GRÅDIG -; forsluken; glupsk: spiste, forsyne seg grådig / være grådig (ɔ: begjærlig) etter noe; (fam., som forsterkende adv.): det var grådig kaldt

Krigerprinsesse V: Kitty Pryde

Publisert i Lesning av Imelda den november 16, 2009

I superheltenes verden finnes det flere sterke, selvstendige og hyperseksualiserte kvinner. Den man oftest nevner først er Wonder Woman, en kvinne basert på feministiske prinsipper (faktisk!), men som iløpet av karrieren bytter ut ønsket om egenutvikling og selvstendighet mot å stå klar med en dry martini når mannen kommer hjem. Til tross for at kvinnelige superhelter er slagkraftige og selvstendige, fremstår de oftest, og naturlig nok, som karikaturer av rollen de spiller. Men er det ett sted superheltene har tvetydigheten i behold, er det hos Marvel, og spesielt blant mutantene vi kjenner som X-Men.

Kitty PrydeDet yngste medlemmet av Marvels X-Men, Kitty Pryde kan virke som en uventet krigerprinsesse. En ung jente som kan gå gjennom vegger. Kitty er seriens barnlige komikk, der vi ikke møter farer, der vi møter tenåringens hybris og følgende fall. Først den kjedeligste av alle superhelter, sky, uskyldig og håpløst forelsket i en stålmannen (Colossus, den enorme russeren som faktisk blir til stål). Og når Colossus faller for en utenomjordisk skjønnhet på en av de mange utflukter superheltene tar til verdensrommet, blir Kitty forlatt og rømmer superheltkollektivet.

Det interessante med frk Pryde er hvordan hun iløpet av sine første år som superhelt utvikler seg, og hvordan hun gjennom oppveksten som heltinne kjemper mot og for mennene i livet sitt. X-Men-leder Storm lever i stor grad et nesten karikert sterkt-kvinneliv, hvor lederegenskapene og styrken hennes gjør henne nærmest isolert i forhold til det annet kjønn, hvor hennes værrelaterte superkrefter og tidvis religiøse forhold til Moder Jord resulterer i surrogatmødring for Kitty, som igjen manifesterer hennes ikke-private forhold til mennene i livet. Kitty, derimot, har forhold til menn. Ikke bare hjerteknuseren Colossus, men også til alles favoritt-X-Mann Wolverine. Der vi i filmatiseringen av superheltsagaen så et nærmest familiært forhold mellom Wolverine og Rogue, plasseres Wolverines følelser i serien sterkere til hans forhold til Kitty, den unge uskyldsrene som forsøker å finne sin plass i verden. Kitty har også en ubrukelig biologisk far, Carmen Pryde, og la oss ikke glemme sjefen selv, Professor X – Charles Xavier. Iløpet av en av de beste X-Men mini-sagaene: Kitty Pryde And Wolverine, får hun en FEMTE farsfigur; Ogun.

300px-Kitty_Pryde_and_Wolverine_Vol_1_5Vi skal ikke gå i detalj på den nevnte sagaen der Kitty til slutt finner sin rolle, det sentrale her er at Kitty i møte med sin biologiske fars mørke side, sin elskers svik og en ny (og ond!) læremesters plan om å gjøre henne om i hans eget bilde, når en ny innsikt i selvet. Hun går ikke lenger bare gjennom vegger og på luft, og hun gjør mer enn å kjempe med sverd. Hun er større enn summen av delene. Når håret klippes av og hun må beskytte sin eneste reelle farsfigur, Wolverine, er hun ikke lenger Kitty Pryde eller Ariel eller Sprite, aliaser hun tidligere har forsøkt uten særlig hell. Hun er Shadowcat. Ingen tilfeldighet, for som hun roper til en av sine mange fedre: «I’m not a kitten anymore!» Kattungen er voksen. En voksen katt er et elegant rovdyr, og rovdyret trenger hverken en partner, en lærer, eller en venn som surrogatfar. Rovdyret er krigerprinsessen.

Bokhandel i krise?

Publisert i Film/TV, Lesning av Imelda den februar 20, 2009

Ark Egertorget

Vampyrer går tydelig alle i næringa, ikke bare faktiske folk (og dyr). Ungdommelig melodrama innbyr kanskje til leserglede? Men det ser, etter bildet å dømme, ut til at vi er ferdige med bok 1 og 2 (kremt) og skal begynne på 3 og 4 nå (kremt igjen). Den noe uerfarne mannen bak disken innrømmet at han hadde inntrykket av at Stephanie Meyers bøker var alt han solgte for tiden. I kassen ved siden av stod en fortvilet mor som måtte ha Evighetens Kyss med riktig coverart. Skuespillere på omslaget er tydelig ikke kredibelt hos ungdommen. Right on. Boka er alltid best. Og såfremt man har det riktige omslaget kan man jo slå i bordet med at man leste bøkene før filmen kom. Det har jeg ingen planer om å hevde. Egentlig er jeg bare interessert i én ting. Er du på Team Edward eller Team Jacob?

team-edwardteam-jacob1

I love hate and hate everything else

Publisert i Filosofi, Lesning av snilleper den november 10, 2008

blog_brunetti3Da jeg våknet opp i dag tidlig var jeg overveldet av hat. Jeg hater fortsatt. Jeg har et naturlig talent for hating. Har lenge trodd hating var min special skill, men for noen år siden ble jeg brutalt konfrontert med min utilstrekkelighet på feltet. Ivan Brunetti kan virkelig det med hat. Han er depressiv og full av selvmedlidenhet, og han utleverer seg selv nådeløst i sine tegneserier. En livsfarlig, men underholdende kombinasjon.

Jeg har lett gjennom hele internett, men finner ingen av de virkelig kjipe og depressive stripene. De finner du heldigvis i Schizo og i samlingen Misery Loves Comedy. Forordet i boka er forresten skrevet av Brunettis terapeut. Keep on hating in the free world. Hating is not a crime.

Motebloggen

Publisert i Fashion, Lesning av Imelda den mai 28, 2008

«Sjekk den siste kolleksjonen til Martin Margiela»
«Chlöes siste skokolleksjon er banebrytende»
«Jeg leste The Face i ’99″
«Da jeg gikk ut ikveld hadde jeg på meg: Cheap Monday jeans, customized Keds (av venninna mi Lina, som er ung og håpefull motedesigner), oversized secondhand T-shirt med ironisk trykk, en herrejakke (evt. en damejakke i tilfelle jeg er mann) og denne vesken jeg kjøpte på Topshop sist jeg var i London/Sthlm.»

Venus?

Publisert i Filosofi, Lesning av Imelda den mars 1, 2008

Det er noe paradoksalt at man i mars – mannemåned over alle mannemåneder har kvinnedagen, om det ikke er en slags måte å balansere romernes innflytelse over oss. Men siden det altså plutselig har blitt mars, og jeg velger å feire kvinnen (insert brølelyd), har jeg en sånn passe middelmådig plan. Litt (nesten?) hver dag. Så blir man vant til det litt etterhvert, ikkesant?

 

Susan Faludi feiret trolig 15 års-jubileet til boka Backlash med brask og bram(barm?) i 2006. I forordet til nyutgaven ser Faludi på utviklingen siden 1991. Det er stusselige greier, igrunnen. Men jeg syns dette var spesielt poengtert, spesielt nå som jeg forsøker febrilsk å få plass til skoeskene mine: 

”We live in a time when the very fundaments of feminism have been recast in commercial terms – and rolled at our feet like three golden apples. The feminist ethic of economic independence has become the golden apple of buying power – a “power” that for most women yields little more than credit-card debt, an overstocked closet, and a hunger that never gets sated because it’s a hunger for something beyond the material. The feminist ethic of self-determination has turned into the golden apple of “self-improvement” – an empowerment dedicated mostly to one’s physical appearance, self-esteem, and the fool’s errand of reclaiming one’s youth. And the feminist ethic of public agency has shape-shifted into the golden apple of publicity – the pursuit of popularity that hinges not on how much one changes the world, but on how marvellously one fits into its harness.”

I should have superpowers…

Publisert i Lesning av Imelda den februar 26, 2008

For en stund tilbake havnet jeg i samtale med to venner om tegneserier. Jeg var veldig oppspilt, da jeg endelig hadde fått kjøpt inn Essential X-Men #8, som jeg hadde vært på jakt etter et år (det bør vel nevnes at jeg ikke følger godt nok med på utgivelseskalenderen til Marvel, og trolig kunne kommet over praktboka noe tidligere hadde jeg holdt bedre oppsyn med serieverdenen. Det tar jeg på min egen kappe.) De fleste jeg kjenner har ikke et spesielt nært forhold til mutantene jeg anser som venner og forbilder (hallo, liksom, jeg er da hypp på å redde verden av og til, jeg også!), noe jeg selvsagt synes er trist, da jeg ofte savner oppegående mennesker å diskutere superhelter med. Uansett, i samtale med disse vennene fikk jeg et utilslørt gledesbrøl, som kjapt ble etterfulgt med ”ja, jeg leser jo ikke denslags nå, men da jeg var kid syns jeg det var fett.” Tredjeparten i samtalen var helt tydelig mest opptatt av Watchmen (også en veldig fin bok), noe jeg ikke følte tilføyde noe tiltrengt til samtalen. Å sammenligne X-Men og Watchmen er lite fruktbart, det eneste fellestrekket er superkrefter og (spesielt i X-Men) noe banal samfunnskritikk, og det sier, underlig nok, veldig lite.

Jeg har akkurat lest meg gjennom #238, der Madelyne Pryor blir reddet ut av det fordervede slavesamfunnet Genosha (visstnok en øy i det indiske hav), og sitter som vanlig igjen med en fin følelse. Her sitter man, voksen og halvstudert, og leser X-Men på t-banen. Det er kanskje ikke så rart folk kikker rart på en til tider.

Ps. På samme handlerunde rasket jeg med meg Essential Dazzler. Det er kanskje umodent og lite intellektuelt for noen, men i disse diskodager, hva er vel riktigere enn å hente tilbake den eneste diskosuperhelten?

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.