Lavvo løv

 

Premieregalla. Den røde løperen er rullet ut og folket har kledd seg opp til fest. Og der står jeg, uten forventninger, bare med et ørlite håp om å spise popcorn og se samefilm. På 15. rad på Colosseum. Rundt meg satt kremen av norsk filmbransje. På samme rad som Bjørn Sundquist satt jeg. På samme rad som Mikkel Gaup og Mari Boine. Her var det samedrakter nok for enhver urinnvånerentusiast og man skulle vel ha forventet at salen brøt ut i joik på hvilketsomhelst tidspunkt. Det skjedde aldri. men filmen var flott (gå og se den, så blir det kanskje flere store filmer i Norge, ikke at de små filmene er kjipe, men det er vel artig med variasjon, eller?). Det er få ting som er tøffere enn pelskledde samer på krigstokt på 1800-tallet. Seriøst. Du vil ikke kødde med samene, de er beinharde! Hell yeah! Jeg husker ikke lenger Veiviseren, det er altfor lenge siden jeg så den, men det er på høy tid med samehaussing.Vi kjørte avgårde til premierefest med blitzfotografering ved inngangspartiet. Samene stod tett rundt oljetønna foran Gamle Logen som stod i brann, og varmet hendene sine. Hadde det ikke vært fordi de bar fargerike folkedrakter, eller var kledd i skinn, kunne man trodd de var horer på villspor i kulda. Men nei.Vakre samiske kvinnfolk hilste oss velkommen og ga bort ikke-eksisterende drikkebonger. Eventbyrået som hadde skimpet på ølbongene, hadde brukt hele budsjettet på tre massive lavvoer som stod i salen, opplyst av lyskastere. Etter den opphissende filmopplevelsen (samer i full vigør), var jeg så oppspilt at jeg nesten veltet en lavvo på vei innover i lokalet. Filmbransjens elite småpratet rundt meg mens de grafset i seg sametapasen, men jeg hadde bare ett mål for øyet, Mikkel. Den fullvoksne veiviseren. Den stolte samen.
Da han så opp på meg, så jeg rå reinsdyrpasjon forkledd i et flakkende blikk. Jeg fikk gåsehud over hele kroppen. Han og meg i lavvoen. Ingen tvil. Omkranset av reinsdyrpels og tørket kjøtt. Luften tett av vilt, med intetanende filmfolk svirrende rundt oss.

 

Senere på kvelden kom en tidligere sametingspresident bort og lurte på om noen var inni lavvoen. Men akk, han var for sent ute, vår hemmelige kjærlighet var allerede fullbyrdet. Han var glimtet i mitt øye.Nå venter jeg bare på en samefilm-boksen med Veiviseren og Kautokeino-opprøret (den må vel komme?) som jeg kan kose meg med på kalde vinterkvelder. Det er jo varmt i lavvoen.