by:Larm
[01:04] Skal du i teltet? Vi er på bar!
[01:44] Jeg ble visst sittende her. Faen så mange briter det er her!
[02:05] Vi drikker oss fullere. Send Arild opp hit om du ser ham, jeg tror han vil ligge med meg.
[02:11] Altså, det var bare en tanke, ikke en plan! I heart uuu!
[02:16] Skal du være i teltet? Tenkte jeg kanskje skulle ramle inn i teltet?
[02:28] Jeg er i telt!
Arbeidsmarkedet 101
Hva er egentlig vitsen med å søke på noe i det hele tatt? I tilfelle alle de andre søkerne dør eller noe? Da kanskje får man jobb.
Kvinna har et poeng. Om alle de andre søkerne dør, da må man jo få jobb! Neste gang spør jeg om en søkerliste.
Kjendis-Oslo
“Dette er større enn da jeg møtte Ludacris! Jeg har samme jakke som Peter Mueller!”
Barbienytt 4.0
Mattel lanserer veldig mange dukker hvert år. Jeg lover å ikke skrive om alle. Jeg lover å ikke lage en Barbie-blogg. Men når de slår på tromma med dukkelinjen “Ladies of the 80s,” kan jeg ikke dy meg. I desember kommer Cyndi Lauper, Joan Jett og Debbie Harry i dukkeform. Spesielt Cyndi ser knall ut i antrekket sitt, om jeg tør si det selv. Uansett. Dette er kvinner som alle fortsatt er aktive artister. De av oss som overvar Cyndis siste opptreden i Oslo, kan skrive under på det. Det jeg lurer på, er når Mattel slipper dukkelinjen med Cyndi, Joan og Debbie som voksne kvinner? Det syns jeg hadde vært jævlig stas, rett og slett. Så kan de inkludere Patti Smith også. Det er litt synd at de må gå i barndommen for å bli en dukke, syns du ikke?
Sjekk ut Doll Attic for forhåndsbestilling av disse eller reproduksjoner av tidligere nevnte Black Barbie og/eller en av mine gamle favoritter; Peaches’n'Cream Barbie (!!!). Eller bare for å mimre.
Via Jezebel.
GRÅDIG prøver rosa-blogging
Forleden ble jeg fortalt av en ung og fremadstormende fyr at de (eneste) som tjener penger på blogging er unge jenter som skriver produktomtale. Dette heter visst “rosa-blogging” på fagspråket. Rosa = jenter og sånn = sminke og greier. Selvskrevent. Dermed må jeg jo prøve. Hvem vet, kanskje det blir jeg som får holde foredrag for næringslivstopper og trendforskningsbyråer til våren? Kanskje det blir meg. Jeg vet at det finnes mange slike blogger, men på et underlig vis har jeg klart å unngå å lese dem, det nærmeste jeg har kommet er kanskje denne, uten at jeg vet noe om innteksgrunnlaget der. Men ja, produktomtale, altså. Best å ta noe som er friskt i minnet.
Jan Thomas hjerter Max Factor, har jeg skjønt. Og han føles som et perfekt sted å starte. Det som slår meg er dog at jeg ikke hadde stolt på mannen til å sminke meg. Det blir litt som å la en frisør style deg, ikkesant? (…) Skomaker, bli ved din lest, og alt det der. Var ikke Jan Thomas skuespiller i utgangspunktet? Det er lett å drive vekk fra produktet, skjønner jeg nå. Vi prøver igjen.
Kvinna, venninna og, vel, venninna og noen fler har snakket om mineralpudder en stund nå. Og jeg har observert stadig flere referanser til “mineraler” i fjernsynsreklamen. Hvilke mineraler som det refereres til vet jeg ikke. Kan det være svovel? Magnesium? Fluor? Ikke vet jeg. Men tanken er vel at siden de er bra for kroppen, så er de bra for huden. Og er det noe vi er ute etter, så er det jo fin hud. Kroppens største organ og alt det der (og for de som stadig får organer fjernet, er det jo stadig viktigere å ta vare på de som er igjen). Jeg fikk låne et slikt dyrt mineralpudder av en søt pike en gang, det var faktisk ganske stas. Men på veien til å kjøpe mitt eget ble jeg forhindret av en av de pene damene i hvit frakk på Glasmagasinet. Mineralpudder var ikke noe for meg, ble det hevdet. Make-up pudder med mineraler, derimot! Dét var bra. Da jeg snublet ut derfra en halvtime senere for å møte en av de tidligere nevnte venninnene, kjente jeg at ansiktet kjempet for å komme seg fri fra pudderlaget. Det var rett og slett litt vanskelig å smile. Men venninna mente at jeg så veldig pen ut. Så da var det kanskje verdt det. Dagene gikk og jeg brukte pengene som skulle byttes inn i mineralpudder på brokkoli og prosecco. Men praten om dette mineralpudderet gikk fortsatt. Helt til en dag da Kvinna satt i stuen min og sminket seg for å male byen rød, som det heter. Da dukket det plutselig opp et mineralpudder. Og det er her Jan Thomas kommer inn. Det var nemlig pudderet han bruker. Det må man vel kunne forvente av makeup-ansvarlig, ikke sant? Samtalen som fulgte gikk omtrent slik:
Venninna: Å! Har du kjøpt deg mineralpudder?
Kvinna: Ja, eller, det er hvertfall mineraler i det.
Venninna: Hvilke?
Kvinna: Vet ikke. Det er den billige typen. Eller, det var ikke så billig. 250 spenn? 150? Jeg husker ikke. Det skal visst være bra for huden.
Venninna: Hvertfall ikke dårlig, da.
Kvinna: Nettopp. Men jeg er ikke så fornøyd.
Venninna: Er det dårlig?
Kvinna: Altså, det dekker veldig bra. man blir jo fin.
Venninna: Ja, du er dritfin nå! Men du har jo alltid fin hud, da.
Kvinna: Du har ikke sett meg på et par uker. Jeg har vært nervøs for å gå på jobben fordi jeg har hatt så mye kviser.
Venninna: Shit!
Kvinna: Ja, det må være pudderet sin skyld. Det er helt sjukt.
Venninna: Æsj. Så nå er du kvisetryne, liksom? Pga. Jan Thomas.
Kvinna: Ja, jævla drittsekk.
Venninna: Jævla kvisetryne! Haha. Det skal jeg kalle deg fra nå av.
Så. Pudderet er dritt. Ingen vil være kvisetryne, tross alt.
Barbienytt 3.0 – Rase/kjønn/alder-edition!
Italienske Vogue plasserte Barbie på coveret av sitt svarte nummer i sommer. Perfekt timing, for rase og Barbie-dukker er hett debattert om dagen. Til tross for å ha latt denne saken ligge i et par uker, mye pga. mengden Barbie-stoff i det siste, må den opp nå. Jeg kan ikke unngå den lenger. Og i samme slengen kan vi ta litt kjapp raserelatert Barbie-historie. 
I 1967 skjønte Mattel at det fantes et marked utenfor den hvite middelklassen. Dermed lanserte de “Black Francie,” et parti Barbie-dukker med litt ekstra kulør i bøtta. Godt tenkt, dårlig gjennomført. Ved å bruke samme hodeform (som i pepperkakeform) som hvite Francie gjenspeilet ikke svarte Francie afrikansk-amerikanske kvinner i det hele tatt, kanskje bare hvite jenter som solte seg for mye. Dermed blir Christie (1968) gjerne ansett som den første svarte Barbie-dukken. Etter henne har det vært mange. Men de har stort sett alle hatt karakteristiske hvite ansiktstrekk. Selv Black Barbie (se bilde) som ble lansert i 1980, kom fra samme form som de andre, ikke-etnisk-orienterte dukkene (men merk håret!). De siste 30 årene har de fleste Barbie-dukker blitt lansert med en svart søsterdukke, som stort sett kun har hatt brunere hud, og mørkere hår. (Som barn på 80-tallet var jeg heldigst i klassen med en mor som reiste til Amerika jevnlig. Resultatet var at jeg hadde hele to svarte Barbier, hvorav den ene var svart søsterdukke til den i norske butikker. STOR stas.) Blant de større raseblødmene fra Mattel er Oreo-Barbie fra 1997 et minneverdig eksempel. Afrikansk-amerikanske studier var kanskje fortsatt et ungt fag innen akademia, og trendforskningsbyråene var muligens kun i oppstartsfasen, men markedsføringavdelingen burde hatt bedre kontroll på gatespråket blant målgruppen. (Om du ikke tok den; Oreo – svart utenpå, hvit inni…)
Den noe betente raserelaterte Barbie-dukke-debatten omhandler i år en nylansering fra Mattel: So In Style Barbie. Dukker som er designet av en svart kvinne for svarte jenter. Stacy McBride-Irby ønsket seg en Barbie-dukke som datteren kunne kjenne seg igjen i. Dermed kom Grace, Kara og Trichelle på markedet. Ja, Trichelle. For det er det afrikansk-amerikanske jenter heter. I det minste de som var gjester hos Ricki Lake på 90-tallet. Alle tre lanseres med en lillesøster, som Barbie også drasser på til tider. Jeg må si meg overrasket over at ingen har tatt opp “welfare-mom” kategorien på disse ennå. Props.
Dukkene har fått en blandet mottagelse, på den ene siden har de ansiktstrekk som muligens er ett skritt nærmere normen for svarte kvinner, på den andre siden er de fortsatt langt unna. Det er den samme kranglingen om igjen, S.I.S-dukkene er ment å gjenspeile unge jenters virkelighet, men kommer til kort. 
Noen hevder de kun gjenspeiler en ny etnisk blandet virkelighet, dukkene er rett og slett ikke brune nok til å være svarte. De kan være et alternativ for etnisk blandete barn? Dukkene har også dratt opp igjen kanskje det såreste punktet ved populærkultur for mange afrikansk-amerikanske kvinner, nemlig håret deres. Uten å gå i dybden på dette, har svart hår lenge vært noe kvinner ikke har kunnet prate om offentlig. Da Tyra Banks stilte opp uten løshår på sitt eget talkshow i høst, gjorde hun et stort nummer av at svarte kvinners hår ER vakkert. Det at dette var første gang hun noensinne stilte opp offentlig med kun sitt eget hår, sier sitt. Og S.I.S-dukkene har rett hår (i motsetning til Black Barbie, som kom ut av disco-æraen med afroen sin i behold). Faktisk leveres en utgave av dukkene med sin egen skjønnhetssalongstol, ekstra hår og hårspray som krøller håret. Den påtatte urbane og hip hop-relaterte identiteten (merk flytting fra Malibu til Chicago, store øredobber, tunge sølvkjeder og urbane beats på barbie.com) disse dukkene er belagt med problematiserer dem utover at de ikke har svart nok hud eller brune nok øyne. For hvorfor kunne ikke denne nye linjen med afrikansk-amerikanske Barbier være astronauter eller veterinærer? Samtidig er spørsmålet om vi har blitt for overfølsomme for stereotyper. Men valget i dette tilfellet er enten en alenemor (dvs. storesøster med lillesøster på slep) eller en frisør. Absurditeten når nye høyder.
Påstand: Alle kvinner som har et nært forhold til Barbie har også et ambivalent forhold til henne. Kjærligheten vi hadde til henne i barndommen gled i visse øyeblikk over til hat, kanskje for så å bli til kjærlighet igjen. Dette er trolig gjennomdiskutert på de fleste hold. Barbie representerer et uoppnåelig ideal, men også grenseløse muligheter for jenter. Vi skal oppdras til å tro at vi kan gjøre alt, og i minst én av sine inkarnasjoner har trolig Barbie gjort akkurat det du drømte om. For noen innebærer disse potensielle livsvalgene utdannelse, karriere, mødring og/eller selvutvikling, for andre betyr det å legge inn en halvkilo saltvann i hvert bryst og fjerne de nederste ribbeina. Uansett. Måten vi tolker Barbie som rollemodell sier endel om hva vi vektlegger. Barbie fylte 50 i år. Det betyr om ikke annet at kvinner i et halvt århundre har lekt med et ideal de aldri vil kunne oppnå, men som de på sitt vis har strebet etter. Hun har aldri lignet på meg og jeg har forlengst mistet lysten til å se ut som henne. Men med alle de erfaringene Barbie har samlet, ser jeg mer og mer på henne som en tante midt i et levd liv. En tante – en venninne – med historier nok til å underholde enhver. Barbie er den samlede betegnelsen på alle dukkene Mattel har produsert siden 1959. Jeg kan ikke komme på noen med bredere livserfaring. Vi kan vel sette pris på det?
Barbienytt 2.0
Mattel gir seg ikke. Å neida, de lar seg for all del ikke affektere av sviktende salg og miljøhensyn. Skarpe folk på markedsavdelingen har observert dette årtusenets til nå stadig økende entusiasme for vampyrer, særlig blant ungdom, som, som vi alle vet, er den eneste kjøpesterke gruppen igjen (resten av oss prøver bare å skrape sammen panteflasker til en kneipp).
Marked: Vampyrer er kult.
Produkt: Vi lager ikke vampyrer, vi lager Barbie.
I kor: Vi lager vampyr-Barbie!!
Resultatet av dette vellykkede planleggingsmøtet gir også, ikke uventet, flere kroner i kassa til Stephenie Meyers Twilight-franchise. Hun er mormoner, tross alt, så seksualmoralen er i trygg forvaring inntil ekteskap. Edward Cullen er passelig likblek, og Bella ser passelig døv ut. Perfekt!
PS. Dukkene kan forhåndsbestilles her, ikke bare enkeltvis og delt, men samlet! En såkalt “assortment case,” som inkluderer 1 Bella Swan og 2 Edward Cullen. Men hva skal man egentlig med 2 Edward? Jeg lukter noe råttent, evt. noe hårete og skjorteløst.
Dagen derpå
[15:40] Jeg røyk på barskapet og ramla ned i et fittehøl igår. Idag vil jeg bare dø.
Natt til første mai
Når man holder seg hjemme på kvelder tradisjonelt satt av til store mengder alkohol, skjer det ting mens man sover.
[01:52] Nigga whaat nigga who? Bustin ya crew! Bitch!
[02:00] Bitches all fuck in this place. Nigga bitches whatta fucck!
Verdensmester i isblogg
Nei, ikke den nye isen fra Hennig Olsen. Neinei. Verdensmesterskapet i kunstløp!! Overraskende (visstnok) vinner Evan Lysacek slo til i avslutningsgallaen og danset av hjertets lyst til den mest bloggete musikken i kunstløp (trolig) noensinne. Neonstriper på buksa har’n også. Og hvite hansker. Ikke at hvite hansker nødvendigvis er så bloggete. Uansett må dette blogges. Det starter rolig med kredibel indierocks største hit, går via franske bloggidoler og smeller til med den bloggeste figuren i verdenshistorien: Kanye West. Bestemødrene i paljettbesatte fleecejakker går amok. Stas.
Mediekjekling
Ingenting selger som en god krangel (bortsett fra sex, naturligvis). Media-Norge, som vi liker å referere til titt og ofte, overlever stort sett bare på at aktørene i bransjen kjekler seg imellom. Hittil i år har vi vært gjennom masse spennende greier i kulturjournalistikken, f.eks om hvorvidt “indie” er et relevant begrep og at Mira Craig hater Spirit. Ifjor kranglet vi om musikkanmeldere. Spennende, altså.
Da Aftenpostens Mala Wang-Naveen anmeldte det nye gratisbladet til Magnus S. Rønningen, Massiv, tente Rønningen på alle plugger. Kjøtt på beinet for Christian Strand, det der. Stas, rett og slett. Men hva var det de kranglet om?
Christian Strand begynner på kjent vis med å forklare at Wang-Naveen anklager Rønningens blad for å være “gratis og sjelløst”. Nuvel. Vi kan vel alle være enige om at Massiv er gratis, kan vi ikke? Bommert, Christian. Ikke at det er poenget mitt. Poenget mitt er hvordan Wang-Naveens kritikk av Massiv, som ser ut til å gå ut på at det rett og slett er uinteressant i dagens mediehverdag, ble mottatt. Når Wang-Naveen trekker frem coveret på førsteutgaven av Conde Nasts Love med Beth Ditto i evas drakt, parerer Rønningen med at ingen vil ha det. Han har fått massiv (!) respons fra lesere og annonsører, bladet er en suksess, det tjener penger!! Props. Han mener nakenbildet av Ditto er kynisk, Love utgis tross alt av et grådig (!) medieimperie, mens han ene og alene står imot presset om å være annerledes, han vil lage blad for oss, for folket! Hurra. Redd oss fra den kyniske og spekulative medievirkeligheten. Redd oss, Luke, redd oss! Uansett (beklager Star Wars-ref der), Loves første utgave er også en dundrende suksess såvidt jeg har fått med meg, såpass at bladet har måttet trykke opp mange flere eksemplarer enn forventet. Rett og slett vellykket. Kanskje de tjener penger, de også? Og, så folk vil ha det Love tilbyr også, om vi skal snakke enkelt språk, folk vil ha tjukke, rusa (i Rønningens ord usunne) damer nakne også. Det er jo faktisk litt mer underholdende, er det ikke? Noe nytt, hvertfall?
Rønningen har brukt Massiv-bloggen til å fortsette kjeklingen. Han tilbyr Wang-Naveen forsida på neste nummer av Massiv, om hun stiller naken. Han bruker (inntil nylig) Facebook for å hausse opp leserne på at Wang-Naveen (eller Navlelo som Rønningen syns var passende) er stygg og dum (om enn mellom linjene). Haha, liksom.
Her er greia, Massiv ser pent ut, det ER pent. Det har kjendisintervjuer, det er lettlest, det er artig. Men er det interessant? Og er vi virkelig tjent med det? Jeg betviler ikke at Rønningen søker å underholde, ikke å drive folkeopplysning. Spørsmålet er om vi burde kreve at han vil det. Mest av alt syns jeg vi kan kreve at han kan ta kritikk på en ordentlig måte. Om han føler Wang-Naveen slo under beltestedet, ja, da kan han si det, og gå videre med inntjeningen sin. Han og hun har i mitt øye helt ulike agendaer. Wang-Naveen setter fingeren på noe vi trenger å snakke om (til tross for faktaslurv). Hva er blader verdt om de ikke gir oss noe? Tankeløs underholdning har vi tross alt nok av. Hvorfor bruker man ikke muligheten, når man har den, til å si noe viktig? Rønningen har brukt medieinteressen for kjeklingen til å påpeke at kritikeren hans er uproff og usikker på seg selv.
Massiv er ifølge seg selv Norges største livsstilsmagasin. Hvems livsstil handler det om? Hva er livsstil? Rønningen er, og påpeker selv, at han er ærlig. Men ærlighet i seg selv er ikke en dyd. Det holder ikke å være ærlig når du er slem. Ja, 2009 handler om å bygge opp. Kan vi ikke bygge noe verdig å la stå? Noe som ikke gjentar feilene som endte i den økonomisk og sosiale krisen vi er i nå?
Lydburger
Sykdomsformelen
Kvinna sier:
jeg er jo faenmeg syk hele tiden
Kvinna sier:
helvete
Kvinna sier:
jeg spiste jo masse grønnsaker i forrige uke
Kvinna sier:
dette kan ikke stemme
Kvinna 2 sier:
alkohol
Kvinna 2 sier:
hvis litt skral
Kvinna 2 sier:
så er du fucked med alkohol
Kvinna 2 sier:
det bryter ned massivt
Kvinna 2 sier:
og mensen
Kvinna 2 sier:
mensen og alkohol
Kvinna sier:
jeg hadde jo mensen i forrige uke? hadde jeg ikke?
Kvinna sier:
åååååååååååååååå
Kvinna sier:
faen
Kvinna 2 sier:
ja, der ser du
Kvinna 2 sier:
mensen, så fylla i november/ desember = syk
Kvinna sier:
haha
Kvinna 2 sier:
dette er bra kvantitativ analyse ass
Kvinna 2 sier:
sikker på at det er korrekt
En svunnen tid
Kvinna sier:
jeg må slutte å brenne så mye røkelse, er helt surrete i hodet nå
Kvinna sier:
haha
Mannen sier:
hahah
Kvinna sier:
ikke rart potheads er så into incense
Mannen sier:
straight edge rus fra gamle dager det der
Mannen sier:
munkholm og røkelse
Mannen sier:
gode tider
Transatlantisk sms-terror
[00:08] Kari gleder seg til jul. Det snør!
[00:09] Wat?
[00:11] Vi snakker om vibratorer, lurer veldig på hvordan det går med deg. Vi er på villa.
[00:12] I dont speak your language!
My Sweet 28
I anledning min fødselsdag neste uke drømte jeg inatt fantastiske ting. Jeg drømte at jeg ledet an en parade til festen min, stående på en båt, og at en god venn av meg satt på en elefant ved siden av som ble leiet av Usher. Min venn og jeg pratet om hyggelige ting på veien, men iblant ble vi småirriterte på en bekjent som trikset med en fixed gear-sykkel rundt oss. Ikke bra for elefanten. Bak oss gikk alle mine venner og bekjente, flere med dyr, andre på enhjulssykkel. Det var ingen folkemengde som observerte denne paraden, de stod nemlig i kø foran konsertlokalet hvor festen foregikk. Det var en lang og snirklete kø som gikk langsmed veien de siste to og en halv kilometrene. Iblant så man sikkerhetsansatte som banket opp kvinner, i frykt for at de var doplangere. Å ha fødselsdagen sin i et konsertlokale er vel stort sett forbeholdt Statoil, egentlig. 
Og jeg hadde tydeligvis en fullstendig legitim grunn til å feire i et slikt rom, da noen (uvisst hvem), hadde invitert WWF til å showe på festen min. Gamle WWF, altså, med Hulk Hogan i spissen. De rigget opp, mens daglig leder på huset rev av seg håret, da han aldri hadde fått beskjed om at det skulle være wrestlingfest ikveld, og ikke skjønte hvordan han skulle romme alle menneskene som stod i kø. Mine venner fra paraden orket jo ikke å stå i kø, så de, Usher og elefanten hang under en bro og drakk 40s med Olde English fra papirposer. Alle fikk hver sin Cmax-pille for å slippe å betale inngangspenger (200 spenn). Imens serverte en bekjent jødekaker ved siden av ølen i baren, alle fikk 1 jødekake på et lite serveringsbrett fra Kypros. I ekte My Super Sweet 16-ånd var jeg med ett ikledt prinsessekjole, og ble heist opp fra gulvet ved hjelp av en kran, for å ta plass på balkongen over scenen. WWF-legender i tights sang fødselsdagssangen, for deretter å gå løs på hverandre i et regn av blitz, fyrverkeri og ballonger. Publikum jublet. Jeg våknet.
Kom hit nå!
02:04 – Alle på robinet vil ligge med deg. Du må komme hit!
02:05 – Er der om fem, og ligger med alle.ALLE
02:07 – JAAA! Eirik er klar. Bror! Kom! Ta med Jon og andre unge gutter, gjerne filippinere, sier Eirik. Hanne og jegvil ha kos! Kom da!
1 comment