Kollage

Da jeg kjøpte Bahamadias Kollage på Benni’s på Aker Brygge i ’96, var jeg helt på høyden. Hip hop-interessen min var ved et klimaks, kan du si. Et par år senere gadd jeg ikke mer, da r’n’b ble pop (igjen), og rap tørket ut i kompliserte orddelingsfeil. Jeg sluttet hvertfall å kjøpe skiver. Og ettersom jeg aldri har vært noen fan av hip hop live, var den eneste supporten jeg ga hip hop tipsen jeg la igjen i baren på byen. Som kjent tipser ikke studenter spesielt godt. Det handlet ikke om «realness» eller denslags, bare om at jeg ikke kunne skille noen artister fra hverandre lenger. Da sørstatsrapen eksploderte, kunne jeg dog til en viss grad fortsatt respektere på samme måte som jeg en gang gjorde hip hop, men mest pga. mangelen på rime-skills. Nuvel.

Som 16-åring skjønte jeg ikke annet enn at Kollage var den nye favorittskiva mi. 12 år senere spiller den på helt andre strenger. Jeg vet ikke hvordan de andre skivene til Bahamadia er. Men når jeg ser videoen til «Total Wreck» (som jeg aldri så dengang), skjønner jeg at her snakker vi eksepsjonell shit.

I bunn og grunn tror jeg det jeg savner med hip hop på midten av 90-tallet er armbevegelsene. De er ikke like lause nå.