GRÅDIG -; forsluken; glupsk: spiste, forsyne seg grådig / være grådig (ɔ: begjærlig) etter noe; (fam., som forsterkende adv.): det var grådig kaldt

Jeg så William Friedkins Cruising idag morges. Hardkokt detektivfilm, midt på formiddag. Ikke dumt.
Det beste i hele filmen (ved siden av masse lærhomser in action selvsagt), må være disse to klippene:

Snakk om bitchslap!

Det at filmen baserer seg på at homofili er smittsomt, er kanskje reaksjonært, men naken negermann i cowboyhatt som bitchslapper Al Pacino? Det må da betegnes som progressivt?!

Det har vært stille rundt hodet til Martin Lee Gore i det siste. Etter et par-tre soloskiver med coverlåter som ingen kjøpte, og en Depeche turné ikledt lue syns vi det er på tide å frigjøre håret. Så idag som han har fødselsdag er det på sin plass med en liten hyllest til synthsjangerens flotteste sveis, floofen.

Floofen har hatt gode og dårlige dager siden Martin, Vince og Andrew dannet Composition of Sound i 1980 i Basildon. For en detaljert oversikt er det vel verdt å sjekke ut History of the floof. For den ekte fan finnes det selvsagt ressurser på internets! Personlig savner jeg Shake the Disease-floofen, inkludert flette, som rører ved selv den hardeste sjel. Hvem smelter ikke når Martin ømmer seg opp og synger sårt “Understand meeeeeee, understand meeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeee…” ???

Se så fin! Jeg forstår deg, Martin. JEG FORSTÅR DEG!!

Det slår meg også at Martin er en god kandidat for videre diskusjon omkring transcendering av kjønnet. Her snakker vi om en fyr som omfavnet synth/goth/SM-looken på 80-tallet og holdt ved den så lenge at svært få kan forestille seg Martin i noe annet enn lakk, lær og sminke. Også giftet han seg jammen med en hot undertøysdesigner også. Frekt. Jeg gjentar mer enn gjerne fjorårets DM-ferie, da jeg ble så oppslukt at jeg løp rundt i en hage i Grenland og ropte “Understand MEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEE” i full Martin-getup. Snakk om transcendering!

Gratulerer med dagen, kjære, kjære Martin!

(les mer …)

Kvinna: Hei, jeg skal bare hente kortet mitt jeg.
BartenderMannen: To sek… (…) Du, det er ikke her.
K: Hva mener du?
BM: Hvem ga du det til?
K: Hun der borte. (peker)
BartenderKvinna: Hva? Meg? Jeg har ikke fått noe kort!
K: Jeg kjøpte et glass vin av deg isted, og har ikke betalt for det. Du har kortet mitt.
BK: Hva slags kort?
K: Kredittkort.
BK: Jeg har ikke fått noe kort!
BM: Kom igjen’a, det har du vel.
BK: Eyh! Don’t hassle me, man.
K: Så…hvor er kortet mitt?
BK: Ikke her.
K: Neivel…
BM: Beklager, altså.
BK: Hei! Skal du ikke betale for vinen?
K: Sett det på kortet mitt…

I en tid hvor båttrafikken har avtatt kraftig for oss privatpersoner, hvor avstandene er kortere over land enn vann (dog spesielt gjennom luft), er den flyvende hollender skjøvet nesten helt inn i glemmeboken. En båt som flyr over og under vann, sier du? Nei, den slags taler ikke til mitt daglige liv, svarer man kanskje. Men det finnes selvsagt landbårne utgaver av hollenderen. 

Silverpilen i Stockholm, feks, som fra tid til annen plukker opp en stakkars passasjer, som blir satt av på Kymlinge stasjon (som er nedlagt). Stakkars.

Jeg har sett en spøkelsesbuss. Nei, ikke på film. I min søken etter transport mellom Alexander Kiellands plass og Nydalen (helst uten å bytte) har det dukket opp flere spørsmål enn svar. For, 55-bussen dukker fra tid til annen opp på stoppet, uten at jeg tør å gå på. Den kommer bare 10.13. Gjennom vinduet stirrer tomme blikk fra grå mennesker som sitter spredt bak glasset. Bussen går visstnok til Storo. Men når den går og hvor den stopper er omtrent umulig å finne ut av. På 54-bussen oppover, så jeg den mystiske 55-bussen var avmerket på Arkitekt Rivertz plass. Men vel fremme i Nydalen, etter å ha byttet til 37-bussen på Sagene, og gått forbi Gullhaugveien-stoppet i Sandakerveien, var forvirringen total. Der er nemlig 55-bussen avmerket. Men den går mellom Lillo terrasse og Storo. Ikke et tegn tilsa at spøkelsesbussen stopper på Alexander Kiellands plass. Etter timesvis med søk på Trafikanten, og nøye gjennomlesing av busstabellene er jeg ikke noe klokere. 55-bussen. Hvor er den nå?

Mannen1: Fy faen. Her har jeg ikke vært på lenge.
Kvinna: Når i all verden har du vært her?
Mannen2: Han hengte her endel før.
M1: Ho ho ho. Ja.
K: ?
M2: Ja, sjekk der. Der er det!
M1: Ja! Jeg pleide å hente knips i den blokka der. I fjerde etasje.
M2: HA HA HA
K: …

(les mer …)

250 g mykt usaltet smør
650 - 900 g melis
1 ts vaniljesukker
1 dl melk

Visp til kremaktig konsistens. Tilsett konditorfarge for å få litt fart på sakene.
Nok til ca. 20 cupcakes. Kan oppbevares i 2-3 dager i lufttett boks i romtemperatur.

Er spiritualisme virkelig så uhipt?
Er det sprekeste vi kan lete opp av religiøse artister en halvnaken Venke Knutson? Han karen som står på Majorstuatrappen og spiller gitar og synger om Jesus er tross alt mer sjarmerende.
Christiancore kan vel alle være enige i at suger, til tross for at P.O.D. hadde et par småcatchy hits en periode virker det som den kristne popfraksjonen har trukket seg tilbake til egne rekker.
For sedvanlig r’n'b med gospelinfluenser kan jeg faktisk ikke telle. Man kan jo strengt tatt ikke benekte at den nye popen, dvs. hip hop og r’n'b, kommer derfra. Faen, den gamle popen kom jo derfra også. Argumentet mitt faller på sin egen urimelighet, tross alt. Men

For de av oss som hører på denslags, virker krishnacore fortsatt som et av få steder hvor religiøse holder tritt med paraplysjangeren forøvrig. Baby Gopal var kanskje ikke det beste eksempelet på bra krishnacore, men det har sin sjarm syns jeg. (Bemerk klassisk 90s kameraføring, og ikke minst hardcorefashion ‘95-style!)

Sri Kesava var en gjenganger i amerikansk hardcore en periode, etter Baby Gopal tok hun opp med Ray Cappo og hade ikke-sex en periode i tempel, før de la ut på diverse Shelter-turneer sammen. Hun spilte bass (hva ellers?) i Shelter og også i senere Youth of Today reunion-turneer. Til de flestes forferdelse, mye pga. oppvarmingsacten hennes. Sri solo er nemlig mye bedre på skive enn live (som undertegnede fikk oppleve i Vänersborg en gang sent på 90-tallet). Kanskje er det like greit at hun har gått over til å gjøre progkrishnamusikk istedet. Så slipper hun å være med neste gang Youth of Today har reunionturné (det er vel ikke lenge til neste gang).
Sri - Din din jagata
For noe ræl.

Da foretrekker jeg fortsatt Shelter. Til tross for at Ray Cappo seiler opp som en av indiemusikkens mest reaksjonære, forvirrende og ikke minst selvmotsigende personligheter.

Så kan vi bare vente på at 108 skal gjøre en tredje konsert i Oslo, slik at en viss fan kan ikle seg bleie, male seg med blå maling og storme gjennom publikum, klatre opp på scenen og stagedive, for så på mystisk vis forsvinne.

ps. Egentlig passende å legge inn denne (igjen). Mest fordi jeg fant et klipp fra en konsert jeg faktisk var på, synd jeg ikke syns igrunnen.

Nå er det jaggu på tide at Natron får sin fortjente renessanse.  Det kan virke som dette flotte produktet har helt gått i glemmeboken. Hvorfor og hvordan skjedde det egentlig? Er det kunnskap som har gått tapt med Husmorskolen?  

Sånn til generell opplysning så er Natron er en av bestanddelene i bakepulver. Det blir også brukt som syrenøytraliserende middel i medisin og som brannslukkende middel.  Jeg ramlet over denne tråden på Underskog hvor jeg blant annet lærte at Natron kan brukes til å bleke tennen med, samt hele 60 andre ting. Dette er jo informasjon som er gull verdt for en vordende husmor.

Nå som Cyndi Lauper-haussen er på topp, føles det riktig å mimre litt. For de av oss som var/er wrestlingfans, og vokste opp på 80-tallet er Cyndi nemlig en sentral figur på mange måter. Ikke bare som progressiv popprinsesse, men også som forkjemper for kvinnesport. Eller “sport”, om du vil. Cyndi og manager/kjæreste David Wolff skjønte tidlig at WWF var et prima promoområde. Wrestling var jo tross alt stort på 80-tallet. Dermed ble Cyndi lansert inn i WWF-sfæren med brask og bram. Det foregikk omtrent slik: Etter en opphetet krangel på WWF-badboy Roddy Pipers innslag Piper’s Pit med WWF-personlighet Captain Lou Albano om hvorvidt han var Cyndis manager eller ei(ei), utfordret Cyndi ham, og “The Brawl To Settle It All” avgjorde for all ettertid at Cyndi var en bedre manager enn Lou. Men, som alt annet innen WWF kunne det jo ikke stoppe der, sagaen gikk omtrent slik:
 

Lurer du på mer om Cyndi og WWF kan du lese her. (les mer …)

Mannen1: Øyh! Jonas! Husker du sist vi var her eller?
Mannen2: Ho ho ho. Ja!
Kvinna: Hva gjorde dere da?
M1: Vi var på nach. Fikk på 3 kvartinger speed.
M2: Jeg kakka det opp i store biter.
M1: Han la det opp i et hakekors.
M2: Også snorta jeg opp halvparten! Et halvt hakekors! Ha ha! Også sovna jeg.
K: Ehhh…
M1: Slokna etter å ha snorta opp et halvt hakekors speed. Det sier noe.
M2: Ja, det sier sitt.
K: Ja, jøss.

Jeg synes det er like viktig å like reggae som å like Kate Bush. Det vil med andre ord si veldig viktig. De som ikke liker Kate Bush og reggae er kjipe!

Marcia Griffiths kan være et greit sted å begynne for de som har fått nok av Bob Marley, bong, batikk, hasj, dreads og Sofienbergparken-style toasting. Marcia er en av Jamaicas største kvinnelige artister og hun spiller på Rockefeller i kveld. Hun er kjent for de fleste gjennom den fantastiske låta Feel like jumping

Det er sikkert mange som har hørt hennes versjon av Nina Simone låta To be young, gifted and black

og til sist men ikke minst Melody life

Hun opptrer på Rockefeller i kveld sammen med Jah Cure fra Jamaica og newyorkeren Ras Shiloh.

Sommeren betyr stort sett repriser i fjernsynet. Bortsett fra et og annet allsangprogram, og kanskje litt hyggelig pludring med Anne Grosvold på Aker Brygge. Dette er fordi ingen ser på TV om sommeren. Visstnok. Vi vet jo alle at dette er løgn. At alle sitter ute og nyter sommernettene med gode venner, griller og drikker pils, lyser etter krabber og tar nattbad. Det er bare piss. Mulig de gjør det i 2 uker. Så er det tilbake til ettromsen og fjernsynet. Sommeren byr tross alt på underholdning du blir nektet ellers i året.
(les mer …)

I løpet av de siste årene har jeg opplevd en tiltagende dragning mot pæreformede menn, og jeg har undret meg over hva årsaken til denne dragningen mot det pæreformede kan komme av. Etter intens og langvarig selvransakelse har jeg kommet opp med to mulige årsaker.

1. Det første er konnotasjonene denne pæreformen bringer med seg. En pæreformet mann er glad i det gode liv. Han liker øl og fotball. Han liker å spise mat. Han liker å hygge seg.
2. Det andre er at jeg rett og slett har utviklet adaptive preferanser. Jeg har justert mine forventinger etter hva jeg kan oppnå. Mange menn på min alder har pæreform og derfor liker jeg det.

Her om dagen satt jeg og googlet pear shaped men. Helt sant! Gleden stod i taket da jeg fant denne artikkelen i New York Times. Her står det svart på hvitt at mine preferanser er hensiktsmessig rent genetisk sett også.

“Fat cells in the upper part of the body appear to have different qualities from those found in the lower parts. In fact, studies suggest a higher risk for diabetes in people with the “apple shape” and lower risk in those who are “pear shaped.”

Hurra! Min fremtidige mann vil forhåpentligvis ikke være disponert for diabetes.