Barbienytt 4.0
Mattel lanserer veldig mange dukker hvert år. Jeg lover å ikke skrive om alle. Jeg lover å ikke lage en Barbie-blogg. Men når de slår på tromma med dukkelinjen “Ladies of the 80s,” kan jeg ikke dy meg. I desember kommer Cyndi Lauper, Joan Jett og Debbie Harry i dukkeform. Spesielt Cyndi ser knall ut i antrekket sitt, om jeg tør si det selv. Uansett. Dette er kvinner som alle fortsatt er aktive artister. De av oss som overvar Cyndis siste opptreden i Oslo, kan skrive under på det. Det jeg lurer på, er når Mattel slipper dukkelinjen med Cyndi, Joan og Debbie som voksne kvinner? Det syns jeg hadde vært jævlig stas, rett og slett. Så kan de inkludere Patti Smith også. Det er litt synd at de må gå i barndommen for å bli en dukke, syns du ikke?
Sjekk ut Doll Attic for forhåndsbestilling av disse eller reproduksjoner av tidligere nevnte Black Barbie og/eller en av mine gamle favoritter; Peaches’n'Cream Barbie (!!!). Eller bare for å mimre.
Via Jezebel.
GRÅDIG prøver rosa-blogging
Forleden ble jeg fortalt av en ung og fremadstormende fyr at de (eneste) som tjener penger på blogging er unge jenter som skriver produktomtale. Dette heter visst “rosa-blogging” på fagspråket. Rosa = jenter og sånn = sminke og greier. Selvskrevent. Dermed må jeg jo prøve. Hvem vet, kanskje det blir jeg som får holde foredrag for næringslivstopper og trendforskningsbyråer til våren? Kanskje det blir meg. Jeg vet at det finnes mange slike blogger, men på et underlig vis har jeg klart å unngå å lese dem, det nærmeste jeg har kommet er kanskje denne, uten at jeg vet noe om innteksgrunnlaget der. Men ja, produktomtale, altså. Best å ta noe som er friskt i minnet.
Jan Thomas hjerter Max Factor, har jeg skjønt. Og han føles som et perfekt sted å starte. Det som slår meg er dog at jeg ikke hadde stolt på mannen til å sminke meg. Det blir litt som å la en frisør style deg, ikkesant? (…) Skomaker, bli ved din lest, og alt det der. Var ikke Jan Thomas skuespiller i utgangspunktet? Det er lett å drive vekk fra produktet, skjønner jeg nå. Vi prøver igjen.
Kvinna, venninna og, vel, venninna og noen fler har snakket om mineralpudder en stund nå. Og jeg har observert stadig flere referanser til “mineraler” i fjernsynsreklamen. Hvilke mineraler som det refereres til vet jeg ikke. Kan det være svovel? Magnesium? Fluor? Ikke vet jeg. Men tanken er vel at siden de er bra for kroppen, så er de bra for huden. Og er det noe vi er ute etter, så er det jo fin hud. Kroppens største organ og alt det der (og for de som stadig får organer fjernet, er det jo stadig viktigere å ta vare på de som er igjen). Jeg fikk låne et slikt dyrt mineralpudder av en søt pike en gang, det var faktisk ganske stas. Men på veien til å kjøpe mitt eget ble jeg forhindret av en av de pene damene i hvit frakk på Glasmagasinet. Mineralpudder var ikke noe for meg, ble det hevdet. Make-up pudder med mineraler, derimot! Dét var bra. Da jeg snublet ut derfra en halvtime senere for å møte en av de tidligere nevnte venninnene, kjente jeg at ansiktet kjempet for å komme seg fri fra pudderlaget. Det var rett og slett litt vanskelig å smile. Men venninna mente at jeg så veldig pen ut. Så da var det kanskje verdt det. Dagene gikk og jeg brukte pengene som skulle byttes inn i mineralpudder på brokkoli og prosecco. Men praten om dette mineralpudderet gikk fortsatt. Helt til en dag da Kvinna satt i stuen min og sminket seg for å male byen rød, som det heter. Da dukket det plutselig opp et mineralpudder. Og det er her Jan Thomas kommer inn. Det var nemlig pudderet han bruker. Det må man vel kunne forvente av makeup-ansvarlig, ikke sant? Samtalen som fulgte gikk omtrent slik:
Venninna: Å! Har du kjøpt deg mineralpudder?
Kvinna: Ja, eller, det er hvertfall mineraler i det.
Venninna: Hvilke?
Kvinna: Vet ikke. Det er den billige typen. Eller, det var ikke så billig. 250 spenn? 150? Jeg husker ikke. Det skal visst være bra for huden.
Venninna: Hvertfall ikke dårlig, da.
Kvinna: Nettopp. Men jeg er ikke så fornøyd.
Venninna: Er det dårlig?
Kvinna: Altså, det dekker veldig bra. man blir jo fin.
Venninna: Ja, du er dritfin nå! Men du har jo alltid fin hud, da.
Kvinna: Du har ikke sett meg på et par uker. Jeg har vært nervøs for å gå på jobben fordi jeg har hatt så mye kviser.
Venninna: Shit!
Kvinna: Ja, det må være pudderet sin skyld. Det er helt sjukt.
Venninna: Æsj. Så nå er du kvisetryne, liksom? Pga. Jan Thomas.
Kvinna: Ja, jævla drittsekk.
Venninna: Jævla kvisetryne! Haha. Det skal jeg kalle deg fra nå av.
Så. Pudderet er dritt. Ingen vil være kvisetryne, tross alt.
Barbienytt 3.0 – Rase/kjønn/alder-edition!
Italienske Vogue plasserte Barbie på coveret av sitt svarte nummer i sommer. Perfekt timing, for rase og Barbie-dukker er hett debattert om dagen. Til tross for å ha latt denne saken ligge i et par uker, mye pga. mengden Barbie-stoff i det siste, må den opp nå. Jeg kan ikke unngå den lenger. Og i samme slengen kan vi ta litt kjapp raserelatert Barbie-historie. 
I 1967 skjønte Mattel at det fantes et marked utenfor den hvite middelklassen. Dermed lanserte de “Black Francie,” et parti Barbie-dukker med litt ekstra kulør i bøtta. Godt tenkt, dårlig gjennomført. Ved å bruke samme hodeform (som i pepperkakeform) som hvite Francie gjenspeilet ikke svarte Francie afrikansk-amerikanske kvinner i det hele tatt, kanskje bare hvite jenter som solte seg for mye. Dermed blir Christie (1968) gjerne ansett som den første svarte Barbie-dukken. Etter henne har det vært mange. Men de har stort sett alle hatt karakteristiske hvite ansiktstrekk. Selv Black Barbie (se bilde) som ble lansert i 1980, kom fra samme form som de andre, ikke-etnisk-orienterte dukkene (men merk håret!). De siste 30 årene har de fleste Barbie-dukker blitt lansert med en svart søsterdukke, som stort sett kun har hatt brunere hud, og mørkere hår. (Som barn på 80-tallet var jeg heldigst i klassen med en mor som reiste til Amerika jevnlig. Resultatet var at jeg hadde hele to svarte Barbier, hvorav den ene var svart søsterdukke til den i norske butikker. STOR stas.) Blant de større raseblødmene fra Mattel er Oreo-Barbie fra 1997 et minneverdig eksempel. Afrikansk-amerikanske studier var kanskje fortsatt et ungt fag innen akademia, og trendforskningsbyråene var muligens kun i oppstartsfasen, men markedsføringavdelingen burde hatt bedre kontroll på gatespråket blant målgruppen. (Om du ikke tok den; Oreo – svart utenpå, hvit inni…)
Den noe betente raserelaterte Barbie-dukke-debatten omhandler i år en nylansering fra Mattel: So In Style Barbie. Dukker som er designet av en svart kvinne for svarte jenter. Stacy McBride-Irby ønsket seg en Barbie-dukke som datteren kunne kjenne seg igjen i. Dermed kom Grace, Kara og Trichelle på markedet. Ja, Trichelle. For det er det afrikansk-amerikanske jenter heter. I det minste de som var gjester hos Ricki Lake på 90-tallet. Alle tre lanseres med en lillesøster, som Barbie også drasser på til tider. Jeg må si meg overrasket over at ingen har tatt opp “welfare-mom” kategorien på disse ennå. Props.
Dukkene har fått en blandet mottagelse, på den ene siden har de ansiktstrekk som muligens er ett skritt nærmere normen for svarte kvinner, på den andre siden er de fortsatt langt unna. Det er den samme kranglingen om igjen, S.I.S-dukkene er ment å gjenspeile unge jenters virkelighet, men kommer til kort. 
Noen hevder de kun gjenspeiler en ny etnisk blandet virkelighet, dukkene er rett og slett ikke brune nok til å være svarte. De kan være et alternativ for etnisk blandete barn? Dukkene har også dratt opp igjen kanskje det såreste punktet ved populærkultur for mange afrikansk-amerikanske kvinner, nemlig håret deres. Uten å gå i dybden på dette, har svart hår lenge vært noe kvinner ikke har kunnet prate om offentlig. Da Tyra Banks stilte opp uten løshår på sitt eget talkshow i høst, gjorde hun et stort nummer av at svarte kvinners hår ER vakkert. Det at dette var første gang hun noensinne stilte opp offentlig med kun sitt eget hår, sier sitt. Og S.I.S-dukkene har rett hår (i motsetning til Black Barbie, som kom ut av disco-æraen med afroen sin i behold). Faktisk leveres en utgave av dukkene med sin egen skjønnhetssalongstol, ekstra hår og hårspray som krøller håret. Den påtatte urbane og hip hop-relaterte identiteten (merk flytting fra Malibu til Chicago, store øredobber, tunge sølvkjeder og urbane beats på barbie.com) disse dukkene er belagt med problematiserer dem utover at de ikke har svart nok hud eller brune nok øyne. For hvorfor kunne ikke denne nye linjen med afrikansk-amerikanske Barbier være astronauter eller veterinærer? Samtidig er spørsmålet om vi har blitt for overfølsomme for stereotyper. Men valget i dette tilfellet er enten en alenemor (dvs. storesøster med lillesøster på slep) eller en frisør. Absurditeten når nye høyder.
Påstand: Alle kvinner som har et nært forhold til Barbie har også et ambivalent forhold til henne. Kjærligheten vi hadde til henne i barndommen gled i visse øyeblikk over til hat, kanskje for så å bli til kjærlighet igjen. Dette er trolig gjennomdiskutert på de fleste hold. Barbie representerer et uoppnåelig ideal, men også grenseløse muligheter for jenter. Vi skal oppdras til å tro at vi kan gjøre alt, og i minst én av sine inkarnasjoner har trolig Barbie gjort akkurat det du drømte om. For noen innebærer disse potensielle livsvalgene utdannelse, karriere, mødring og/eller selvutvikling, for andre betyr det å legge inn en halvkilo saltvann i hvert bryst og fjerne de nederste ribbeina. Uansett. Måten vi tolker Barbie som rollemodell sier endel om hva vi vektlegger. Barbie fylte 50 i år. Det betyr om ikke annet at kvinner i et halvt århundre har lekt med et ideal de aldri vil kunne oppnå, men som de på sitt vis har strebet etter. Hun har aldri lignet på meg og jeg har forlengst mistet lysten til å se ut som henne. Men med alle de erfaringene Barbie har samlet, ser jeg mer og mer på henne som en tante midt i et levd liv. En tante – en venninne – med historier nok til å underholde enhver. Barbie er den samlede betegnelsen på alle dukkene Mattel har produsert siden 1959. Jeg kan ikke komme på noen med bredere livserfaring. Vi kan vel sette pris på det?
Barbienytt
Det er en stund siden vi har tenkt på fotballspill, eller foosball om du vil. Det står et i kjelleren et sted, nedstøvet. Få, hvis noen av spillerne har beholdt hodet sitt. Ballen har forsvunnet forlengst. Men det står der og minner om ungdomsklubb og ungdomstraumer. Det har nok stått der lenge nok, for nå har designbransjen tørket støv av fotballspillet. Det er på vei opp i lyset. Den franske designeren Chloe Ruchons fotballspill «Barbie foot» ble stilt ut på den internasjonale designfestivalen DMY i Berlin i juni i år. Spillet er knallrosa, og bruker armløse Barbie-dukker som spillere. Én del vemmelse og avsky, én del ekstatisk rosa glede. Barbie foot er produsert i hele ni eksemplarer, og var til salgs hos den franske designbutikken Colette til den nette sum av 10.000 euro. Nå ser det ut som om alle er solgt! Fotball er helt tydelig ikke bare for heterofile menn, men også enhver Barbie-entusiast med stor lommebok. Men kanskje ikke helt innenfor budsjettrammene til kommunale ungdomsklubber.
Conscious streetwear
Det er godt å vite at religiøst hat ikke bare er rettet utover, det er også rettet innover.
Via feministing.
Lyden av gamle sko
Dette kom jo akkurat i tide! Lyden av Air Max 90, lett på topp 5 lista av maxene, og med London-tips til UKG studieturen. Smooth.
Men, jeg trodde Maniac drev med eski, dette høres jo unektelig ut som eski? Om lyden av AM 90 er eski, hva hørtes de ut som før Wiley dukket opp? Jeg tror Nike prøver å lure meg igjen. Slue, slue Nike.
Låta er forøvrig Maniac ft Chipmunk “Mandem” fra Tinchy Stryder vs. Maniac mixtapen. Via HGMAG.
Gaga
For en stund tilbake ble jeg anbefalt av kvinna å høre en ekstra gang på Lady Gaga. Jeg blåste det av, med diverse referanser til at Akon synger på singelen. Da kan det vel ikke være noe bra? Men, nå, etter et par gjennomlyttinger er jeg imponert. Endelig en ærlig beskrivelse av hvordan det er å være kjempefull på en bra klubbkveld. Uten skam. Uten alvorlige konsekvenser. For, når man står der, uten nøkler, genser, mobiltelefon eller noen kjente, kan man faktisk like gjerne danse.
Selvom jeg for tiden begrenser denne typen oppførsel, oppfordrer jeg alle andre til å omfavne den.
En annen grunn til å merke seg Gaga: hun går jo aldri med bukser! (Ikke glem at “tights are not pants!) Det minner meg om da miniskjørtet kom tilbake rundt 2000, og ble referert til som “beltet”, det som er artig med miniskjørt på vinteren er at det ikke synes under vinterjakken. “Haha, har du glemt å ta på deg buksa nå igjen!?”, liksom.
Kjære Mannen
Var det virkelig dette du ønsket deg mest av alle ting Kvinna ikler seg?
Brødre
Jeg har eldre brødre. De har til tider vært en byrde, som da jeg ble låst ute i singlet og skjørt midt på vinteren, eller da jeg ble truet med brødkniv, eller da jeg ble utsatt for kileangrep på stuegulvet eller lempet ut av kjellerstuen. Men alt i alt er brødre flott. De er flotte. Og jeg tror de bryr seg, som da de tok meg med på Sirkus Merano eller som når broren min hjelper meg med flytting, fikser dataen min eller passer på meg i Amerika. 
Da jeg fikk 21 Jump Street på dvd av en god venn til jul gledet jeg meg egentlig aller mest til én ting: McQuaid-brødrene. Når Johnny Depp og Peter DeLuise går undercover som badassbrødrene McQuaid. Til glede for mine foreldre var nok ikke mine brødre like ille som aliaset til min barndoms største forelskelse, Peter DeLuise som Doug Penhall, men de var jævlig tøffe, syns jeg å huske. I ettertid mye tøffere enn jeg visste dengang. Jeg elsker mine brødre, og jeg elsker dine brødre. Broren er jo kanskje det beste jeg har sett i Mannen. Da jeg endelig kom til episoden i første sesong hvor McQuaid-brødrene blir introdusert for første gang, hoppet hjertet mitt litt. Og naturlig nok, etter vel 20 år, var de like fantastiske som jeg husket dem. Tøffe, breiale, store og sterke, men alltid gode på bunnen. Som brødre er.
Forøvrig, da jeg i høst fant tilbake til en av mine favorittaccessoirer fra barndommen, å gå med en nøkkelring i øret, trodde jeg først at det kun var en honnør til Janet Jacksons fabelaktige ungdom, men jeg innser nå at Peter DeLuise hele tiden lå og ulmet helt bakerst i hodet.
Hurra for Floooofen!
Floofen har hatt gode og dårlige dager siden Martin, Vince og Andrew dannet Composition of Sound i 1980 i Basildon. For en detaljert oversikt er det vel verdt å sjekke ut History of the floof. For den ekte fan finnes det selvsagt ressurser på internets! Personlig savner jeg Shake the Disease-floofen, inkludert flette, som rører ved selv den hardeste sjel. Hvem smelter ikke når Martin ømmer seg opp og synger sårt “Understand meeeeeee, understand meeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeee…” ???
Se så fin! Jeg forstår deg, Martin. JEG FORSTÅR DEG!!
Det slår meg også at Martin er en god kandidat for videre diskusjon omkring transcendering av kjønnet. Her snakker vi om en fyr som omfavnet synth/goth/SM-looken på 80-tallet og holdt ved den så lenge at svært få kan forestille seg Martin i noe annet enn lakk, lær og sminke. Også giftet han seg jammen med en hot undertøysdesigner også. Frekt. Jeg gjentar mer enn gjerne fjorårets DM-ferie, da jeg ble så oppslukt at jeg løp rundt i en hage i Grenland og ropte “Understand MEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEE” i full Martin-getup. Snakk om transcendering!
Gratulerer med dagen, kjære, kjære Martin!
Wienerpølse = gangsta?
Hvert år arrangeres den populære pølsefestivalen på Øre Villa Kro i Moss. I år braker det løs den 26 juli. Der spiller spenstige lokale artister som Big Kjell, Torgeir og Kjendisene, Kokos og Plumbo-Lars. Det hele toppes av en pølsespisekonkurranse. Moss er jo som alle vet verdenskjent for den fantastiske komboen pølse i vaffel og Øre Villa Kro ligger rett ved Melløs Stadion, hvor det fortæres bøttevis med pølse i vaffel på hver eneste hjemmekamp.
Det gleder meg å se at det ikke bare lokale folk som stikker innom dette fantastiske evenementet. Ifjor vant nemlig Paul Oscar Bjørneskaret (til høyre) fra Oslo. Han kommer også i år for å forsvare tittelen som pølsespisemester.
Jeg har dessverre ikke fått med meg dette arrangementet tidligere, men må innrømme at jeg føler meg kallet. Har ingen store festivalplaner. Hva med en utflukt? Jeg kan bidra med husrom.
Over dammen
…er saker og ting annerledes. Når amerikanske band lanseres i Europa, svelges det meste stort sett rått, men omvendt er det en helt annen lek. Smutthullet for europeiske artister er lite. Og den stakkarslige markedsføringen på denne siden av Atlanteren fungerer aldri i annerledeslandet. Dermed må det regruppering, revurdering og relansering til. Men hva vil amerikanerne ha?
Da svigermors drømmegutter Johnny Hates Jazz skulle gi ut andresingelen “Shattered Dreams” i USA i 1988, måtte de lage ny video. Hvilken av disse var beregnet på det amerikanske markedet?
Skater du?
Nei, du gjør jo helt tydelig ikke det. Du bærer jo faktisk på longboardet ditt. Bortover veien og ned bakken. Du hviler kanskje bena dine på det når du henger med alternative, fritenkende folk i Birkelunden. (mer…)
Motebloggen
“Sjekk den siste kolleksjonen til Martin Margiela”
“Chlöes siste skokolleksjon er banebrytende”
“Jeg leste The Face i ’99″
“Da jeg gikk ut ikveld hadde jeg på meg: Cheap Monday jeans, customized Keds (av venninna mi Lina, som er ung og håpefull motedesigner), oversized secondhand T-shirt med ironisk trykk, en herrejakke (evt. en damejakke i tilfelle jeg er mann) og denne vesken jeg kjøpte på Topshop sist jeg var i London/Sthlm.”
Nike <3 menneskeheten
Enhver revolusjonær har noe reaksjonært i seg. Ofte flere elementer. Ofte sammenbundet med materielle goder og kjøpetrang. For eksempel når shoppefoten dirrer og man får en ekstrem trang til å kjøpe noe, løpe hjem til internets og by på totalt unødvendige ting på ebay.
Preferansene er dog ulike, her i huset viser den ekstreme mangelen på skohyller i gangen at Nike har sneket seg inn lillehjernen og etablert leir på en submodalitet et sted. Ingen skam i det, mens den bevisste delen av hodet mitt skjønner at det er billigere å handle på internets enn i butikk, velger den ubevisste delen å søke etter air max. Nuvel. 1 – 0 til Nike.
(mer…)
Youth of Today?
Om ikke vi tar helt feil, er vi midt inne i en revival. Mainstream-messig i allefall. Technorave er tilbake. Og det i storbyen. Siden slutten av 90-tallet har trancedance-ravinga stort sett tilhørt distriktet, med unntak av den ene dagen i året hovedstaden blir invadert av neonfarger, lær og leggvarmere i pels. En og annen lojal raver har nok holdt fortet, men i det store og det hele har glowsticks vært et skjellsord. Men frykt ikke, den tid er over.
Tight Pants v1.02
Sulten?
Du kjenner det knaker litt i magen, det mangler noe. Ta et tips fra numere helseslitere og/eller avdøde Fat Boys.
Er det noe galt i å være tjukk også, nå?
1 comment