plasseres Wolverines følelser i serien sterkere til hans forhold til Kitty, den unge uskyldsrene som forsøker å finne sin plass i verden. Kitty har også en ubrukelig biologisk far, Carmen Pryde, og la oss ikke glemme sjefen selv, Professor X – Charles Xavier. Iløpet av en av de beste X-Men mini-sagaene: Kitty Pryde And Wolverine, får hun en FEMTE farsfigur; Ogun.

Vi skal ikke gå i detalj på den nevnte sagaen der Kitty til slutt finner sin rolle, det sentrale her er at Kitty i møte med sin biologiske fars mørke side, sin elskers svik og en ny (og ond!) læremesters plan om å gjøre henne om i hans eget bilde, når en ny innsikt i selvet. Hun går ikke lenger bare gjennom vegger og på luft, og hun gjør mer enn å kjempe med sverd. Hun er større enn summen av delene. Når håret klippes av og hun må beskytte sin eneste reelle farsfigur, Wolverine, er hun ikke lenger Kitty Pryde eller Ariel eller Sprite, aliaser hun tidligere har forsøkt uten særlig hell. Hun er Shadowcat. Ingen tilfeldighet, for som hun roper til en av sine mange fedre: “I’m not a kitten anymore!” Kattungen er voksen. En voksen katt er et elegant rovdyr, og rovdyret trenger hverken en partner, en lærer, eller en venn som surrogatfar. Rovdyret er krigerprinsessen.

[12:36] Hans sov ute i natt!

Sjekk ut Doll Attic for forhåndsbestilling av disse eller reproduksjoner av tidligere nevnte Black Barbie og/eller en av mine gamle favoritter; Peaches’n'Cream Barbie (!!!). Eller bare for å mimre.

Via Jezebel.