Sport er rare greier. For oss ikke-så-spesielt-interesserte blir idrett som oftest ignorert, inntil sportsnyhetene plutselig slår til med en nyhet som belyse andre problemstillinger i samfunnet enn de statistiske. Hvorvidt Norge ligger på medaljetoppen i neste OL er trolig ikke det mest presserende problemet vi har idag. Når skøytesporten da smeller til med å sparke landslagstreneren etter anklager om seksuell trakassering, frigjør det mye undertrykket sportsdebatt. For her er jo en sak som gjelder den norske moralske standard! Peter Mueller har ifølge nyhetsmedia trakassert opptil flere andre tidligere skøytetalenter. Og Maren Haugli fremstår mer og mer som et noe ufrivillig offerlam, og som et eksempel til etterfølgelse.

Det er en selvfølge for oss at seksuell trakassering ikke skal forekomme innen idretten. Det står i strid med idrettens verdier. Og Haugli fortjener offentlig oppløfting, å fremme påstander om seksuell trakassering innen mannsdominerte miljøer tar massivt mot. Men denne saken belyser en annen sak, noe vi ofte overser i vår glød etter å fremstå som en respektfull likestilt nasjon (vi med). Vi overser at Müller er amerikaner. Til tross for sine år i den norske idrettsnasjons tjeneste, er han fortsatt amerikaner. Og amerikanere banner. Det gjør de fleste, faktisk, kanskje bortsett fra indianerne og japanerne (sånn i utgangspunktet). Men amerikanere banner ordentlig stygt. Hvorfor kalle dette en “sak”? Svekker dette på noe vis Skøyteforbundets avgjørelse om å sparke landslagstreneren? Nei. For all del, seksuell trakassering kan ikke unnskyldes på noe vis. Men når obskønt språkbruk innen idretten (både på og utenfor banen) dukker opp i media slår det undertegnede at våre obskøniteter ikke er alles. Og at andres ikke er våre. Uten sammenligning med Hauglis opplevelser forøvrig er obskøn språkbruk i treningsøyemed ikke noe nytt. Amerikanske trenere, på profesjonelt- og skolenivå banner så det ljomer i tinnitusen. De må kanskje unnskylde seg offentlig om de kommer borti en mikrofon, men stort sett er dette en vanlig del av trening. Når da Rikke Jeppson kaster seg på trakasseringstoget og forteller at hun ble skjelt ut av Mueller, er det om enn trist, ubehagelig og beklagelig, ikke samme sak som Haugli fremmer. Det kan faktisk rett og slett være et eksempel på språklig kulturkræsj.

Ifølge språkhistoriker Geoffrey Hughes ( se f.eks. An Encyclopedia of Swearing) har banning i det engelske språket, spesifikt amerikansk gått gjennom et skifte fra at religiøse banneord (av typen “hell” og “damn”) har blitt på mange måter ufarliggjort, og hvor tabuet omkring bruken av kroppslig- og seksuelt relaterte obskøniteter, som “shit”, “mother-fucker”, “cocksucker” og ikke minst “cunt” og “fuck” etterhvert har blitt mindre. Den nye kategorien tabu er etnisk relaterte ord som “nigger”, “kike”, “wetback”, “towelhead” og lignende. Utropsord for fremtiden, detta.

Dette tilsier selvsagt ikke at vi må omfavne språkbruken til Mueller. At utøvere bryter sammen og føler seg respektløst behandlet kan ikke unnskyldes. Men det kan kanskje forklares. Hertillands banner vi nok fortsatt mest med Gud. “Faen”, “helvete”, “jævla” osv. Men du har nok hørt det komme forlengst. “Fitte”, “pikk”, og la oss ikke glemme den nordnorske favoritten “hæstkuk”. Når en setter sammen den i norsk sammenheng eksplosive kombinasjonen av amerikansk coaching-tradisjon og obskøniteter, da synes kulturforskjellene mellom USA og Norge plutselig store. Vi drukner daglig i amerikansk populærkultur, nesten til det punkt hvor vi ikke lenger ser andre forskjeller enn de politiske og kanskje religiøse. Hvordan kan vi ha så ulike sportslige og språklige tradisjoner?

Sport er rare greier. Plutselig setter Sportsrevyen fingeren på noe vi forlengst har glemt å tenke over. For samme hvor mange amerikansk fotball-lag vi får i Norge, vil idrettskulturen her forbli totalt ulik den i USA. Norge vil aldri vinne World Series i baseball. Og Drillo vil vel aldri kalle John Carew for en “homofitte”? Vil han?

Noe sier meg at frk. Stackhouse vil måtte gå en tur innom apoteket for å gå til innkjøp av Vivag etter gårsdagens gravlundserotikk på NRK3. Skittent. Han kunne da i det minste vasket seg i skrittet?
Vivag og aller helst en voldtektsundersøkelse på legevakten. For helt hypotetisk, om man ufrivillig blir bitt av sin vampyrkjæreste under samleie, går vel relasjonen over i voldtekt? Med tanke på mørketallene i voldtektsstatistikken er det nok heller trolig at samleiet blir kategorisert som “uheldig” fremfor “ufrivillig”. Så da får vi håpe Sookie i det minste tar hånd om den garanterte soppinfeksjonen hun står overfor imorgen.

I superheltenes verden finnes det flere sterke, selvstendige og hyperseksualiserte kvinner. Den man oftest nevner først er Wonder Woman, en kvinne basert på feministiske prinsipper (faktisk!), men som iløpet av karrieren bytter ut ønsket om egenutvikling og selvstendighet mot å stå klar med en dry martini når mannen kommer hjem. Til tross for at kvinnelige superhelter er slagkraftige og selvstendige, fremstår de oftest, og naturlig nok, som karikaturer av rollen de spiller. Men er det ett sted superheltene har tvetydigheten i behold, er det hos Marvel, og spesielt blant mutantene vi kjenner som X-Men.

Det yngste medlemmet av Marvels X-Men, Kitty Pryde kan virke som en uventet krigerprinsesse. En ung jente som kan gå gjennom vegger. Kitty er seriens barnlige komikk, der vi ikke møter farer, der vi møter tenåringens hybris og følgende fall. Først den kjedeligste av alle superhelter, sky, uskyldig og håpløst forelsket i en stålmannen (Colossus, den enorme russeren som faktisk blir til stål). Og når Colossus faller for en utenomjordisk skjønnhet på en av de mange utflukter superheltene tar til verdensrommet, blir Kitty forlatt og rømmer superheltkollektivet.

Det interessante med frk Pryde er hvordan hun iløpet av sine første år som superhelt utvikler seg, og hvordan hun gjennom oppveksten som heltinne kjemper mot og for mennene i livet sitt. X-Men-leder Storm lever i stor grad et nesten karikert sterkt-kvinneliv, hvor lederegenskapene og styrken hennes gjør henne nærmest isolert i forhold til det annet kjønn, hvor hennes værrelaterte superkrefter og tidvis religiøse forhold til Moder Jord resulterer i surrogatmødring for Kitty, som igjen manifesterer hennes ikke-private forhold til mennene i livet. Kitty, derimot, har forhold til menn. Ikke bare hjerteknuseren Colossus, men også til alles favoritt-X-Mann Wolverine. Der vi i filmatiseringen av superheltsagaen så et nærmest familiært forhold mellom Wolverine og Rogue, plasseres Wolverines følelser i serien sterkere til hans forhold til Kitty, den unge uskyldsrene som forsøker å finne sin plass i verden. Kitty har også en ubrukelig biologisk far, Carmen Pryde, og la oss ikke glemme sjefen selv, Professor X – Charles Xavier. Iløpet av en av de beste X-Men mini-sagaene: Kitty Pryde And Wolverine, får hun en FEMTE farsfigur; Ogun.

Vi skal ikke gå i detalj på den nevnte sagaen der Kitty til slutt finner sin rolle, det sentrale her er at Kitty i møte med sin biologiske fars mørke side, sin elskers svik og en ny (og ond!) læremesters plan om å gjøre henne om i hans eget bilde, når en ny innsikt i selvet. Hun går ikke lenger bare gjennom vegger og på luft, og hun gjør mer enn å kjempe med sverd. Hun er større enn summen av delene. Når håret klippes av og hun må beskytte sin eneste reelle farsfigur, Wolverine, er hun ikke lenger Kitty Pryde eller Ariel eller Sprite, aliaser hun tidligere har forsøkt uten særlig hell. Hun er Shadowcat. Ingen tilfeldighet, for som hun roper til en av sine mange fedre: “I’m not a kitten anymore!” Kattungen er voksen. En voksen katt er et elegant rovdyr, og rovdyret trenger hverken en partner, en lærer, eller en venn som surrogatfar. Rovdyret er krigerprinsessen.

[12:36] Hans sov ute i natt!

Mattel lanserer veldig mange dukker hvert år. Jeg lover å ikke skrive om alle. Jeg lover å ikke lage en Barbie-blogg. Men når de slår på tromma med dukkelinjen “Ladies of the 80s,” kan jeg ikke dy meg. I desember kommer Cyndi Lauper, Joan Jett og Debbie Harry i dukkeform. Spesielt Cyndi ser knall ut i antrekket sitt, om jeg tør si det selv. Uansett. Dette er kvinner som alle fortsatt er aktive artister. De av oss som overvar Cyndis siste opptreden i Oslo, kan skrive under på det. Det jeg lurer på, er når Mattel slipper dukkelinjen med Cyndi, Joan og Debbie som voksne kvinner? Det syns jeg hadde vært jævlig stas, rett og slett. Så kan de inkludere Patti Smith også. Det er litt synd at de må gå i barndommen for å bli en dukke, syns du ikke?

Sjekk ut Doll Attic for forhåndsbestilling av disse eller reproduksjoner av tidligere nevnte Black Barbie og/eller en av mine gamle favoritter; Peaches’n'Cream Barbie (!!!). Eller bare for å mimre.

Via Jezebel.

Den amerikanske TV-kanalen CW’s nye serie, “The Vampire Diaries,” basert på, du gjettet det, en serie ungdomsromanseromaner, har ikke gjort seg bemerket med å være av høy kvalitet. Hverken skuespillet eller manus kan anklages for å være spesielt bra. I dette klippet, fra ukens episode, ser vi dog seriens beste skuespiller – Ian Somerhalder – uten at det gjør saken spesielt mye bedre. Konseptet “sexy drittsekk-vampyr (som drikker sprit fra flaska?!) og tenåringsjente (i trusa) leker seg med rus, vandalisme og hverandre” (som egentlig ikke er problemet her, hadde det bare vært gjennomført bedre), er akkompagnert av tidenes mest grusomme cover av Depeche Modes “Enjoy the Silence.” Æsj. Det er vel det her det går i for tiden, eller? Props for produktplasseringen fra Apple og en påminnelse om at kjærligheten suger (“painful, pointless and overrated”). Det er en ungdomsserie, tross alt.

Forleden ble jeg fortalt av en ung og fremadstormende fyr at de (eneste) som tjener penger på blogging er unge jenter som skriver produktomtale. Dette heter visst “rosa-blogging” på fagspråket. Rosa = jenter og sånn = sminke og greier. Selvskrevent. Dermed må jeg jo prøve. Hvem vet, kanskje det blir jeg som får holde foredrag for næringslivstopper og trendforskningsbyråer til våren? Kanskje det blir meg. Jeg vet at det finnes mange slike blogger, men på et underlig vis har jeg klart å unngå å lese dem, det nærmeste jeg har kommet er kanskje denne, uten at jeg vet noe om innteksgrunnlaget der. Men ja, produktomtale, altså. Best å ta noe som er friskt i minnet.

Jan Thomas hjerter Max Factor, har jeg skjønt. Og han føles som et perfekt sted å starte. Det som slår meg er dog at jeg ikke hadde stolt på mannen til å sminke meg. Det blir litt som å la en frisør style deg, ikkesant? (…) Skomaker, bli ved din lest, og alt det der. Var ikke Jan Thomas skuespiller i utgangspunktet? Det er lett å drive vekk fra produktet, skjønner jeg nå. Vi prøver igjen.

Kvinna, venninna og, vel, venninna og noen fler har snakket om mineralpudder en stund nå. Og jeg har observert stadig flere referanser til “mineraler” i fjernsynsreklamen. Hvilke mineraler som det refereres til vet jeg ikke. Kan det være svovel? Magnesium? Fluor? Ikke vet jeg. Men tanken er vel at siden de er bra for kroppen, så er de bra for huden. Og er det noe vi er ute etter, så er det jo fin hud. Kroppens største organ og alt det der (og for de som stadig får organer fjernet, er det jo stadig viktigere å ta vare på de som er igjen). Jeg fikk låne et slikt dyrt mineralpudder av en søt pike en gang, det var faktisk ganske stas. Men på veien til å kjøpe mitt eget ble jeg forhindret av en av de pene damene i hvit frakk på Glasmagasinet. Mineralpudder var ikke noe for meg, ble det hevdet. Make-up pudder med mineraler, derimot! Dét var bra. Da jeg snublet ut derfra en halvtime senere for å møte en av de tidligere nevnte venninnene, kjente jeg at ansiktet kjempet for å komme seg fri fra pudderlaget. Det var rett og slett litt vanskelig å smile. Men venninna mente at jeg så veldig pen ut. Så da var det kanskje verdt det. Dagene gikk og jeg brukte pengene som skulle byttes inn i mineralpudder på brokkoli og prosecco. Men praten om dette mineralpudderet gikk fortsatt. Helt til en dag da Kvinna satt i stuen min og sminket seg for å male byen rød, som det heter. Da dukket det plutselig opp et mineralpudder. Og det er her Jan Thomas kommer inn. Det var nemlig pudderet han bruker. Det må man vel kunne forvente av makeup-ansvarlig, ikke sant? Samtalen som fulgte gikk omtrent slik:

Venninna: Å! Har du kjøpt deg mineralpudder?
Kvinna: Ja, eller, det er hvertfall mineraler i det.
Venninna: Hvilke?
Kvinna: Vet ikke. Det er den billige typen. Eller, det var ikke så billig. 250 spenn? 150? Jeg husker ikke. Det skal visst være bra for huden.
Venninna: Hvertfall ikke dårlig, da.
Kvinna: Nettopp. Men jeg er ikke så fornøyd.
Venninna: Er det dårlig?
Kvinna: Altså, det dekker veldig bra. man blir jo fin.
Venninna: Ja, du er dritfin nå! Men du har jo alltid fin hud, da.
Kvinna: Du har ikke sett meg på et par uker. Jeg har vært nervøs for å gå på jobben fordi jeg har hatt så mye kviser.
Venninna: Shit!
Kvinna: Ja, det må være pudderet sin skyld. Det er helt sjukt.
Venninna: Æsj. Så nå er du kvisetryne, liksom? Pga. Jan Thomas.
Kvinna: Ja, jævla drittsekk.
Venninna: Jævla kvisetryne! Haha. Det skal jeg kalle deg fra nå av.

Så. Pudderet er dritt. Ingen vil være kvisetryne, tross alt.

Italienske Vogue plasserte Barbie på coveret av sitt svarte nummer i sommer. Perfekt timing, for rase og Barbie-dukker er hett debattert om dagen. Til tross for å ha latt denne saken ligge i et par uker, mye pga. mengden Barbie-stoff i det siste, må den opp nå. Jeg kan ikke unngå den lenger. Og i samme slengen kan vi ta litt kjapp raserelatert Barbie-historie.

I 1967 skjønte Mattel at det fantes et marked utenfor den hvite middelklassen. Dermed lanserte de “Black Francie,” et parti Barbie-dukker med litt ekstra kulør i bøtta. Godt tenkt, dårlig gjennomført. Ved å bruke samme hodeform (som i pepperkakeform) som hvite Francie gjenspeilet ikke svarte Francie afrikansk-amerikanske kvinner i det hele tatt, kanskje bare hvite jenter som solte seg for mye. Dermed blir Christie (1968) gjerne ansett som den første svarte Barbie-dukken. Etter henne har det vært mange. Men de har stort sett alle hatt karakteristiske hvite ansiktstrekk. Selv Black Barbie (se bilde) som ble lansert i 1980, kom fra samme form som de andre, ikke-etnisk-orienterte dukkene (men merk håret!). De siste 30 årene har de fleste Barbie-dukker blitt lansert med en svart søsterdukke, som stort sett kun har hatt brunere hud, og mørkere hår. (Som barn på 80-tallet var jeg heldigst i klassen med en mor som reiste til Amerika jevnlig. Resultatet var at jeg hadde hele to svarte Barbier, hvorav den ene var svart søsterdukke til den i norske butikker. STOR stas.)  Blant de større raseblødmene fra Mattel er Oreo-Barbie fra 1997 et minneverdig eksempel. Afrikansk-amerikanske studier var kanskje fortsatt et ungt fag innen akademia, og trendforskningsbyråene var muligens kun i oppstartsfasen, men markedsføringavdelingen burde hatt bedre kontroll på gatespråket blant målgruppen. (Om du ikke tok den; Oreo – svart utenpå, hvit inni…)

Den noe betente raserelaterte Barbie-dukke-debatten omhandler i år en nylansering fra Mattel: So In Style Barbie. Dukker som er designet av en svart kvinne for svarte jenter. Stacy McBride-Irby ønsket seg en Barbie-dukke som datteren kunne kjenne seg igjen i. Dermed kom Grace, Kara og Trichelle på markedet. Ja, Trichelle. For det er det afrikansk-amerikanske jenter heter. I det minste de som var gjester hos Ricki Lake på 90-tallet. Alle tre lanseres med en lillesøster, som Barbie også drasser på til tider. Jeg må si meg overrasket over at ingen har tatt opp “welfare-mom” kategorien på disse ennå. Props.

Dukkene har fått en blandet mottagelse, på den ene siden har de ansiktstrekk som muligens er ett skritt nærmere normen for svarte kvinner, på den andre siden er de fortsatt langt unna. Det er den samme kranglingen om igjen, S.I.S-dukkene er ment å gjenspeile unge jenters virkelighet, men kommer til kort. Noen hevder de kun gjenspeiler en ny etnisk blandet virkelighet, dukkene er rett og slett ikke brune nok til å være svarte. De kan være et alternativ for etnisk blandete barn? Dukkene har også dratt opp igjen kanskje det såreste punktet ved populærkultur for mange afrikansk-amerikanske kvinner, nemlig håret deres. Uten å gå i dybden på dette, har svart hår lenge vært noe kvinner ikke har kunnet prate om offentlig. Da Tyra Banks stilte opp uten løshår på sitt eget talkshow i høst, gjorde hun et stort nummer av at svarte kvinners hår ER vakkert. Det at dette var første gang hun noensinne stilte opp offentlig med kun sitt eget hår, sier sitt. Og S.I.S-dukkene har rett hår (i motsetning til Black Barbie, som kom ut av disco-æraen med afroen sin i behold). Faktisk leveres en utgave av dukkene med sin egen skjønnhetssalongstol, ekstra hår og hårspray som krøller håret. Den påtatte urbane og hip hop-relaterte  identiteten (merk flytting fra Malibu til Chicago, store øredobber, tunge sølvkjeder og urbane beats på barbie.com) disse dukkene er belagt med problematiserer dem utover at de ikke har svart nok hud eller brune nok øyne. For hvorfor kunne ikke denne nye linjen med afrikansk-amerikanske Barbier være astronauter eller veterinærer? Samtidig er spørsmålet om vi har blitt for overfølsomme for stereotyper. Men valget i dette tilfellet er enten en alenemor (dvs. storesøster med lillesøster på slep) eller en frisør. Absurditeten når nye høyder.

Påstand: Alle kvinner som har et nært forhold til Barbie har også et ambivalent forhold til henne. Kjærligheten vi hadde til henne i barndommen gled i visse øyeblikk over til hat, kanskje for så å bli til kjærlighet igjen. Dette er trolig gjennomdiskutert på de fleste hold. Barbie representerer et uoppnåelig ideal, men også grenseløse muligheter for jenter. Vi skal oppdras til å tro at vi kan gjøre alt, og i minst én av sine inkarnasjoner har trolig Barbie gjort akkurat det du drømte om. For noen innebærer disse potensielle livsvalgene utdannelse, karriere, mødring og/eller selvutvikling, for andre betyr det å legge inn en halvkilo saltvann i hvert bryst og fjerne de nederste ribbeina. Uansett. Måten vi tolker Barbie som rollemodell sier endel om hva vi vektlegger. Barbie fylte 50 i år. Det betyr om ikke annet at kvinner i et halvt århundre har lekt med et ideal de aldri vil kunne oppnå, men som de på sitt vis har strebet etter. Hun har aldri lignet på meg og jeg har forlengst mistet lysten til å se ut som henne. Men med alle de erfaringene Barbie har samlet, ser jeg mer og mer på henne som en tante midt i et levd liv. En tante – en venninne – med historier nok til å underholde enhver. Barbie er den samlede betegnelsen på alle dukkene Mattel har produsert siden 1959. Jeg kan ikke komme på noen med bredere livserfaring. Vi kan vel sette pris på det?

Sykemelding medfører endel innetid. Den samme innetiden “man” opplevde på ungdomsskolen, dersom “man” klarte å overbevise sine foreldre om at man ikke skulle gå på skolen den dagen (tips: det er ikke noe riktig svar på “Gjør det vondt her?”). Dengang brukte undertegnede de fleste sykedager på å holde seg oppdatert med hva som foregikk i Salem, hos familiene Horton og Brady. De skuffet aldri, utroskap, kjærlighet, svik, eksorsismer, det var alltid et eller annet. Og det er godt å vite at visse ting forblir. Men vet du hvordan det går i Salem for tiden? Vi DOOL-seere tenker ofte at det ikke er så farlig hvor ofte man ser på det, alle historie-poengene blir jo repetert til det kjedsommelige i enhver episode. Strengt tatt føles det å følge med daglig bare som å sitte fast i en evig reprise. Men nå er det lenge siden sist. Høyere utdannelse, arbeid, sosialt samvær, alt annet har blitt prioritert. Jeg må tilbake. Bare for å hilse på. Og er dette festlig, er det mulig jeg gjentar besøkene, dog noe uregelmessig.

Idag, dvs. episode 3142, er status omtrent slik:

De voksne:
- Jack er død. Dette fikk jeg såvidt med meg i repriseepisoden (3141), hvor Jennifer hysterisk gjorde flere overraskende, og innsiktsfulle bemerkninger, deriblant at hun ikke gadd å forholde seg til at mannen var død, da de ikke hadde funnet kroppen ennå, og dermed var han jo helt sikkert ikke død. Props. Snakk om å lære av sine feil. For som hun påpekte, sist han var “død” var han jo bare på en øde øy, og gangen før der var han innelåst i et slott (i Europa?). Uansett. Såpass mye realitetssans blir litt mye for DOOL, og denne historielinjen er lagt død i dagens episode. Best å gi Jennifer litt tid til å komme seg på.
- John og Marlena (som manglet totalt fra 3141!?) skal skilles, da Marlena har fått hukommelsestap og blitt en drittkjerring (blitt, sier du kanskje? – Hun har da alltid vært kjip. Sant nok.). For å være mer presis, Marlena var allerede gift før hun møtte John (ja, med Roman! – Nei, det blir for åpenbart.). Marlena var gift med Alex da de studerte medisin sammen, greit forklart bort med at hun fikk hysterisk hukommelsestap(!) etter å ha blitt feilinformert om Alex’ død. Men nå, med enda et hukommelsestap (uvisst hvilket nr), kom hun på at det er Alex hun virkelig elsker, og hun har glemt stakkars John Black. Stakkars. Fri vilje har tydelig ingen betydning, her er det først til mølla. Det bør merkes her at Alex har skinnjakke. John har tydeligvis glemt sin hjemme. Signaleffekten er tydelig.

Barn og unge:
- Belle og Philip’s datter, Claire, er på sykehus. Babyen har blodforgiftning og får behandling av Lexi, som trolig er den eneste legen på sykehuset. Belle, spilt av en fryktelig nasal skuespillerinne, har lidd av fødselsdepresjon inntil nå, og har ikke fått med seg det Kate selvsagt har gravd frem, at Philip ikke er barnets far. Det er derimot Shawn, som nå er sammen med Mimi, etter å ha lagt motorsykkelen og skinnjakka på hylla. (Alien-tvillingene – de som kom ut av et krater – fra noen år tilbake er det ingen som nevner, skulle ikke Mimi gifte seg med den mannlige? Han var jo et geni!) Shawn leker med tanken om å gifte seg med Mimi for å adoptere barn – Mimi er ufruktbar, en historielinje jeg skulle likt å ha sett. Shawn lover sin mor å ikke kjøre motorsykkel igjen, og blir påminnet om at det koster penger å oppdra barn, dvs. ta utdannelse! Philip er som vanlig den tapende part. (Det bør også påpekes at både Belle og Philip spilles av reserver for tiden, og som vanlig i DOOL er den mannlige reserven en vinner, mens den kvinnelige…tja. Ikke fullt så heldig.)
- Lucas har funnet Carrie. Dette er klart den svakeste historielinjen, alt som involverer den evinnelige Carrie – Austin – Sami – Lucas – karusellen bør så langt som mulig unngås, og i denne episoden er det overvekt av masing fra alle hold om hvor flott Carrie er, og syting fra Sami om hvor vanskelig det er å være henne. Scenene med Carrie, og de med Austin er også de eneste som ikke foregår på sykehuset i 3142. Poeng for effektivisering. Kjapt oppsummert: Carrie har slått opp med Mike, og startet et business-selskap som naturlig nok er svært vellykket. Alle, bortsett fra Lucas, tror at Carrie og Mike lever livets glade dager i Israel(!). Dengang ei. Austin piner etter Carrie, Sami piner etter Austin, Lucas legger slu plan, Sami er frustrert. Etc.

Svakheter:
- Ingen flashbacks. Det er faktisk helt utrolig. Ingenting. Ingen drømmer om en lykkeligere tid, ingenting.
- Sami. Resonneringen er konsekvent mangelfull. Kvinnen knytter Marlenas nye/gamle ekteskap med Alex til babyen som ligger for døden til sin egen udødelige kjærlighet til Austin. Jeg trodde vi skulle få litt ro fra den kanten er utallige bryllupsflauser, men neida. Hun gir seg ikke.
- Få, hvis noen, tomme langdryge blikk fra John Black. Hva har skjedd med mannen vi elsket å hate? Han kjenner manndommen sin krympe foran øynene våre. Avkledd, uten skinnjakke, slår han i desperasjon ut mot en kaffeautomat, som reagerer med å brekke hånden hans. Pinlig. Han kan ikke beskytte sitt barnebarn Claire mot blodforgifting, ei heller sin elskede Marlena mot fortiden. Alt er tapt.
- Carrie. Ved siden av sin søster, Sami, den til enhver tid mest irriterende karakteren i Salem. Selv når hun ikke er der. Til tross for å være sjef i fashion(?)-selskapet High Style(!) ser hun like døll ut som alltid. Grøss.

Styrker:
- Selvinnsikt. Ved siden av nevnte repriseepisodes tirade mot hvordan folk stadig “dør”, utbryter Belle til sin nå stakkarslige far, John: “Dad, I feel like our family is cursed!” No shit, Sherlock. Senere forsøker Sami å være nedlatende overfor sin søster Carrie ved å påpeke at det er ingen grunn for henne til å komme hjem pga. familiekrisen. Det er ikke som om det ikke har skjedd verre ting med familien mens hun og Mike har danset hånd i hånd gjennom Guds rike – Israel (jeg husker ikke hvorfor de dro til Israel, gjør noen det? ISRAEL, liksom?!).
- Monologene. Det er litt for få av dem, men det er tross alt gjennom scenene hvor Salems innbyggere snakker høyt til seg selv vi får vite mesteparten av handlingen. Og som et ekstra pluss; de blir stadig avbrutt. I episode 3142 får alle vite at Sami er forelsket i Austin igjen fordi Lucas’ assistent tilfeldigvis går forbi idét hun snakker til seg selv med døren på gløtt. Kleinheten er til å ta og føle på!
- Relevanse i dagens nyhetsbilde. Ikke tro annet enn at Salems innbyggere følger med i tiden. Da Lucas i 3141 møter Carrie for første gang, har de en underholdende passiar om bensinprisene – Titans privatfly er ikke billig i drift, måvite! Når Hope drar med sin yngste sønn Zach på sykehuset i 3142 (for en avtalt legetime, tilfeldigvis den dagen alle andre også er der), uttaler guttungen at han ikke ønsker seg noe til jul, for han har hørt om Katrina og skal gi bort alle lekene sine til ungene som ikke har noe hjem lenger. Awww, jeg kastet bare opp litt i munnen min. Ellers kan Carrie fortelle at hun har en mobiltelefon med global dekning, og Shawn tar med ekte sukker til sin mors kaffe (dvs, økologi er hot i Salem!)
- Gud. Ingen episode av DOOL uten Gud. I form av gjentatte scener i sykehuskapellet, og denne utvekslingen mellom Kate og hennes sønn Austin:

Kate: I just pray the baby gets better.

Austin: Yeah, we should do that.

Alt i alt, en ganske medioker episode. Neste gang bør det være mer kokko avholdstematikk, ekskursjoner til Europa og/eller et bryllup/begravelse/dåp/eksorsisme.

Når du et par ganger i året, kanskje oftere i den siste tiden, befinner seg hjemme en fredagskveld, kanskje med feber, kanskje rastløs, kanskje hostende og uten matlyst, slår deg ned i IKEA-sofaen med vaskbart trekk, og skrur på TVen for desperat å få tiden til å gå mens alle du kjenner feirer livet, og kanskje den påfølgende døden, ender du stort sett opp med NRKs såkalte “gullrekke”. I forrige uke, da Skandinavias hjerteknuser Skavlan dundret igang den pan-skandinaviske versjonen av Først & Sist, var jeg den første til å klappe begeistret i hendene. Samtidig hørte det murre rundt meg. Kleint, emosjonelt presserende, fullstendig uten brodd. Ja, kanskje det. Men nå lar jeg meg stort sett sjarmere av harmløst småprat, trolig fordi jeg er så dårlig på det selv. Strengt tatt er småprat noe av det mest fascinerende jeg kan tenke meg. Jeg spør til stadighet både meg selv og de rundt meg hva folk faktisk prater om til enhver tid. På byen, i familieselskaper, i butikken, på telefonen, generelt der mennesker kommuniserer sosialt. Hva prater de om? Skavlan har til tider gitt meg svaret på det. Og det setter jeg stor pris på.

Uansett. Gullrekka. Det som slo meg mens jeg desperat forsøkte å unngå nevnte rekke, var at det er ganske vanskelig. Ok, så kjører TV2 X-Factor med grining og sosialt ukomfortable sangtalenter, og ikke minst Peter Peters som jeg ikke kan huske å ha sett på TV siden TVNorges ungdomssatsing rundt årtusenskiftet. (Noen som husker det? Hos meg ringer det kun en svak svak bjelle, bare nevnte Peters herlige dobbeltnavn og kjekkaseri i storbyen gjorde det merkbart.)

Og jada, Thomas og Harald lager uforståelig nok fortsatt ukentlige talkshow. Men! Hva er det som foregår ellers? Repriser. Film. Film? Jada, TV3 snurrer film. Fredag 2. oktober viser de The Fast & the Furious – Tokyo Drift. Er det rart pan-Skandinavia drømmer om å stryke Fredrik over håret?

Tokyo Drift er kanskje ment for et annet publikum enn meg, som elsket den første Fast & the Furious-filmen, men kanskje mest pga. Vin Diesel. Som ikke var med i noen av oppfølgerne. Men dette føles mest som at TV3 har gitt opp. At de har kastet inn håndkleet på fredagsunderholdningen. Kanskje fordi søndag føles som en TV3-dag. Kanskje fordi mandagen er proppfull av innkjøpt kjønnsrelatert underholdning (PS: til nå ikke viste episoder av en forlengst kansellert amerikansk TV-serie er ikke “helt nye”). Ikke vet jeg. Men fredagen har de uansett gitt opp.

Jeg føler meg snytt. Ikke minst fordi Tokyo Drift er en drittfilm. Ja, Lucas Black var på et underlig vis engasjerende i 1995 da han spilte snusfornuftig unge i American Gothic, forøvrig en serie jeg stadig tenker på, til tross for at den bare varte i én sesong, og fremstår som ganske datert idag.  Men! Å se en creepy kid fra 90-tallet gå på high school(? – jeg fulgte ikke så godt med) i Tokyo blir for dumt. For det var jo akkurat det det var. Hallo! Sean Boswell = Caleb Temple!! Du ser det nå? Du ser det tomme blikket og hører den sløve aksenten? Han kunne ikke legge om dialekten sin? Det føles som om kjekkas-Black prøver omtrent like hardt som TV3. Dvs. ikke i det hele tatt.

Det eneste som er mer deprimerende enn fredagens TV-kveld, er at etter den kommer lørdag, som trolig er ukas desiderte lavmål for fjernsynsunderholdning. O lykke. Denne uken er Dorthe på TV  to dager på rad. La meg for guds skyld bli frisk til kvelden, så kan jeg stå i et hjørne og drikke mens jeg lurer på hva andre folk prater om.